KAMPEN OM DUSJEN OG TIDEN

Det knyt seg i magen da jeg leste om « Astrid» i avisen. Du finner artikkelen fra ØP her.  Pasienten som ikke fikk dusj på 35 dager av mangel på tid i hjemmesykepleien. Jeg kjente frustrasjonen stige opp i meg. Sinnet også. Jeg har selv mottatt tjenester fra hjemmesykepleien i flere år og kjente meg igjen på flere måter. Jeg er 33 år og hadde i flere år et vedtak på dusj fra hjemmesykepleien. Det hende flere ganger i årenes løp at jeg av ulike årsaker fikk avkall på dusj. Grunnene kunne være alt fra sykdom, tidspress til helligdager. Jeg husker det så godt. I værste fall kunne det gå flere dager i strekk. Jeg får i dag tårer i øynene over alle de gangene min mor og min storesøster trådde til for å hjelpe meg. Jeg vet det er mange som ikke har samme mulighet og helt ærlig burde det heller ikke vært nødvendig at pårørende er de eneste man kan ty til når det kniper. Det å dusje har alltid vært utrolig viktig for meg. Et velvære jeg ikke vil være foruten. Å dusje er like dagligdags som å spise for de fleste. Spesielt funksjonsfriske uten noen form for assistentbehov kan unne seg å dusje når de vil. Noen gjør det flere ganger daglig til og med. Hvis du derimot har et behov for tjenester og assistanse er du på en helt annen måte prisgitt de vedtak, og den tid du får tildelt på en helt annen måte. Man må lære seg og svlge ting. Å være tålmodig. Man må regne med både ventetid og av og til hastverk. Jeg merket det spesielt de årene da hjemmesykepleien bisto meg med dusj. Man merket fort da de var mest opptatt av å ha jobben fortest mulig unna. Mennesker som er så stressa og tidspressa at de knapt har tid til å skylle ut sjampoen i håret ditt og langt mindre føne det.

 

Jeg følte tidspresset og de stramme rammene til hjemmesykepleien i mange år. Du har kun faste dager å forholde deg til. Man føler utrolig lite frihet og fleksibilitet under denne tjenesten. Et annet eksempel på dette er at det i de aller fleste tilfeller ikke er kapasitet til å få dusj i helgene. Jeg fikk det aldri i de årene de ga meg den tjenesten.

Jeg håper dere i hjemmesykepleien som vet hvem jeg er og som var hos meg i flere år vet jeg stort sett var veldig fornøyd med jobben dere gjorde. Noen av dere kom nærmere i hjertet mitt enn andre og etterlot dere et savn. Det er tidspresset og organiseringen jeg vil til livs. Det må snakkes mer om og ikke bare feies under teppe. Dette er noe pasienter har levd med og kjent på i årevis. Det bør tas på alvor. For å gjøre en ting klinkende klart for kommunalsjef for Helse- og omsorgstjenesten, Karen Kaasa : Kroppvask kommer overhodet ikke opp imot velvære og ikke mist følelsen av å føle seg like ren som etter en dusj. Hva med håret da? Man blir så fett på håret etter dager at man føler det nærmest renner av det.

 

 

Jeg har i dag brukerstyrt assistent 5 dager i uken. Resterende dager får jeg hjelp til dusj av Omsorgstjenesten for funksjonshemmede. Dette betyr i praksis at jeg igjennom disse tjenestene får frihet og fleksibilitet til å kunne dusje hver dag. En frihet jeg i mange år lengtet etter under hjemmesykepleien. Disse tjenestene har med store og tydelige ord gitt meg et bedre og friere liv jeg unner alle. Endelig kan jeg dusje når jeg vil. Endelig kan også jeg føle meg fresh og fin før jeg treffer venner på en lørdag. Det betyr så mye. Jeg vil rette en stor takk til Omfu, avdeling Lilleskogen som har gjort dette mulig. Tusen takk for den fantastiske mottagelsen jeg følte dere ga meg i August. Jeg aldri har angret et sekund på at jeg byttet bort hjemmesykepleien.

 

Jeg er samtidig litt redd for fremtiden. Jeg synes samfunnet oppfordres eller ihvertfall forandres til å bli kaldere og kaldere og mer og mer upersonlig både generelt og i slike yrker. Jeg har forståelse for at det må være et skille for privatlivets skyld, men jeg grøsser av alle usynlige murer som blir satt opp, dess ferre mennesker vil nå hverandre og det vil gjøre oss til noen kalde og i noen tilfeller svært ensomme mennesker og se denne trenden allerede tydelig i dag får hjerte mitt til å fryse til is og frykte fremtiden, da enda en generasjon vokser opp som har vært mer opptatt av pc og spill, enn det å faktisk snakke sammen ansikt til ansikt.
 

Noe av det viktigste vi kan lære morgendagens helsepersonell er å se, lytte og gi med hjertet. Det er når det skjer vi som er pasient/ brukere kan føle oss sett og ivaretatt. 

 

Dette har også blitt publisert på ØP sine nettersider søndag : Les det her.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg