JEG ER GLAD I DEG. MEN JEG KJENNER DEG IKKE!

 Jeg er kjent for å være åpen, ærlig og rett fram. Noen venner er også det tilbake med meg. Men det er også de som nesten aldri slipper deg under hunden. De som år etter år danser samme overfladiske dansen og som tviholder på masken og hva de ønsker å dele.  Kjenner jeg dem egentlig​ i det hele tatt? spør jeg meg selv stille. 

 

Jeg har vært kry og stolt over hvordan jeg som voksen har bygget opp et liv med flere venner og bekjentskapskrets over hele landet. Jeg har aldri hatt problemer med å knytte fortrolig vennskap. Venner har i årenes løp kommet med dype hemmeligheter og betroelser. Jeg er glad og rørt over det. Men det finnes også de jeg har kjent i årevis som sjelden eller aldri deler noe særlig personlig om seg selv. 

Jeg aksepter selvfølgelig at folk er ulike. Noen mennesker er veldig lukket og har vanskeligheter med å sette ord på ting men jeg vil da tro at det i et godt vennskap  er en mellomting? Tillit er også et valg. Man velger ut i fra hvem man snakker med hvor mye man vil dele.  Så når noen jeg stoler på og forteller om livet mitt til svarer på tilliten min ved og bare snakke om blomsterhagen sin eller andre hverdags trivialiteter kjenner jeg et stikk i magen.  Noen venner jeg opplever dette med har kjent meg i langt over ti år. Noen litt kortere. En del av det å kjenne hverandre er vel å kunne dele litt med hverandre? Jeg mener ikke man skal dele alt med alle men jeg velger å leve etter den tro at det er først når man tør være åpen og ærlig med hverandre at man åpner døren for å bli kjent med hverandre. 

Jeg lå i sengen her en natt da det slo meg hardt. Mange av de jeg kjenner er kun bare overfladiske bekjentskaper jeg er EGENTLIG mer alene enn man kanskje skulle tro. Jeg også trodde jeg hadde flere. Det er en hard men viktig erkjennelse.  Sannheten er også at man trenger ikke så vanvittig mange når man blir voksen og tryggere på seg selv. Man blir sterk av å stå alene har alltid min mor sagt og jeg vet hun har rett. 

Hvorfor skal jeg sitte parat når vennene mine trenger å snakke? Når de andre ganger avviser blankt og svarer når det passer dem best? Jeg har tolerert så mye oppigjennom bare for å få lov til å ha dem nær. Noen styrer og kutter telefonsamtaler akkurat som det passer dem kanskje i panikk for at vi skal komme bort i et tema som berører dem selv?

De ser det ikke selv at det sårer. Jeg blir lei meg hver gang. Men jeg svelger hardt og holder kjeft. Lar dem selvfølgelig bare være som de er. 

Men de såreste følelsene jeg kjenner på da er jeg er mer deres venn de er min. Jeg er mer glad i dem enn de er tilbake. 

 

Jeg er oppreist. Sterk og verbal. Men i såre stunder slår tankene mine meg hardt. Hvem er jeg og hvem har jeg den dagen jeg mister den kjæreste jeg har? Min beste samtalepartner og min aller største trygghet i livet? Det er vel nettopp da de overfladiske hageelskerne kommer løpende og sier med sukkersøte smil ” Bare snakk med meg.”  Men det lover jeg deg kjære venn det kommer aldri til å skje. Når jeg aldri har fått din tillit til å snakke om mer enn overfladisk snikk snakk fortjener du heller ikke min. 

Jeg er glad i deg men når alt kommer til alt kjenner jeg deg ikke. 

 

 

 

 

4 kommentarer
    1. Flotte og ærige ord Silje.. Og tro meg. Dette stemmer.. Jeg fikk erfare det selv i 2011 etter Yvonns bortgang. Nye dukket opp i livet mitt også da.. Blant annet du… “Hageelskerne” som jeg hadde kjent store deler av livet og som jeg hadde vokst opp sammen med hørte jeg lite eller ingenting fra. De fortsatte med sine intetsigende innlegg på facebook om ferieturer og interør og “alt er helt perfekt” innlegg.. De var de som jeg hadde fått inn i livet etter at jeg hadde blitt voksen som virkelig var der. Og det er i slike situasjonenr i livet en lærer seg hvem som faktisk er venner av hjertet..

    2. Kjempebra formulert om noe jeg selv har tenkt mye på. Nære relasjoner er vanskerlig, spesielt når de ikke vil nærme deg, så mye som du selv føler behov for eller ønsker. Venner er ofte ulike ressurser, selv om de kanskje er like verdifulle som mennesker; noen gir mer, noen tar mer, men det viktigeste er hva du bryr deg om i vennskapet.

    3. Igjen klarer du å sette ord på det som mange tenker.
      Selv om det kan være sterkt å lese, er det ærlig sannhet som gir lesere noe å tenke på.
      Takk for dine flotte, men tøffe blogger og bare fortsett

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg