Er det noe vi mennesker må ta innover oss er det at hver og en av oss kan såre.
Vi vil alle helst tro at vi aldri sårer menneskene rundt oss. Men sannheten er at ingen av oss kommer utenom. Vi har gått i fella absolutt alle sammen.
Noen sjeldnere enn andre enn selvsagt men vi har likevel alle kjent på den følelsen av skulle ønske man hadde ting ugjort eller usagt. Jeg har det siste året tenkt mye på en kamerat jeg bryr meg veldig mye om og har et livslangt vennskap med. Jeg vil så gjerne si at jeg savner han. Jeg savner latteren og den gode kjemien vi hadde fra vi var små. Det stikker dypt i hjertet når jeg hører han ringer venninnene mine like naturlig som han en gang ringte meg. Det vondeste er at vi mistet hverandre i kjølevannet av et tap i vennegjengen for litt over et år siden. Vi krasjet. Sørget forskjellig. Noe som gjorde at det vokste fram en høy mur av avstand mellom oss. Jeg tenker ofte på han. Vi har begge tøffe utfordringer i livet. Jeg vet han til tider har det tøft. Jeg vet han har tider han har det vondt jeg ville gjerne vært der for ham hvis vi bare kunne finne en måte å nå hverandre på.
Men det finnes også dem jeg har sluppet i det stille. Mennesker som over tid gikk fra og gi meg mye til ingenting. Vennskap som har sklidd fra hverandre uten dramatikk. Jeg tenker også på dem. Men selv om de ringer og tar kontakt fremdeles vet jeg inne i meg at det er ingen vei tilbake. Det er en rar ting hvordan relasjoner kan forandre seg. Mennesker som du har verdsatt høyt viser seg av og til og være noe annet enn det man trodde.
Men det finnes alltid noen som får deg til å skinne litt ekstra. Mennesker som gjør at du føler deg sett. Mennesker du trenger som får deg til å føle deg ekstra glad og trygg. Det er når du sårer noen av disse menneskene det virkelig skjærer innvendig. Man kan fare opp av bagateller som egentlig ikke har noe betydning i det hele tatt. Noen ganger kan du til og med ha misforstått den gode eller morsomme tanken som egentlig lå bak men fordi du er så opptatt av dine egne tanker og ting i ditt eget liv ser du det ikke. Kanskje du har sovet dårlig? At de siste ukene har vært ekstra tøffe. Kanskje du er sår og følsom på ting langt inne i privatlivet ditt som ikke har noe å gjøre med denne personen i det hele tatt. Men så ble det ble likevel dette menneske du fyrte løs på! Skarp i tungen og tung i brøstet. Når du mye heller skulle tatt en telefon og fortalt at du savner vennen din. At du savner de gode klemmene og så gjerne skulle delt latter. Den vennen som ofte er grunnen til at du får noen ekstra gode og glade stunder. Vennen som alltid har så lett for og få deg til å smile. Vennen som har hørt deg gråte høyt og skingrende og sagt gang på gang jeg skal aldri forsvinne. Jeg hater å bli sår på de menneskene som betyr mest for meg. De som føles ekstra trygge og spesielle for meg. Jeg hater å tvile på hva de synes og mener om meg. Mest av alt hater jeg å være redd for å miste dem. Var det ikke nettopp dette Jan Werner lærte meg så mye om? Ikke push meg bort. Men fortell meg heller hvorfor du er redd og lei deg?
Du som fikk 3 hjerter på tekstmelding i kveld.
UNNSKYLD!!
En ny og flott blogg som gir rom for ettertanke 🙂
I fare for å gjenta meg selv, er jeg fortsatt like imponert over hvor flink du er til å sette ord på tin som mane tenker – men kanskje ikke klarer eller orker å si.
Jeg vet at du føler deg naken og sårbar og at du føler at du blottlegger deg, men det at du faktisk TØRR å gjøre det – er med på å gjøre dine blogger spesielle og interessante å lese.
Fortsett den ode jobben du gjør, for dette KAN du!