” I tre år gikk jeg med et taust skrik inni meg. Hver lem i kroppen min protesterte på avgjørelsen om å sette meg på spesialskole. Jeg ble stemplet. Fremstilt som en svak elev som ikke kunne en dritt. Noe som var langt fra sannheten.  Jeg ble sviktet av skolesystemet.  Alt de ga meg var dårlig selvtillit og en mørk, kveldene og kvalm skam jeg aldri har fortjent å bære på. “

Jeg vil presisere at det jeg skiver i dette innlegget er min historie. Mine opplevelser og mine minner.Jeg vet andre har ulike oppfatninger av denne skolen enn det jeg har.  Navn er også byttet ut i hensyn og respekt til medelever og lærere. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg går siste året på barneskolen da det blir bestemt at jeg skal på en prøveuke på byens spesialskole.  Jeg husker det så godt. Mitt første møtet var grelt og svært opprørende. Jeg sitter i gangen og observerer elever som går fram og tilbake i gangene. Det er hyl, skrik og raserianfall. Jeg blir skremt. Min mor som kjører meg dit forstår reaksjonen min og jeg vet hun gikk ut av døra med tårer i øynene den dagen. Sannheten er at hun svært sjelden ble med meg tilbake dit. Det ble rett og slett for tøft og opprørende. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er blant elever som er psykisk utviklingshemmet i varierende grad. Noen har ulike syndromer eller sykdom man ikke kan se utenpå. 

Jeg gråt hele uka. Det føltes som enda et nederlag. Jeg som egentlig var traumatisert nok av mobbing og vonde opplevelser i skolen. Jeg hadde allerede da dype sår jeg bearbeidet og kjempet med å reise meg fra.  Nå skulle jeg også få en tung skam å drasse med meg. Men jeg hadde ikke noe annet valg enn å akseptere min nye skolehverdag.  Jeg fant min plass ved å hjelpe og stå opp for mine medelever. Jeg tok på  meg rollen som elevrådsleder ganske fort. Jeg var engasjert og ikke reint lite forbanna av og til.Jeg sprakk av forbannelse da skoleledelsen bestemte at vi skulle ha 2 og halv timers økt uten pause.  Der skulle altså urolig, rastløse og tildels utagerende elever utholde lengre økter enn det som var på noen annen ungdomskole i byen. Jeg var så rasende at jeg ringte hver enkelt rektor på alle ungdomskoler vi har her i byen. Jeg fikk massiv støtte av samtlige og kort tid etter snudde skoleledelsen timene tilbake til det normale. 

Undervisningen ga meg sjelden noe som helst. Jeg savnet ofte dybde i fagene. Jeg ser så tydelig idag at man lett er til en slags oppbevaring i undervisning øyemed.   Jeg husker  en time som vi egentlig hadde kristendom  som ble brukt til å høre om lærerens bitre arveopprør. Det er helt utrolig men sant. En annen gang hadde han med seg en pose full av medisiner og satt og ramset opp hva han brukte. Jeg ble helt sjokkert av at en lærer faktisk ville gjøre sånt Jeg spør selv den dag idag hva han følte han fikk ut av det. Da jeg spurte på en saklig måte om det ikke snart var på tide med vanlig undervisning? Snerret han til meg at med den innstillingen der kom jeg til og brenne i helvete.  Jeg var bare 13 år og gikk hjem til mamma og grein varme, såre tårer. 

Jeg har også måtte hjelpe en lærer med å skrive. Jeg som faktisk var elev hjalp denne læreren flere ganger med å skrive ordene riktig på tavlen og tro meg det var ikke en del av undervisningen han innrømte det selv at han sleit med å skrive. Jeg har bare en lærer jeg vil trekke fram. ” Mona”. Hun var vikar og ble fort en favoritt hos absolutt alle elevene på ungdomstrinnet. Hun så oss og jeg husker også hun sørget for at jeg fikk bedre, dypere norsk bøker som jeg alltid har vært sterkest i. Men lykken ble kortvarig. Hun får jobb på en annen ungdomskole og slutter. Vi er lei oss alle som en, noe de andre lærene blir så irritert over at de nærmest gir oss forbud om å nevne navnet hennes.

Lærere følte nok både respekt og avsky for meg. Det at jeg stilte motspørsmål til undervisningen gjorde meg ikke så populær blant enkelte av dem.   De tok igjen der de kunne. Jeg glemmer ikke da rektor lo og hånet meg foran de andre elevene.  Den kampen jeg følte både inni meg og med lærene kostet enormt mye med krefter og tårer.  Jeg kom ofte hjem utslitt av inntrykk. Jeg må påpeke at grupperingen av elevene føltes veldig feil.  Å sitte timevis  i et klasserom med elever som både skriker, raser og kaster ting rundt seg er en krevende påkjenning. Jeg snakker ikke om noen få dager, men år. Mitt indre skrik nådde nye høyder for hvert år. Det er viktig for meg å understreke at jeg alltid respekterte og brydde meg om de elevene som var veldig ulik meg selv. Jeg har gjemt gode minner og øyeblikk med flere av dem i hjertet mitt. ” Tobias”. En herlig fyr med Downs syndrom. Han var alltid så munter og blid og bestandig på pletten for å hjelpe meg med å åpne dører. Han hadde ikke språk. Men vi nådde hverandre på en en unik måte.  ” Henrik” var en annen. En utviklingshemmet gutt med det fineste vesen i verden. Han hadde lite språk men det bare lyste godhet av ham.  Hjertet mitt smiler av å tenke på dem. 

 Man må aldri falle i den fellen og ta alle over en kam. Jeg kjenner medelever som fungerer godt i livet.  De har både jobb, bil og barn. Mennesker som av ulike årsaker trengte hjelp og støtte. Jeg ba ofte noen med meg hjem. Vi spiste middag og min mor tok ofte seg tid til en god prat med hver enkelt av dem. Jeg fikk spesielt en venninne som kom meg nær. “Rikke”. Hun hadde det ikke alltid så lett hjemme, og trengte at noen så henne og lyttet. Noen ganger besto venninnebesøka mest av at hun satt i stuen  og pratet med mamma. Jeg delte henne mer enn gjerne. Hun var nær oss i flere år og da hun fikk barn kjøpte både mamma og jeg gaver til babyen. 

Det tyngste for meg var alltid å leve med stemplet som svak elev. Skammen har vært blytung og veldig ufortjent. Jeg gikk konstant med et taust skrik inni meg, Et skrik av sinne og og sorg over å være plassert på en skole jeg ikke hadde trengt å gå på. Det ga en smerte og en skam man ikke kan forstå hvis man ikke har opplevd den selv. 

Jeg reiste meg som en løve på videregående. Jeg gjorde alle fordommer til skamme og fikk høye karakterer.  Jeg fikk blant annet min første 6er. Lærene sa det foreldrene mine og jeg har visst i årevis. Det var et fryktelig overtramp å sette meg i den kategorien. Det er et så alvorlig overtramp at selv om jeg har reist meg og gått videre for lengst, kommer man aldri helt over det, smerten og skammen har rett og slett vært for dyp. 

Men det finnes heldigvis engler på jord. I fjor skrev jeg blogginnlegget Den uforglemmelige lærerinna   En hyllest til Trine. Den fantastiske læreren som var den første jeg virkelig følte så hvilke evner som bor i meg. Jeg har aldri opplevd maken til lærer og et medmenneske i mitt liv. ” Silje det eneste som gjør at du skiller deg litt ekstra ut er bare en trøtt CP!” Historien eller rettere sagt hyllesten til Trine ble publisert i de aller fleste avisene i Vestfold. Noe bedre oppreisning kunne jeg aldri fått. Trine er den dag idag en spesiell person i livet mitt, en kjær venn jeg er uendelig glad i.

Jeg skriver dette innlegget i lyset av at Barneombudet er i gang med å undersøke om elever med rett til spesialundervisning får oppfylt det de har krav på. En endelig rapport kommer til våren, men ombudet har allerede lekket at elever med spesielle behov ikke får undervisningen de både trenger og fortjener.

I dag får 49 000 elever, i gjennomsnitt to pr. klasse, spesialundervisning i norsk skole. De blir diskriminert, mener Barneombudet:

• 50 prosent av undervisningen er uten kvalifiserte lærere. Barn med behov for spesialundervisning får ikke lærere med rett kompetanse på samme måte som andre elever.
• Elevene blir plassert i «oppbevaringsgrupper». Innholdet i undervisningen er uklart og gruppesammensetningen tilfeldig.
• Elevene mangler opplæringsmål. Målsettingen med spesialundervisningen er uklar.

Det er svært opprørende å lese dette i 2017 et levende bevis på at relativt lite har skjedd siden jeg sluttet på en spesialskole etter endt ungdomskole i 1999.  Det værste er at det skjer ennå. Elever som aldri burde være der blir forhåndsdømt og plassert på spesialskoler fordi det blir sett på som den beste løsningen eller etter min mening den lettvinte løsningen for skoleledelsen. 

Hadde alle hatt en ” Trine” i livet sitt ville mye sett annerledes ut. En lærer som griper tak i deg og som ser potensiale du har i deg. Hun er tøff og ærlig og gir deg flere spark i ræva. Men hun gjør det av kjærlighet. Alt for at du skal få opp troen på deg selv. 

En lærer som hører dine tause skrik.