Jeg er 9 år gammel og sitter på kne foran radioen, ut strømmer Rolf Løvelands “Danse mot vår”. Sangen som år etter år skulle gi meg et nytt håp. Sangen som for meg alltid vil være et kjært minne fra de mest ensomme og sårbare årene i mitt liv.
Min mor sa alltid : Silje jeg kan ikke spikke venner ut av tre til deg som Pinocchio, men jeg kan gi deg musikk. Hele livet mitt har blitt fylt med musikk. Jeg har ikke tall på hvor mange timer, dager og år jeg har brukt på å høre på musikk. Det ga håp, trøst og en ubeskrivelig glede. Noen sanger sitter dypere i hjertet enn andre. Danse mot vår er en av de absolutt største favorittene. Jeg var ung men la veldig fort merke i teksten.
Gjennom regnbuens glans
ser jeg himmel og hav
smelte sammen i soloppgang.
Og mens tankene flyr
våkner sanser til liv
og jorden nynner sin egen sang.
Jeg så for meg en regnbue bak en sky. Kanskje de samme skyene jeg følte inni meg mange ganger fordi jeg var så ensom. Tankene mine fløy i takt med sangen.
Jeg vil danse mot vår,
kjenne hud møte hud,
være ung i et nyfødt år.
Kjenne liv i min kropp
fra en sol som står opp,
være ung – Jeg vil danse mot vår!
I en blomstrende eng
vil jeg vandre avsted
og la sansene finne vei.
Jeg har vårkjolen på,
vinden stryker meg nå,
jeg byr deg en vals,
kom og dans’ med meg.
Etter som jeg ble eldre la jeg enda mer dybde i teksten, Jeg lukket øyene og drømte jeg danset med skolens kjekkeste gutt kinn mot kinn. Jeg har alltid drømt om å kunne danse. Lurt på hvordan det føles og fly over gulvet, å kjenne liv i en kropp som lystrer og som bærer deg igjennom en vakker dans.
Jeg så for meg hvordan jeg danset i en fin vårkjole, under sol og blå himmel i en stor blomstereng. Et bilde som for meg symboliserte lys og glede. Jeg har aldri følt at jeg har kunnet danse, ikke en gang rullestol dans. Men som barn, ung og av og til som voksen danser jeg inni meg ikke bare til denne sangen men også annen musikk. Sangen symboliserer et nytt håp som kommer hver vår samme hvor vanskelig og sårt livet føltes tente denne sangen alltid håp i meg. Det gjør den forsatt.
Jeg håper jeg får danse i himmelen når jeg dør. Jeg ser for meg en ballsal hvor jeg står oppreist, frisk i armer og ben. Åhh som jeg skal danse og hvis himmelrike finnes, vet jeg veldig godt hvem som er den første jeg vil danse med.
Elisabeth i barndommen var stemmen din som en ukjent venn. I smerte, sorg og ensomhet var du der. Igjennom sangen og musikken ga du livet mitt farger, trøst og glede når jeg trengte det som mest.
DET GJØR DU FORSATT!
Så flott skrevet og igjen har du satt ord på det som mange føler.
Jeg søke også trøst i musikk, gjennom årene og spesielt på vinterstid – da det var vanskelig å komme ut med rullestol. Dette var vel også noe av grunnen til at jeg begynte med kor og piano-lære, da jeg gikk i 6.klasse på barneskolen. Siden har jeg fortsatt å synge.
Det er veldig vakkert skrevet igjen dette Silje..<3 Elisabeth Andreassen har skrevet en av de vakreste norske baladene gjennom "Jeg vil danse mot vår." Musikk er så viktig, Spesielt i littt tyngre perioder i livet..
Hva venter oss på "Den andre siden" tro? Jeg tror det venter oss noe uendelig godt. Vi får møte våre kjære igjen.<3 Jeg tror et helt spesielt menneske vil vente på meg "Der oppe." Hun har allerede gått i forveien, og vil få den første dansen når vi møtes igjen. For så aldri å være atskilt mer.. <3 <3
Jeg ønsker deg er fin torsdag 🙂
Veien til himmelen går gjennom Jesus og tilgivelse for våre synder. Jesus sa: “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg”.