Du leste riktig. Idag ble jeg anbefalt og ikke komme på konsert i Foynhagen i Tønsberg. ” Vi vil prøve og tilrettelegge og hjelpe til, men toalettene er oppe på et platå og man får ikke rullestol inn dit. Konserten er også stående, så jeg tror dere vil se lite. Beklager, men jeg vil nesten anbefale dere og ikke komme. “

Jeg sitter nesten målløs tilbake.  Glede og forventning blir forvandlet til en stein  i magen av skuffelse og irritasjon. Jeg hadde gledet meg til to enkelt konserter i sommer hvor den ene var med Kurt Nilsen.  Festivaler avstår jeg blankt, på grunn av dårlige toalettforhold og et hektisk folkehav. Jeg har prøvd, og sitter igjen med et grusomt kjedelig minne. Men jeg har aldri opplevd at en arrangør faktisk har frarådet meg fra komme. Jeg vet ikke hva jeg føler. Paff. Skuffet. Jeg føler som jeg har blitt tatt fra en glede.  En glede som betyr mer enn de fleste forstår. Konserter er for meg et pusterom. 2 timer hvor jeg stenger alle inntrykk, såre tanker og utfordringer ute. Sommer er en tid hvor jeg daglig må svelge den sorgen det er og ikke få kommet meg på ferie. Musikken kan de ihvertfall ikke ta fra meg, skrev jeg forrige innlegg. Men jammen fikk noen knust den gleden også. 

Universelt utforming er uhyre viktig for deltagelse, jobb og i denne forbindelse med fornøyelser. Det få vet er at jeg sitter med vond rygg etter et fall på et toalett på en annen konsert sist uke. Et toalett som det var umulig og komme inn med rullestol og hvor det ikke var håndtak og holde seg i det hele tatt. Det finnes ikke moro i det hele tatt. Man blir sta, oppjaga og stressa. Dette er  virkelig den siste type oppmerksomhet  og opplevelse man ønsker seg.  Kurt Nilsen skal jeg da alltids få hørt en annen gang, men da et sted det er tilrettelagt og hvor jeg føler meg velkommen.