Man skal alltid se opp og se framover. Det er et livsmotto jeg etter beste evne prøver å leve etter. Men i noen tilfeller krever livet evnen til å gi opp.  Vi tenker kanskje ikke på det men noen ganger er det like viktig å gi slipp og legge ting bak seg. Innerst inne vet  og forstår vi det så godt, det er sorgen og skuffelsen som tar tid å fordøye. 

Jeg har hele livet mitt vært uhyre opptatt av å klare mest mulig selv.  Jeg gjort i herdig forsøk på det hele livet. Helt fra jeg var liten ville jeg prøve å gjøre alt selv. Det kunne være alt fra og kle på seg til og krappe opp trapper.  Livet har gitt sine skuffelser og sorger. Det har det nok for alle men enkelte  ting ligger  dypere i deg enn du kanskje trodde.  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det finnes mange ting man må gi opp, eller rettere sagt gi slipp på. Uansett hvor sårt det kan føles når man står midt opp i kampens hete med andre og kanskje aller mest med seg selv.  Jeg måtte gi opp drømmen om en fin utdannelse, jeg måtte gi opp jobben i barnehagen jeg trivdes så godt i. Det har krevd enormt mye krefter og tårer og svelge. Jeg opplever spesielt unge mennesker med funksjonsnedsettelse kjempe en intens kamp for utdannelse og jobb.  Jeg forstår dem så godt. Jeg var der i mange år selv. 

 I de senere årene har det derimot kommet helt andre ting som føles ennå mer personlig og vondt. Funksjons tap. Det vil si at kroppen har sluttet og lystre på ting jeg  lett klarte å gjøre før. Den smerter, verker og protesterer på en helt annen måte enn før.  Den gir deg utfordringer jeg aldri så komme. Jeg måtte gi opp 20 år med ridning som hobby og terapi av den grunn. Det ble rett og slett for smertefullt. Jeg går også med trygghetsalarm konstant på armen nå fordi jeg har mott innse at jeg ikke lenger klarer og komme opp i knestående hvis jeg faller.  Det finnes ingen mer maktesløs følelse enn å ligge forslått på badegulvet. Uten og ha noen form for mulighet til å få tak i hjelp. Der ligger du og kjemper så svetten siler for å komme deg opp. Sist gang ble det en 3 timers lang kamp. Nå orker jeg ikke mer.  Men jeg har gått en lang og sta kamp med meg selv for å innse at det har skjedd så mye forandringer med kroppen at jeg trenger mer hjelp på ulike måter.  Jeg er helt nødt til å gå fast med trygghetsalarm for at jeg og mine nærmeste kan føle oss trygge på at jeg får hjelp i tide.

Jeg glemmer ikke da “Tante” Bettan satte sine blå, snille øyne i meg. ” Slutt å vær så sta!! Gjør det for tryggheten til både foreldrene dine og deg selv.” Jeg husker mitt motsvar svært godt. “Jeg klarer meg!.” Jeg gidder ikke og gå rundt med den på armen så alle kan se. Det er gamle som bruker sånt. Det er flaut når man er på min alder. Jeg vil unngå det så lenge jeg kan. Silje da….. Ikke gjør det mer problematisk enn det trenger å være. Det er bare til hjelp. Vær heller glad for hjelpen du blir tilbudt.” Mannen hennes Tor smilte lunt til meg. Det finnes ingen tvil om at det er både trøkk og omsorg i Elisabeth.  Hun fikk meg til å tenke, men jeg måtte få ut skuffelsen først. Det å gå med en slik alarm var for meg lenge mest som et bittert nederlag og bevis på min sviktende helse og på ting jeg ikke lenger klarer å gjøre på egenhånd og trenger hjelp til. Det er først og fremst sorg og skuffelse som ligger bak unødvendig stahet. Noe man umulig helt kan forstå som funksjonsfrisk. 

 Jeg som for bare noen år siden tok toget og dro utenbys på shopping med venninner, har innsett at det ikke lenger er like forsvarlig og trygt uten assistent. Jeg så aldri for meg at livet skulle bli sånn. Jeg føler sorg over ikke være eller føle meg like fri som mange av vennene mine. Men jeg kan ikke og orker ikke lenger og trosse meg selv bare for å bevise for meg selv og andre hva jeg klarer når jeg innerst inne vet det går på helsa løs. 

Jeg har stunder i livet hvor jeg skulle ønske at jeg ikke hadde CP. En annen kropp. Et annet liv.  Netter jeg griner bitre tårer for alt jeg ikke er og ikke har fått til. Etter jeg har blitt voksen kommer slike stunder heldigvis mer sjeldnere enn før. Hver gang spør jeg meg selv om jeg virkelig ville byttet ut livet mitt. Uansett hvordan jeg snur og vender på det er svaret det samme : NEI!  Innerst inne vet jeg at jeg aldri verden ville vært for uten de venner og den livsgleden jeg har.   Jeg har også en selvinnsikt og en omsorg for andre mennesker jeg kanskje ikke ville hatt på samme måte hvis ikke det var for det livet jeg lever. Det gjelder oss alle. Vi bærer med oss egenskaper utifra de erfaringene og den lærdom livet gir oss. 

Å gi opp og gi slipp er aldri lett men av og til nødvendig.

Bare slik kan du flytte fokus til langt viktigere ting.