Av og til leser jeg om saker i media som virkelig er opprørende og som treffer meg rett i hjertet.Saken om Cecilie Brenden Høgtorp er en av de mest hårreisende og mest provoserende saker jeg har lest på på lenge.
Etter en ryggoperasjon i november 2015 har den tidligere motocrossutøveren fått permanente skader som gjør at hun sitter i rullestol, og lever med store smerter.
De siste 18 månedene har 27-åringen tilbrakt på sykehus og flere rehabiliteringsinstitusjoner i håp om å kunne trene seg opp, men i mars i år ble hun flyttet på sykehjem i Elverum kommune ? som er en kommune hun forteller at hun ikke har noen reell tilknytning til.hun har bodd på sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner de siste 18 månedene, etter en operasjon. Slik beskriver hun kampen for å få den hjelpen hun ønsker:«Det har ført til 4 store ryggoperasjoner. Sitter i dag i rullestol med permanente skader, jeg er bostedsløs, men bor nå på en akutt sykehjemsplass, i en gjeste kommune, fordi kommunen jeg er folkeregistrert i og NAV, ikke vil ta ansvar å hjelpe meg. Jeg kjemper en kamp mot et system som skal være der for deg når ulykken først er ute, men det fungerer ikke i praksis. Jeg får ikke hjelp fordi jeg ikke passer inn. Min situasjon passer ikke inn i systemet. Jeg faller utenfor alt, og er i ferd med å gi opp.
Jeg trodde jeg skulle være på beina igjen raskt. Men da jeg våknet, hadde jeg ubeskrivelige smerter.
Etter tre uker på sykehus ble hun flyttet over til et rehabiliteringssenter.
Jeg hadde forferdelig vondt, men på kontrolltime på Ahus fikk jeg bare bare beskjed om å se det an. Da jeg kom hjem fra rehabilitering hadde jeg så vondt at jeg kastet opp. Jeg lå bare i fosterstilling.
Etter tre måneder blir hun overført til Ullevål sykehus, som hun lenge hadde ønsket.
Da jeg dagen etter ble operert, viste det seg at alle skruene i ryggen var løse. Det hadde ikke grodd nederst mellom ryggvirvlene. Jeg hadde infeksjon, og den ene skruen sto én cm for langt ut. I ni måneder har jeg gått med dette i ryggen.
Hun sier at også fysioterapeuter hadde reagert på at det kjentes ut som om en skrue sto ut fra ryggen. Men hun hevder Ahus sa det var naturlig fordi hun er tynn.
Hun bodde i Oslo på det tidspunktet hun først ble innlagt på sykehus, og at hennes daværende samboer i mellomtiden flyttet til Elverum.
Planen var at hun også skulle flytte dit etter hvert og derfor meldte hun flytting til Elverum. Men nå som de har bestemt seg for ikke å bo sammen lenger, kjenner hun ingen der. Likevel følte hun seg tvunget til å flytte hit, da hun fikk beskjed om at hun kunne bli overført til hjemkommunen sin Skedsmo etter hvert.
Før hun ble overført til sykehjemmet i Elverum meldte Brenden Høgtorp flytting til søsteren, som bor i Skedsmo kommune.
Hun er ikke helt sikker på hvor svikten ligger. Elverum kommune, som behandler henne helt fantastisk, hadde aldri fått beskjed om at hun ikke skulle flyttes hit. De prøver å hjelpe henne å flyttes til Skedsmo, men her sier det stopp hos både Skedsmo kommune og NAV.
Skedsmo kommune mener at hun må skaffe en bolig selv. Deretter kan de komme med hjemmetjenestene hun har krav på.
Cecilie ble anbefalt å søke kommunal bolig, men fikk avslag fordi hun ikke har bodd i kommunen de to siste årene. Hun har fått avslag på lån i vanlig bank fordi hun er på arbeidsavklaringspenger (AAP).
Heller ikke Husbanken kunne hjelpe henne, fordi hun er på AAP.
-Jeg er så desperat at jeg har spurt om en sykehjemsplass i Skedsmo. Der er det i alle fall rullestolvennlig. Men også der får jeg avslag ? fordi jeg ikke er gammel nok. De i Skedsmo sier de ikke har et tilbud for sånne som meg, ung og skadet.
Hun sier det er umulig å bo hos familie, fordi boligene er ikke tilrettelagt for rullestol. Flere fagpersoner har anbefalt henne å søke uføretrygd, slik at hun kan få lån gjennom husbanken til å få seg en tilrettelagt bolig.
Men NAV er ikke enig. De mener at det ikke er noe i veien for at jeg kanskje kan jobbe igjen snart. Så de gir meg avslag på det også, til tross for legeerklæringer på at dette er varig og at jeg er per i dag 100 prosent ufør.
Å leie privat er også uaktuelt, siden få boliger er rullestolvennlige og prisen er altfor høy i forhold til inntekt på AAP.
– Så her ligger jeg, på et sykehjem i en kommune jeg ikke tilhører, er bostedsløs, ingen tar ansvar og NAV gjør svært lite. Jeg er folkeregistrert hos min søster i Skedsmo kommune, men Skedsmo sier de ikke har noe ansvar. Leger sier at jeg er ufør, men NAV mener noe annet.
Det har vært snakk om flere operasjoner, men risikoen for å å bli lam permanent er for stor.
Jeg har smerter jeg ikke kunne forestille meg eksisterte. Jeg har fått permanente skader på urinblæren, så jeg må bruke kateter. Ofte tisser jeg på meg, og da må jeg sitte i mitt eget tiss for så å vente på å få hjelp til å bli skiftet på. Det er så nedverdigende at man klarer ikke sette seg inn i det før man sitter i situasjonen selv.
Hun sier at det er utrolig tøft å stå frem med historien sin.
– Det føles forferdelig, men jeg har ikke noe valg. Jeg er ikke en person som gir opp, men det har vært stunder hvor jeg har lurt på hvorfor jeg skal orke å være her mer. Det føles forferdelig å fortelle familien at jeg holder på å miste motet. Det er de som holder meg oppe.
Den tidligere helsefagsarbeideren hadde en drøm om å ta politihøgskolen da hun ble sykemeldt første gang. Hun sier at hun skjønner at det aldri kommer til å skje nå. Likevel drømmer hun om et liv med mindre smerter.
– Men først må jeg få meg et sted å bo. Jeg ber bare om å bli hørt og kan ikke forstå at jeg er nødt til å trygle om hjelp i Norge i dag.
Må bo i kommunen i to år
Vi har i likhet med andre kommuner bo- og oppholdsplikt før man kan søke om kommunal bolig. I Skedsmo er denne tiden to år. Hvis man oppfyller krav om kommunal bolig, så er det for tiden ventetid på inntil 12 måneder.
Det er sterkt å lese og ta innover seg denne historien. Det får en annen virkelig til å reflektere over sitt eget liv på godt og vondt og ikke minst hvor tungrodd og vanskelige det må være å føle seg som en kasteball i Norges helsevesen. Det er en skam at tilfeller som dette oppstår.
Vi lever i 2017 og det er helt horribelt at det ikke legges mer til rette for at unge og skadde mennesker kan få et godt og verdifullt liv også etter skade og ulykke. Jeg blir redd av å lese og se hvor firkantet og stivbent samfunnet er i mange tilfeller. Litt velvilje og en god dose hjertevarme hadde virkelig ikke skadet. Et tankekors er at de som har mer enn nok og kamper og utfordringer i livet er ofte de som må ta de tøffeste kampene mot byråkratiet også.
Kjære Cecilie. Du kjenner meg ikke. Men vit at jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt. Du fortjener så mye bedre dager enn det du har nå. Du fortjener å se og oppleve at med tilrettelagt bosted og den assistansen du trenger kan du få tilbake livsgleden. Et godt og verdig liv. Et liv på sykehjem i din alder er under all verdighet. Et spark på en som ligger nede. Ikke gi deg! En dag vil du reise deg sterkere enn noensinne.
Kilder :
VG og TV2