Foto: CICILIE S. ANDERSEN, VG

Jeg leste blogger Martine Halvorsen sitt oppslag i VG i går du kan lese det her. Jeg har lest bloggen hennes lenge og synes det er utrolig fint og modig gjort av henne at hun er åpen om hvordan det føles å være ensom. Hun setter ord på det mange kan føle i mer eller mindre grad. Jeg også. Jeg har skrevet flere innlegg om dette her på bloggen.  ” Ikke ensom men likevel utenfor”  og ikke minst da “En vanskelig erkjennelse” hvor jeg erkjente for meg selv at jeg kanskje ikke er så godt  likt som man kanskje tror.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i Martine sine følelser.  Jeg også må daglig se sosiale medier fylles opp av bilder hvor mennesker gjør ting jeg på dette tidspunktet bare kan drømme om.  Venner eller par som drar på ferie hver for seg eller i gjenger. En virkelighet som så langt fra min virkelighet som det nesten kan komme. Både fordi jeg på dette tidspunktet ikke kan reise med assistent på ferie utenlands da kommunen jeg bor i forbyr det og fordi jeg til dags dato aldri har vært del av noen stor vennegjeng. Jeg vet det er ensomt og utrolig sårt og føle seg utenfor og lite inkludert. Jeg har kjent på dette store deler av hele oppveksten, ungdomstiden og ja også voksenlivet, men personlig er savnet etter en kjæreste større. Noe jeg mener å huske at Martine har? Det er viktig og huske på at alle har pluss og minuser i livet sitt og vet du ” skrytebilder” på facebook forteller ikke alltid sannheten.  Selv om man ser venner på tur med strålende smil på bilder betyr ikke det nødvendigvis at de har hatt det knirkefritt hele ferien.  Man diskuterer. Noen blir sure, slitne og irriterte hvis man går oppå hverandre hele døgnet i flere dager eller uker. 

Men det klart det svir i mellomgulvet å høre om vennegjenger på hyttetur, ferier og andre ting og å høre utsagn som ” Vi var bare 30 denne gangen”. Hjertet mitt synker til bunn. Jeg klarer knapt og samle 10 stk til en bursdag. Ofte ferre enn det også.  Jeg har gjort mye for og ha venner. Jeg har tålt mye. I ettertid ser jeg at jeg har akseptert altfor mye. Da jeg var i tenårene sa jeg til meg selv at jeg ikke kunne forvente mer jeg sitter jo tross alt i rullestol. Jeg blir aldri hipp. Jeg får bare være glad for de få gangene jeg blir godtatt “tenkte jeg.  Det var sjelden og helst hvis jeg kunne kjøpe dem med boller, kake og brus, konsert eller kino.  Slik var det i årevis.  Selv som voksen har jeg sittet og ventet forgjeves på mennesker som sa de skulle komme på besøk men som aldri dukket opp. Alltid med et lite håp. 

Jeg svelget utsagn som ” Jeg kan kanskje se deg 1 time i året.”  Jeg kommer aldri til å glemme hvor mye hjertet mitt ble knust av denne venninnen. Men sannheten er at jeg har mott senke forventningene mine. Jeg har mott lære på den harde måten hva vennskap er.  Jeg har mott godta at mange av de vennene jeg har mest kontakt med i hverdagen, mange av dem ser jeg veldig sjelden. Klart det stikker i hjertet av og til. Noen ganger kan jeg til og med se at de ferierer i nabobyene ved siden av meg uten at jeg får telefon om en halvtimes kaffe eller hvor lite det enn må være.  Jeg har sluttet å spørre.  Sluttet og forvente.  Jeg vet de er travle med jobb, barn og familie.  Jeg lar dem komme når de vil.For fakta er. Jeg ser dem kanskje ikke så ofte men de utrolig nære meg likevel. Tro det eller i men jeg kan ha ukentlig kontakt på nett og telefon med de samme menneskene. Jeg er uendelig glad i dem og jeg vet de også er glad i meg.  Det er ofte de jeg har de dypeste samtalene med og når livet smerter er det ofte de som ringer først. 

Da jeg var ensom som barn var foreldrene mine opptatt av å lære meg viktigheten av små gleder. De ga meg hobbyer. Kor. Kjørte meg på flere fritids aktiviteter og fritidsklubber og sannheten er at jeg kom fort i kontakt med folk utenom skolen. Foreldrene mine gjorde virkelig sitt beste og ga meg det beste. De ga meg interesser og engasjement. Best av alt ga de meg musikken.  En lidenskap, glede, trøst og styrke jeg vil ha så lenge jeg lever. Musikk ga meg venner igjennom kor, og lite visste verken foreldrene mine eller jeg at mine største favoritt artister skulle komme til å bli noen trygge og gode venner av meg ( Og nei ikke faen om det er fordi de synes de måtte være snill med ei  jente i rullestol.)

Musikk reddet sjelen min på en måte. Musikk er som en kjær venn igjennom glede og sorg. Det er viktig og finne gleder også igjennom ensomhet.  Små nære gleder som kan gjøre dagen litt bedre. Jeg tror også vi gjør ensomheten enda større og vondere fordi vi sammenligner livene til hverandre og forventer for mye både av andre og også  av oss selv.   Det jeg mener er at vi må slutte å ønske oss et bedre liv og heller sette pris på det og de vi har. 

Jeg vet jeg har tilgitt mer enn de fleste ville gjort. Men ensomheten har lært meg mye. Å se mennesker bak de berømte maskene og tørre og være den som står igjen når alle andre snur seg.  Men den har også lært meg at man skal ikke hige etter venner eller kjæreste for en hver pris. Man skal tilbringe tiden med mennesker gjør deg glad og trygg. Min reise etter vennskap har vært lang, sår og krevende. Nære venner er ikke en selvfølge.

Langt mindre en bestevenninne. Kjære Martine. Jeg tenker på deg. Stå på! Husk at svaret på lykkelig vennskap ikke nødvendigvis er å være med i stor venngjeng.