” Mitt hjem er din arbeidsplass. Jeg deler stole deler av dagene mine med deg. Jeg trenger din assistanse og av og til ditt nærvær. Utad kan vi se ut som to venninner, men innerst inne vet jeg at du får penger for hvert eneste minutt vi er sammen. Å være sammen med meg er nok annerledes enn en jobb på en skole eller et sykehjem men det er like fullt en jobb.”
Jeg har avskydd tanken på å ha assistanse siden jeg var ganske så ung. Et menneske som får betalt for å være snill, tålmodig og ta deg med ut på cafe eller en konsert. Jeg synes bare tanken var trist. Tanken modnet selvsagt med årene, men selv nå mange år senere hvor jeg også har blitt arbeidsleder i en BPA ordning klarer jeg ikke helt å vende meg til det faktum at jeg har assistenter rundt meg som får penger for hver minste ting de gjør for meg. Mennesker som i bunn og grunn trenger penger til å ha smør på brødskiva så vel som alle andre som jobber for livets opphold.
Kjemien med de fleste av assistentene er god og jeg både trives og føler meg trygg sammen med dem. Vi prater lett, ler lett og i et halvt sekund skulle man nesten tro vi var ekte venner. Men dette er mennesker som teller timer til endt arbeidsdag.
Fremdeles kan den litt ekle, upersonlige og nesten litt såre følelsen komme veldig over meg. ” Du er og blir kun på en jobb” selv om du oppfører deg som om man skulle tro du var vennen min. Men jeg innser at jeg bare må leve denne følelsen og ta det som det er for uansett om jeg vil eller ikke må jeg bare innse at livet mitt går ikke rundt uten hjelp og assistanse.
Det som kan oppleves tøft til tider er at de får innblikk i store deler av livet mitt. De ser alt. Hjemmet mitt. Klesskap, kjøleskap og skittentøyskurv. De vet alt fra hva jeg liker å ha på brødskiva til hvem venner jeg omgås. Det er fint og trygt og ha dem med meg men ofte bobler ønsket og lengsel etter å kunne klare ting mer selv. Bare være meg. Sammen med venner eller familien min uten og ha assistenter med på slep. De kjører meg til lege, fysioterapeut, fritids sysler, venner og møter. De bistår også i alt fra bryllup til begravelse. Jeg er selvsagt glad for mulighetene det gir meg men det gjør noe med dine personlige grenser og privatliv. Det er en arbeidslederens ansvar og holde arbeidsforholdet profesjonelt. Jeg er opptatt av å være en ryddig, tydelig og god arbeidsleder. De skal vite hvor de har meg og hva jeg ønsker og forventer av dem. Jeg trives i rollen. Men kjenner også på sider av hverdagen som føles krevende. Den private delen. Det at de ser deg alle dager. Også de dager hvor du er syk, lei eller trist.
Det er i slike stunder jeg kjenner hvor privat og tilbaketrukken jeg har lyst til å være. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt dem si “Du kan være akkurat som du føler deg.” Veldig hyggelig sagt, men det er lettere sagt enn gjort. Det krever ofte at man har kjent hverandre i mange år, kanskje et halvt liv Jeg vil aldri kunne slappe av med dem på lik linje som familie og nære venner, det ville vel ikke vært profesjonelt av meg heller. Samtidig er vi alle bare mennesker som erfarer skuffelser, prøvelser og smerte i livet. En vesentlig forskjell mellom assistentene og meg er at de kan sykemelde seg hvis de er og syke eller er nedfor. Mitt liv får de derimot uten filter med oppkast, feber, sorg og tårer.Det koster å konstant føle at livet blir blottlagt. Rått og brutalt. En annen stor forskjell er at de får også pause. Ferier. Stunder de kan reise og leve på en måte jeg bare kan drømme om. Jeg kan aldri få fri på samme måte. Jeg kan aldri reise vekk fra assistentbehovet mitt uansett hvor jeg mye jeg skulle ønske det.
Det er umulig og ikke få et personlig forhold til dem når de jobber så tett på livet mitt. De kjenner meg. Trives med meg og er rause og gode på hver sin måte. De er og blir en del av hverdagen din. Det gjelder også lærere, fysioterapeuter og leger. De kan kjenne deg i årevis og dere kan utvikle et godt forhold men når alt kommer til alt får de lønn for hver tjeneste de yter for deg om det så bare er å prate med deg. Relasjonskompetanse heter det på fagspråket når disse menneskene klarer å skape en relasjon til deg, ikke vennskap. Aldri vennskap. En lege kommer aldri hjem til deg bare for å drikke kaffe. Mens en assistent gjør det nesten ukentlig med deg i jobbsammenheng. En annen ulempe med og ha mennesker så tett på deg er at det føles ganske rått når de forsvinner. Dere har delt smil og latter. Opplevelser og samtaler. Hun har sett deg oppriktig i øyene og rørt trøstende ved hånden din på dager du har grått. Når du minst venter det forteller hun deg at hun har besluttet å slutte. Hun går ut døra og ut av livet ditt like lett som hun kom. Klar for å ta fatt på sin nye jobb. Det er alltid jeg som blir sittende igjen med savnet. Skuffelsen. Følelsen av at jeg bare var en lett måte å tjene penger på mens hun var mellom to jobber
. 
Man føler seg ikke mindre ensom av å ha assistenter hakk i hel og rundt deg halve dagen. Tvert i mot. Man er riktignok mindre alene men helt ærlig har den følelsen bare økt etter jeg fikk BPA. Jeg tenker på det når vi er ute og spiser eller sammen med på konsert. De får faktisk penger for alle fornøyelser jeg tar dem med på. De samme fornøyelsene jeg og vennene mine kan fryde oss over. Å reflekterte over dette gir en følelse av avstand og tomhet. Assistentene mine ser gledene mine, vennene mine og vet hva som gjør meg glad. Men de ser nok også ensomheten. Jeg glemmer ikke da en vikar snakket om en annen hun jobbet for. ” Jeg er så glad hun har hatt et liv før hun ble syk. Hun har levd. Reist og har barn og barnebarn.” Jeg svelget hardt og med det poengterte du alt jeg ikke har eller har fått til tenkte jeg mens hun hjalp meg på med sokken. Jeg sier det igjen. De ser alt. Også sider som føles både såre og private. Jeg burde kanskje vært ennå mer hardhudet, profesjonell og mindre følelsesmessig involvert i hver enkelt men de er for tett på godt og vondt.
Jeg forstår mer og mer hvorfor det ikke anbefales og kjenne hverandre fra før. I noen tilfeller kan det sikkert være et pluss men jeg tror også at en jobbkontrakt mellom venner kan ødelegge og såre mer enn man var klar over. Det som før bare var et vennskap får et skille når du vet vennen din får penger for å spise sjokolade og bli med deg på kino og du tar deg i og lure på om hun hadde heller ønsket og være hjemme og slappe av framfor å henge med deg. Før kom hun frivillig. Nå ser du henne riktignok oftere men du vet innerst inne at det har med lønn og jobb å gjøre.
Jeg priser meg lykkelig over at jeg har familie og venner som gjør meg lykkelig og hel. Ordentlig venner. Ikke bare betalte tjenesteytere.
Kjenner meg godt igjen i det du skriver her, skillet mellom venn og assistent kan være vanskerlig, spesielt hvis man ikke har det største nettverket fra før av. Man venter på assistent vennen som skal hjelpe til og fylle dagen med mening. Men grensene har jeg funnet ut; må jeg sette selv, alltid ha venner vedsiden av, finne på ting med en venn imens assistent er med, da er man en vennegruppe og ikke bare meg og assistent, er lettere å føle seg mindre alene da, når assistenten forsvinner.
Så “godt” å lese! Er jo akkurat de samme tankene jeg har!
Jeg har hatt bpa siden 2012. Har følt jeg har fått nære venninner, men plutselig er jobben slutt, og kontakta blir veldig redusert.
Ærlig, sterkt og godt skrevet.
Hilsen en virkelig venninnde som setter stor pris på å være sammen med deg i gode og tøffe dager Jeg setter pris på gode varme rolige kvelder og gleder meg over dagene vi har sammen på kino, konserter, møter, shopping osv. Ekte og varmt vennskap. Veldig glad i dag!
Takk igjen Silje for dine tankevekkende ord. Jeg håper alle som jobber innen helse og omsorg, samt politikere som tror at “kravet om BPA er lettvinte løsninger fra kravfulle brukere,” blir pålagt å lese det du har skrevet.
Hei,
Dette er tøft skrevet, samtidig ville jeg hat betenkeligheter med å skrevet dette som arbeidsleder. Selvom deres oppgave er å sørge for at jeg har det bra, så er det min oppgave å sørge for at de har det bra på jobben. Det også sånn at mange mennesker har bare betalte venner og kjærester. Hva er egentlig forskjellen på en “ekte” venn og en profesjonell venn, i bunn og grunn at den profesjonelle har taushetsplikt. En annen ting er jo at en BPA skal tilrettelegge slik at du kan være sosial med dine “ekte” venner. Jeg må si at her sier du noe alle tenker, men burde ikke si høyt. For å ikke snakke om sommerleiren til cp foreningen den burde jo være et stort dilemma. Du skriver bra, men prøv å ikke skyt deg i foten 🙂