DE USYNLIGE……

Jeg tenker på dem. Mye mer enn jeg sier høyt. Sier jeg navnene deres høyt kan det brått bli stille i rommet. Blikket senkes og mange prøver febrilsk og finne et annet tema og snakke om. Mennesker som har vært en del av livet og hjertet blir usynlig og borte når de dør. Dessverre er det mange som ikke finner ord og styrke til å snakke om dem etter de har gått bort, selv om de betydde alt for dem da de levde.

 

Jeg tenker på dem. Har dem alltid med i hjertet. Venner som har reist før meg. I glede, sorg og ensomhet. Slik de også ofte var mens de levde. Jeg kjenner på savn. Noen ganger sterkere enn andre enn selvsagt, men ingen er glemt. Fargene de en gang ga livet mitt bærer jeg med meg som en dyrebar skatt. Lærdommen, latteren og gleden også. Mange var unge. Altfor unge da de forlot verden. Jeg var ung da jeg reflektere dypt over livets verdier og noen ganger ubarmhjertige nådeløshet for første gang.Jeg har ikke glemt gutten med capsen som døde 13 år gammel av hjernesvulst, jenta som skrek av smerter bare du kom borti henne på grunn av hissig og dødelig muskelsykdom. Hun døde bare 10 år gammel.  De var mine venner jeg husker dem så godt. Jeg husker 2005 med stort vedmod da fire, unge, tapre mennesker døde med kort mellom. Jeg husker spesielt gutten med det lure smilet som smeltet hjertet mitt den sommeren.  Vi rakk og date en stund  før han brått døde i en trafikkulykke 24 år gammel. 

Jeg husker så inderlig godt hvem som var der for meg da alt dette skjedde. Hvem som pratet med meg natt etter natt om livet, døden og kjærligheten.  Han som i mange år var den tryggeste av dem alle. Det var som han bar meg igjennom smerte, sorg og ensomhet. Da også han døde og brått ble revet fra livet mitt året etter trodde jeg hjertet mitt skulle briste. Det tok 4 år og få sorgen og smerten på avstand. Fremdeles har jeg stunder jeg lengter etter han. Stunder savnet kjennes sterkere enn andre. Men etter som årene går blir det mer naturlig og tie og viske hans navn og de mange andre vennene mine sine navn i stillhet.Jeg har mistet mange. Alt for mange.  Jeg savner mer tid med hver enkelt. Latter, opplevelser. Samtaler. Men det er dessverre  få jeg deler de tankene med.  Mange blir rett og slett ukomfortabl når man nevner eller snakker om mennesker som ikke lever lenger. Kan noen fortelle meg hvorfor?  Hvorfor er det ofte slik at de døde skal gjemmes og ikke snakkes så mye om?  Det er som de er brått er usynlig ikke bare fysisk men også mentalt. Mennesker som i mange tilfelle har betydd alt verden for deg da de levde? Det skal etter min mening være plass til å snakke om både gleder, savn og minner uten at det er noe galt i det. Jeg vil faktisk påstå at det er et viktig steg på veien videre.

Jeg er like glad i livet mitt selv om jeg åpner opp for temaer de fleste vil gjemme vekk.Det er heller ikke sagt at man dyrker sorgen bare fordi man tydelig gir uttrykk for at man savner noen.  Jeg vil heller påstå at sorg, savn eller alvorlig sykdom gjør deg mer bevisst på å sette pris på livet. Jeg har  føler det ihvertfall slik.  Tidligere i år viste NRK den samiske serien   Muitte mu – Husk meg der seks forskjellige av landets artister fikk bryne seg på joik.  Joik sier å være nettopp minnenes melodi. En melodi som lever også lenge etter folk går bort. Joik fanget interessen min nettopp på grunn av den dybde, respekt og kjærlighet og kraft det finnes i den. Samene har forstått noe som sitter langt inne hos mange.  De døde er skal ikke gjemmes. Historiene og minnene skal deles. Ikke glemmes. 

 

Glad i dere for alltid.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg