Jeg tenkte på henne idag. Kvinnen som jeg i flere år synes var den vakreste som fantes. Hun som for alvor fikk meg til å erkjenne en dyp, skammelig​ og sår hemmelighet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var 16 år da det første blaffet kom over meg, Jeg husker det så godt. Det var sommer og sol og jeg var på ferie på det vakre Sørlandet. Jenta som fanget min oppmerksomhet var noen år eldre enn meg. Jeg synes bare hun var så søt. Hun var brunette med langt hår og smidig sommerbrun kropp. Vi kom lett i prat og tilbrakte noen fine sommerdager sammen. En dag vi var ute og gikk tur, ble hun så sliten i beina sine av å gå. “Kan jeg få sitte på fanget ditt” sa hun like lett som om det skulle være en hverdagslig ting. Jeg hadde ikke latt noen få prøve å sitte på siden jeg var barn, ikke en gang bestevenninna mi har jeg klenga sånn med. Men når denne jenta spurte var det plutselig annerledes. Vi lo der vi suste ned en grusbakke. Den var litt bratt så jeg tok automatisk armen rundt livet hennes. For første gang i livet reflektere jeg over at jeg likte det. ” Herregud tenkte jeg. Hvem reflekterer over at de liker holde rundt noen?” Men det var så lett å være sammen med henne. Jeg nøt hvert sekund jeg fikk sitte nær henne. Hun var så pen. Hun derimot forsto nok ikke for alt i verden hvilket lys jeg så henne i der hun bablet i vei om kjæresten sin. Hun viste bilde av han også.  Det ble med dette blaffet. Ukene gikk fort og vi holdt ikke kontakt etter vi kom hjem.

Men dette møtet med denne jenta fikk meg til å tenke. ” Hva var dette for noe? JEG likte vel ikke jenter? jeg som i alle år bare hadde likt gutter! Jeg var forvirret fordi jeg var jo også dødsforelska i en gutt og det hadde jeg vært lenge.  Jeg var forvirret og sår men fikk meg ikke til å si det til noen. 

Tiden leger alle sår sies det, noe som nesten er helt sant. Jeg gjemte denne følelsesmessige opplevelsen så langt inni meg som overhodet mulig. Datet og var sammen med gutter og dyrket den store forelskelsen til en kompis jeg aldri kunne få. Så lenge jeg holdt fast ved gutter trengte jeg ikke kjenne noe etter hva som egentlig stemte. Men fremdeles kunne jeg føle tiltrekningskraft og fascinasjon for noen jenter innimellom. Jeg holdt det selvsagt skjult og det var aldri noen av venninnene mine. 

Men så. Da jeg var 22 år. Ble jeg kjent med en jente som skulle snu om på alt. Vi ble kjent igjennom en felles venn, først mest på avstand men senere ville omstendighetene det til at vi skulle komme hverandre veldig nær.  Følelsene mine  vokste i takt med vennskapet. Hun på sin side fortalte meg om menn og dater og hadde ikke det minste anelse om hva jeg følte. En dag forteller hun meg at hun skal drikke kaffe med en ny venninne hun har fått. Jeg hører glede og glød i stemmen hennes men tenker ikke noe særlig over det, synes bare det høres hyggelig ut. Hun er like sprudlende i stemmen når hun ringer meg neste morgen ” Hun var så hyggelig altså Silje.Jeg har ikke hygget meg så mye på lenge.” Jeg unte henne virkelig det for jeg visste hun bar med seg noen dype sår fra noen år tidligere, nye mennesker vil gjøre deg godt sier jeg med trykk og oppriktighet i stemmen og hjertet. Hun forteller meg stadig om henne. En kveld hun er på overnatting hos meg, sitter vi oppe til langt på natt  avslører hun noen tanker som har kommet den siste tiden.  Jeg tror det kan hende det er sånn at jeg kan falle for jenter.  Hjertet mitt banker fort. Det er som jeg vet hva som kommer. Hun har falt for venninna si.  Øynene hennes glitrer og smilet er så stort. Jeg er både glad og sår på en gang. 

Glad på hennes vegne men sår fordi jeg synes det er vanskelig.  Hun er så sterk og så uendelig vakker der hun sitter og betror meg det samme jeg også har følt, lenge. Jeg også kan falle for jenter. Jeg har til og med følelser for deg sier jeg inni meg men får ikke fram et ord.  Jeg beundrer måten hun snakker om det på rett fram og ærlig. Mine ord ble kvalt i min egen redsel og angst etter og erkjenne. Men en ting gikk opp for meg den kvelden : Hun er den vakreste kvinnen jeg kjenner.  Med en gang hun gikk ut av døra den helgen gråt jeg. Jeg gråt av glede, skam og redsel. Aldri hadde jeg følt så sterkt på disse følelsene før. 

Venninnen min kommer mer på avstand etter hun har funnet jenta i sitt liv. Noe som gjør at jeg automatisk får tid til å dyrke andre vennskap. Det kommer på dette tidspunktet også inn en ny venninne i mitt liv. Hun er fargesprakende, morsom, raus og tilsynelatende meget fordomsfri.  Vi blir nære venner i flere år, helt til da jeg  til slutt føler meg så trygg på henne at jeg betror henne min såreste hemmelighet. Hun tar det tilsynelatende fint til å begynne med men det var dessverre langt fra sannheten. Jeg opplever samtidig som jeg tør og åpne opp med min store tvil en mann som er hodestups forelsket i meg. Jeg er smigret men ikke dypt interessert. Men venninnen min derimot skryter han oppi skyene og mener han er ” Den perfekte mannen” for meg. Noe jeg prøver og signalisere klart for dem begge.  ” Er du helt på jordet eller Silje? Ser du ikke hvor bra han er? Hvis ikke du ser det så er du en sånn forbanna lespe da eller?! Ikke si du går å sikler etter venninna di ennå? Jeg gråter innvendig av sinne og sårhet. Jeg har alltid respektert venninna mi og hennes kjæreste i aller høyeste grad. Å si at jeg siklet virket så skittent.  Det har kun handlet om erkjennelsen av fine følelser ikke noe annet. “Da er du sånn forbanna lespe da? Hva faen mente hun med det? 

Jeg vet jeg burde løpt min vei etter og ha opplevd disse sidene ved henne men jeg gjør noe enda verre. Jeg blir redd, såret og tviholder på fasaden mer enn noen gang. Angsten for å erkjenne blir enorm, jeg drar det faktisk så langt at jeg blir kjæreste med gutten som skal være så perfekt for meg. Jeg gjør alt for å bevise det tydelig nok, jeg lar meg påvirke så kraftig at jeg til og med kutter ut min nære venninne. Jeg rett og slett kutter kontakten tvert i over et år. Det er uten tvil noe av det dummeste og aller vondeste jeg har gjort mot en venn i hele mitt liv. Jeg dro det langt. Altfor langt og jeg såret flere ved og ikke tørre og stå opp for meg selv. Jeg er fremdeles usikker og redd. Men jeg orker ikke såre hverken andre eller meg selv. Første veien til å finne håpet om kjærligheten er og våge og finne meg selv. Venninnen min ble dypt såret og vi brukte tid på og bygge opp tilliten igjen men idag er vi om mulig ennå nærmere hverandre. Snart skal hun gifte seg med sin elskede og jeg er dypt rørt og glad over og få være tilstede. 

En ting finnes det ingen tvil om hun kommer til å bli verdens vakreste brud!