En historie skrevet fra et annet perspektiv. Historien om et annet liv. Et liv som funksjonsfrisk. Den er oppdiktet men virkelighetsnær og kunne vært skrevet av mange funksjonsfriske.
Jeg blir vekket av vekkeklokka. Klokken er halv 7. Jeg er litt trøtt, men spretter ut av sengen og inn på badet. Jeg står i dusjen og kjenner hvordan vannstrålen varmer nedover kroppen. Jeg sjamponerer inn håret. Jeg tenker på saken jeg skriver om. Jeg er journalist. Jeg har vært det i tre år allerede. Jobben er hektisk men givende. Jeg skriver om Brukerstyrt personlig assistent. Hvordan mennesker med en form funksjonsnedsettelse lever livene sine med gleder og utfordringer. Det er interessant men også litt trist å se hvordan mange kommuner lager sine egne begrensninger. Jeg tenker på Frida. Venninnen min hun får ikke en gang reiseutenlands. Det får meg til tenke på de to billettene jeg har liggende i skapet på kjøkkenet. Jeg og Martin skal på kjæreste-tur til London neste helg. Vekk fra hverdag stress og mas.
Det er så godt å kjenne friheten over hvor lett det er å reise. Det er så lett nå til dags. Det dukker opp billige tilbud både i posten og andre steder. Det hjelper dessverre Frida lite. Hvis hun skal på ferie må hun ikke bare betale reise, og kost for assistentene sine men også lønn.
Jeg sukker av frustrasjon eller kanskje det innerst inne er lettelse fordi det ikke berører meg. Jeg og Martin planlegger også en lengre reise neste år. Vi tenker på Kenya faktisk. Martin sin far er med i “Leger uten grenser” der nede og har bodd der i en lengre tid med sin svenske kone Stella
Jeg sykler til jobben. Jeg liker å bevege meg. Jeg danser også ballett i fritiden. Jeg har gjort store deler av livet. Jeg elsker følelsen en piruett gir meg. Jeg liker også tanken på fordelen ved og holde seg aktiv og i bevegelse da holder jeg kroppen i gang og de ekstra kilo som kunne ha satt seg på kroppen kommer ikke så lett som det kanskje ville gjort om jeg satt i rullestol.Jeg rett og slett trener og danser dem vekk før de i det hele tatt får satt seg.
Den fordelen har ikke Frida. I mine øyne er hun ikke overvektig men heller « godt i stand» som min mor sier. Det er ikke lett å bevege seg når man er rullestolbruker og sitter så mye stille som hun gjør. Jeg har sett Frida kjempe med tårene mang en gang fordi fysioterapeuten og leger slenger stadig til henne at hun burde slanke seg. «De er så direkte. De får meg til å føle meg enorm» Sier hun gråtkvalt. Hun ser på meg. Du er jo tynn nok som det er, likevel sykler og jogger du som faen! Hvis jeg bare hadde vært halvparten så tynn og aktiv med kroppen som deg ville fysioterapeuten min holdt kjeft og aldri nevnt vekt med et ord gråter hun stille. Jeg skjønner det er sårt. Veldig sårt.
Jeg kommer inn i redaksjonen og setter meg til å jobbe. Jeg skal også ut å intervjue forskjellige BPA leverandører i løpet av dagen. Jeg liker at yrket mitt er aktivt og varierende. Vi har et så fint miljø på jobb. Vi tøyser og tuller mye og hver fredag bytter vi på og ha med noe ekstra godt til lunsj.
Det er bare godt å føle at man er en del av et fellesskap. Jobben min er ekstra viktig fordi jeg kan bidra til å øke kunnskap og viktige nyheter og budskap til omverden. Jeg kunne selvsagt startet en blogg. Men jeg er glad for at jeg er så heldig at jeg kan ha min store lidenskap også som en betalt jobb. Etter jeg begynte å skrive saken om BPA går det opp for meg at det er altfor mange med funksjonsnedsettelse som aldri får sjansen til hverken og utdanne seg og enda mindre få seg en jobb. Noen ganger ikke Nav ser vitsen i og gi støtte til en utdannelse fordi de i bunn og grunn ikke har særlig ikke har tro på at vedkommende vil klare og få seg jobb.
Frida kjenner også mange med gode og viktige utdannelser som likevel utenfor arbeidslivet. Frida jobber ikke selv heller. Kroppen orker ikke mer. Men hun er engasjert og ivrig opptatt av politikk og samfunn.
Jeg besøker henne når jeg finner tid til det. For å være ærlig føler jeg at jeg kan styre litt selv. Det er tross alt jeg som jobber og dermed er mest opptatt av oss to. Jeg sier det aldri til henne selvsagt men jeg styrer det litt ut-ifra meg selv jeg vet ikke om hun merker det. Hun har en lun og hyggelig leilighet. Hun er alltid så god på å lytte. Hun er trofast. Hun vil alltid hjelpe eller trøste. Jeg har kommet til henne mange ganger hvis livet har vært tøft på en måte. Vi trives sammen. Jeg har kanskje innerst inne tenkt at hun kommer seg for lite ut. Men det er vel ikke så lett? Det meste må planlegges med assistent har jeg skjønt. Nå som helsa har blitt verre sier hun at det er best og ha med assistent. « Du kan jo bare ta toget til meg alene sier jeg oppmuntrende. Jeg har det sagt lenge. Tenk den frihet og selvstendighet du vil føle» sier jeg. Hun blir stille og tankefull. Det er ikke alt du skjønner eller alt du vet.» sier hun og gir meg et intenst blikk. Jeg har møtt mange av assistentene hennes. De virker både flinke og engasjerte de fleste av dem. Men jeg klarer ikke helt å se for meg et liv med assistanse. Mennesker som ser hele livet ditt på godt og vondt. Enten man vil eller ikke. De kommer inn i hjemmet hennes og er der flere timer hver dag. Hvordan får hun puste? Jeg hadde seriøst følt at privatlivet mitt ble litt invadert. Frida elsker film. Jeg lurer på om det av og til er hennes måte å drømme seg bort fra det virkelige liv innimellom?
Jeg er sliten når jeg kommer hjem fra jobb og blir gledelig overasket når jeg oppdager at Martin har laget middag til oss. Vi spiser, prater og hygger oss.Han elsker ømt med meg etterpå. Det gjør godt for kropp og sjel. De gode kjærtegnene. Nærheten. Tosomheten. Gleden og tryggheten. Bare noe vi to har sammen. Jeg får håp om noe evig der vi ligger sammenkrøket og får igjen pusten og visker: Jeg elsker deg til hverandre.
Hvor heldig er vi ikke? Vi har funnet hverandre. Vært sammen i flere år og steg for steg bygger vi opp et liv sammen. Det ikke alle vet ennå er at vi også venter barn til sommeren. Det er liksom det naturlige steget.
Frida derimot sliter med å finne den rette. Hun er morsom, søt og kvitt men lever med en utrolig sår selvtillit på det området. « Hvem vil ha ei dame med utføretrygd, uten jobb og dårlig helse? Sier hun. Det kan høres ut som om hun synes synd på seg selv men hun mener det virkelig. Hun føler helt ærlig at hun har lite tiltrekkende og gi en kjæreste slik livet hennes er blitt. Men jeg vil så gjerne. Jeg lengter å en å være glad i. Jeg vil føle samme lykke og tosomhet som deg» sier hun og ser på meg. « Man er ikke lykkelig hele tiden Frida. Det vet du.» Du er fri på mange måter sier jeg. Du har jo sett meg frustrert og forbanna også du. Er man to må man også gjøre ting man egentlig ikke har så lyst til. Man må også stå ut med hverandres luner og mindre sjarmendre egenskaper. Frida tenker lenge. «Men dere er likevel to. Dere har valgt hverandre av kjærlighet. Dere har håp om å møte fremtiden sammen. Du vet hvilken gave det er ikke sant?
Jeg har et god liv bevares. Jeg har venner, interesser og drømmer. Men jeg får aldri egne barn ei heller krefter til å leve et så aktivt liv som du. Jeg vet også at når jeg mister foreldrene mine vil jeg miste de viktigste i livet mitt. Jeg vil måtte uansett søsken og annen familie måtte leve med en helt annen type ensomhet enn jeg noensinne har opplevd før.»
Jeg tar Frida i hånden. «Du har meg» sier jeg og klemmer henne inntil meg. I neste sekund klapper jeg meg hemmelighetsfullt over magen og kjenner lengsel etter og komme hjem til Martin. Innerst inne er jeg glad jeg er funksjonsfrisk for når alt kommer til alt er det sant. Jeg har et annet og mer friere liv enn henne.
Flott innlegg. vi har mye å være glad for…… Ønsker deg en fin fredagskveld.
Flott innlegg!
Ny og sterk blogg fra min kjære lillesøster, Silje Ludvigsen, som gir rom for ettertanke.
Stolt av deg <3
Ofte har jeg vært bitter, misunnelig på hvor enkelt både små og store ting virker for folk uten kronisk sykdom, folk uten et handikapp. -Men samtidig har jeg ikke ønsket at jeg var dem, jeg har ikke ønsket meg de samme tingene, det samme livet, mange tror det, men det er feil og da lurer jeg litt på hva er det jeg egentlig har ønsket meg Kristina?… -Jo at folk forsto, at jeg også har noe å gi, en mening, et liv å leve, at jeg har lært masse av det livet jeg har levd og at jeg fortjener å ha det bra, ha litt frihet til å velge min egen vei, med støtte fra samfunnet og menneskene rundt meg.
Veldig godt skrevet atter en gang Silje.. ♥ Nok et blogginnlegg der en kan kjenne seg veldig godt igjen.. Jeg skal nok innrømme at noen ganger føles det litt sårt når jeg leser facebookstatuser om familielykke hos de funksjonsfriske vennene mine.. Men så begynner jeg å tenke, Uten funksjonshemmingen hadde jeg ikke hatt de fantastiske menneskene i livet mitt som jeg har nå. Som jeg kan ha lange dype og fortrolige samtaler med. Det er en STOR trøst de dagene jeg begynner å gruble på hvordan et funksjonsfritt liv ville vært. De vennene jeg hadde da jeg vokste opp har jeg nok glidd i fra. Det har desverre bare blitt sånn. De lever et totalt forskjellig liv fra det jeg lever og vil neppe forstå min livssituasjon i det store og hele. Det har bare blitt til at jeg har holdt meg stort sett til mine funksjons hemmede venner de siste 8-10 åra. Slipper jeg liksom å forklare noe men kan være meg sjøl. Selv om det legges ut rosenrøde facebook innlegg om hvor perfekt livet dems er, vet jeg jo at det ikke er slik i virkligheten. Heller ikke for de.. Jeg kjente litt på følelsen av liten frihet for noen år siden da Gunn H. med mann reiste masse rundt i verden og fortalte om alt det spennende de opplevde sammen. Særlig i USA. Det er en mulighet ikke jeg kan drømme om en gang. Litt sårt å lese når noen legger ut en facebookstatus om at “Stikker en liten tur til New York” som det var den naturligste ting i verden. Jeg har det stort sett bra. Men noen ganger ønsker en selvfølgelig at kroppen spilte mer på lag slik at en hadde litt større frihet..
Frida som mange andre som lever med en funksjonshemning vet dessverre at man må kjempe mange kamper om frihet og rettigheter, ikke alle orker å ta den tunge kampen! Men frida er sterk og flink til å utale seg og vet det nytter å kjempe ikke bare for seg selv men også for alle de andre! Jeg tror med sine tekster vil Frida bidra med å gjøre en forskjell! Jeg har stor tro Frida og Tilslutt drar frida til London og finner kjærligheten <3