Jeg kjenner et sinne sprer seg i hele kroppen. Jeg har nettopp sett den grufulle dokumentaren «Disposable children». En svært opprørende dokumentar om hvordan adoptivbarn blir omplassert i USA. Barn som er adoptert men som foreldrene av en eller grunn velger å gi fra seg. Noen ganger privat over uten noen form for bakgrunnsjekk og sikkerhet for barna.
Først for tre år siden ble amerikansk adopsjonspraksis satt under søkelyset.
Nyhetsbyrået Reuters fortalte da hvordan amerikanske foreldre som adopterer fra utlandet, gir fra seg barna igjen hvis de ikke er fornøyd.
De fant også ut at flere av adoptivforeldrene tidligere hadde mistet omsorgsretten for egne barn, noen var også dømt for seksuelle overgrep.
Ifølge offisielle tall blir 100.000 barn adoptert i USA hvert år, og hele 25 prosent av adoptivbarna blir forlatt av sine nye foreldre.
Adopsjon i USA organiseres ofte gjennom utenom barnevernstjenesten og lokale myndighetene. Det eksisterer mange løse nettverk på internett hvor man kan se bilder og lese en liten tekst om barn som trenger nye hjem. Det er gjennom disse byråene man finner de aller mest opprivende historiene.
Noen adoptivforeldre legger ikke skjul på at de er mer enn klare for å svikte barnet de har tatt til seg:
En kvinne fra Nebraska som hadde adoptert en 11 år gammel gutt fra Guatemala skrev: «Jeg skammer meg over å innrømme det, men vi hater virkelig denne gutten».
Et par som hadde adoptert en jente fra Kina skrev: «Vi sliter etter fem dager med henne. Vi ber hvem som helst om å ta henne»
Adopsjonsbyråer arrangerer treff for det de kaller «rehoming» av barn. Den beste oversettelsen av dette ordet til norsk er «omplassering». Det er et begrep man vanligvis bruker når kjæledyr trenger nytt hjem.
Rehoming er ikke lov i USA, men det er ingen risiko for å bli straffet hvis man overlater barna sine til andre.
Det er lenge siden jeg har blitt så sjokkert, beveget og forbanna. Det er så uvirkelig at man tror nesten ikke det er mulig. Tenk å omplassere barn som en hvilken som helst løshund eller villkatt. Dokumentaren viste barn som gikk på catwalk som en slags fremvisning for potensielle foreldre. Det var helt hjerterått og se på som om det var et salgsmarked for adopterte barn. Hvis man betalte fem tusen dollar som er halvparten av prisen på en adopsjon i USA får man ha en prøvetid med barnet, det vil si at du har “bytterett” hvis man ikke har kjemi og føler tilknytting.
I mange tilfeller skjer slike adopsjoner privat over nettet også. Av mangel på regelverk er skjer dette fremdeles i mange av USA sine stater. Bare 9 av 50 stater har forbudt adopsjon uten rettslig dom. Alt man trenger er å bli enig seg i mellom om å overta barnet. Den sterke dokumentaren viste også ekstra vanskeligstilte barn i gruppehjem som en rehabilitering til og omplassert hos en ny foreldre. Dette er gjerne barn med atferdsproblemer. Noen får aldri en ny sjanse og blir boende tilknyttet en institusjon. Noen får aldri en sjanse til.
Å bli elsket er noe et hvert barn fortjener å føle men det er dessverre ingen selvfølge. For meg personlig ble min adopsjon min aller største velsignelse i livet. Takk Mamma og Pappa. Jeg kunne aldri følt meg mer elsket og takknemlig for det nye livet dere ga meg.
