Jeg var 11 år da jeg fikk min første Celine Dion kassett.  Jeg elsker stemmen og hennes jordnære fremtreden. Favorittene er mange.  Min aller største konsertdrøm og er og oppleve henne live en gang i løp av livet.

Jeg virkelig elsket Da Buzz. Energisk og glad popmusikk. Jeg har så og si alle platene deres og hører på den oppløste popgruppen den dag idag.

Jeg innrømmer det gjerne.Jeg har spilt Basshunter i flere år og jeg liker det. Fengende popmusikk som det er gøy og spille høyt! Jeg har et par plater av ham faktisk. 

Da jeg var i dyp sorg i 2006 sendte en vakker sjel meg denne vakre, såre og nydelige sangen til Brad Paisley.  Jeg husker den dag idag hva hun sa : ” Hør på denne Silje. Den er sørgelig men det kan hjelpe deg å gråte. Hun hadde rett. Jeg hylgråt som pokker og den dag idag husker jeg sorgen jeg følte på den tiden jeg oppdaget Brad Paisley. Jeg og den jenta som sendte meg sangen har aldri møttes, men er nettvenner den dag idag. Jeg vet ikke om jeg har takket henne nok for musikken hun åpnet ørene mine for.  Brad ble min største country helt etter det. Jeg har mange plater av ham som spilles flittig. Jeg har sjelden vært mer skuffet og ulykkelig da jeg for noen år siden ikke fikk dratt på konsert med han i Oslo pga sykdom. Men som den Norges vennen han er skal jeg nok gripe en annen sjanse en dag. 

Italobrothers har musikk jeg blir glad av. Dagens popmusikk.

Country frelst som jeg er denne sangen av Joe Nicolas en storfavoritt. Jeg blir alltid så i godt humør av den. Det skal samtidig sies at han mange flere godlåter.

Pink. Den tøffe, ærlige dama som jeg har hørt på musikken til siden tenårene.“Family portrait” “So what” og “Raise your glass” Favorittene er mange. Men først og fremst var Pink Tonje sin favoritt artist. Hun tatoverte til og med noe av teksten til “So what på armen. Jeg lytter fremdeles ofte på Pink. Men med et stort vemod i hjertet og jeg kan aldri høre på  ‘Just Give Me A Reason’. uten og minnes hvordan vi gråtkvalt kikket bort på kista til Tonje da den ble spilt i begravelsen hennes.  

 

 

 Jeg har fulgt Mena siden hun slo igjennom med Lullaby​ som 16 åring.  Jeg har alltid synes hun har virket ærlig og ekte både i igjennom tekster og intervjuer.  Jeg har forsatt tilgode og oppleve en konsert med henne. Kanskje det skjer en dag. Jeg innrømmer at jeg har blitt ivrig seer av “Mena tv” noe jeg synes bare bekrefter mitt inntrykk av henne. Hun byr på seg selv og gir sine følgere både morsomme og alvorlige øyeblikk der hun snakker om livet på godt og vondt. 

Christian Ingebrigtsen har jeg likt siden tiden i A1. Etter det har jeg forsatt og høre på musikken hans. Mange av tekstene hans er nydelige og treffer meg dypt i hjertet. Spesielt denne Learn to fly har betydd mye i mange år. Jeg har vært på konsert med han også og det er sikkert ikke siste. 

Jeg har vært glad i Gaute Ormåsen siden han ble slått på målstreken av Kurt Nilsen. Jeg lytter mye på musikken hans og har vært på et par konserter. Favorittene er mange. Men denne sangen er veldig sterk og rørte hjertet mitt en tid jeg trengte det som mest. 

Maria Arredondo ​har jeg fulgt siden hun slo igjennom. Jeg har alle platene utenom den siste. Jeg liker også mannen hennes artisten Torstein Sødal. Jeg har ennå ikke opplevd en konsert med dem, men har tenkt lenge at jeg gjerne vil oppleve dem. Sangen A Thousand Nights med Maria har jeg hatt tett inntil hjertet mitt i mange år. 

Faith Hill har likt musikken til i flere år. Jeg har flere plater med henne. Flere favoritter. Breathe, There You’ll Be og “The kiss for å nevne noen. Men denne romantiske duetten mellom henne og ektemannen Tim McGraw er en absolutt favoritt.

Jeg digger Alan Walker. Både låter med sang men også instrumentale. Energiske, glade poplåter som er oppkvikkende og høre på.

 I 2002 kjøpte jeg en plate med Barbados hvor Magnus Carlsson var vokalist.  Det er nok en pop/ danseband gruppe. Jeg sverger den dag idag at danseband ikke er min greie, men Barbados liker jeg. Det skal også sies at Magnus er en strålende soloartist.

Katastrofe lager fengende og morsom popmusikk. 

 Jeg elsker musikk fra musikaler. Det kan jeg takke foreldrene mine for som tok meg med på Annie som 8 åring. Jeg elsket det og det er uten tvil en av de største musikkopplevelser jeg hadde som barn. Jeg ble frelst og musikken fra Chess, Fantom of the opera og Les Misérables  skulle senere komme til å bety veldig mye for meg. I september skal jeg endelig få oppleve Les Misérables i Oslo en etterlengtet drøm i lang tid. Drømmen om å reise til London spirer i at det spilles mange flotte musikaler der borte. One day. One sweet day. 

Jahn Teigen sin musikk har jeg som tidligere skrevet på bloggen elsket fra jeg var barn. Han er i mine øyne den største artisten Norge har. En konge innen musikk. En nasjonalskatt i folksjela med sanger og tekster som har gjort det som konger skal nemlig samle et helt folk. Jeg har en drøss med favoritter og har både møtt ham og vært på konserter. Du kan lese om mitt sjarmerende møte med han som 12 år gammel i dette innlegget  Jeg ble fornærmet på Jahn Teigen 
 

Peter Jöback har vært en favoritt i over 10 år. Sjarmerende og dyktig minner han meg mye om Werner. Han spiller musikaler og er litt i det samme musikalske rike Werner likte seg best i. Det var ikke tilfeldig at det var nettopp Peter som ble den første jeg gikk på konsert med etter Werner døde. Det har blitt konserter senere også. Drømmen er å oppleve han i en musikal. 

Rein Alexander har en stor og vakker stemme jeg bare har blitt mer og mer glad i.  Begeistret kjøpe jeg hans første album i 2004 men når Werner dør tre år senere og Elisabeth etterhvet drar på juleturne med ham protesterer hjertet mitt vilt. Minnene om Werner er ennå litt for sterke uansett hvor mye foreldrene mine oppmuntrer meg til å dra. ” Jeg kommer bare til å grine og tenke på ham hele tiden.” sier jeg bestemt. Jeg er glad jeg lyttet til hjertet og lot sorgen jobbe og stilne i hjertet mitt. Idag elsker jeg konsertene til Rein og får en utrolig god opplevelse hver gang jeg hører ham. 
 

E- Type har jeg sunget og danset til siden tenårene. Musikk jeg blir glad av. Jeg har de aller fleste platene hans. 

Kurt Nilsen har vært en stor favoritt siden han slo igjennom. Stemmen hans er stor, vakker og nydelig. Jeg lytter til han ofte og har hatt gleden av å oppleve han live. 

Meredith Andrews​ sin musikk fant jeg tilfeldig for 2 år siden i en vond og vanskelig tid hvor jeg var mye bekymret og redd. Natt etter natt spilte jeg denne sangen. Hun synger til Gud men jeg tenke også på de rundt meg jeg søkte ro og trøst hos. 

Jeg elsket Ask Embla plata til  Ina Wroldsen siden har jeg lyttet på musikken hennes. En fantastisk artist med en særegen stemme. 

Alex G og  Tyler Ward er to fantastiske artister jeg fant på Youtube for noen år siden. De synger lett, romantisk popmusikk hver for seg og av og til sammen. 

Jeg fant både Lauren Daigle og  Chris Tomlin sin musikk i 2015. Kraftfull. Søkende og trøstende musikk i et fryktelig tøft år for min familie og meg.  Ved juletider dette året dør også venninnen min.  Dagene før begravelsen hennes finner jeg denne sangen Noel med Lauren.  Jeg drar på konsert samme dag som begravelsen. Plutselig og helt uventet begynner Elisabeth å synge Noel i samme versjon​ som Lauren sin jeg trodde hjertet mitt skulle stoppe.  Det var så kraftfullt og sterkt at jeg finner ikke ord.  Det var jo nettopp den sangen jeg fant dagene før.

 Jeg har hørt på Rihanna​ i flere år og liker både stemmen pop magien hun skaper igjennom musikken sin.  
 

Jana Mashonee en fantastisk amerikansk/ Indianer artist en venn åpnet ørene mine for i 2015. Jeg falt pladask og fant mye trøst, lys og og varme i stemmen.Musikken er spennende, vakker, drømmene,  litt uvant men full av håp.

 Rachel Platten  lager og formidler en herlig og positiv popmusikk som gir trøst, håp og god energi.

Anthem Lights er en fantastisk popgruppe jeg har blitt veldig glad i. De synger mye Cover, men har også egne sanger. Det er meget variert og derfor mye og finne glede og trøst i. 

Josh Groban for en kunstner. Artist og kjekkas. Jeg kjøpte det første albumet hans i 2002. Jeg mistet min mormor denne sommeren og smeltet totalt av sangen ” To where you are.” Siden har det kommet mange betydningsfulle låter fra Josh.  Jeg har hatt gleden av å oppleve han live i Oslo Spektrum.  I 2004 sto han for signatur sangen til filmen til storfilmen Troya.   Remember me. En sang som to senere skulle komme til å bety noe helt spesielt da den ble den sangen Werner på en måte tok avskjed med publikumet sitt på sitt aller siste album Stronger. 

Jeg har gitt dere et dypdykk inn i min musikalske verden. Fremdeles finnes det mange jeg ikke har skrevet om.  Min hverdag og mitt liv fylles av musikk. Jeg blir lykkelig av det. Sterk og jeg blir trøstet på en nydelig måte.   Jeg håper dette innlegget har fått deg som leser til å forstå enda bedre hva musikk betyr for meg. I mange forskjellige sjangere, humør og vibrasjoner. Hvis du kjenner meg vet jeg du for lengst har forstått at jeg elsket Werner. Jeg mener sånn virkelig dypt  først og fremst som menneske og ikke bare som artist. Hvis du kjenner meg godt vet du også hvilken plass Elisabeth sin musikk har hatt for meg helt siden barndommen.Idag er vi venner. Gode venner. Det du derimot ikke vet er sannheten om mitt musikalske forhold til disse idag. Sannheten er nemlig at jeg nesten aldri hører på verken Werner eller Elisabeth sine plater lenger.  Hvis du kjenner meg vet jeg du hadde trodd motsatt. Men dette er faktisk helt sant. Jeg spiller Werner svært sjelden. Det er så følsomt. Sorgen har på en måte satt sitt preg på mitt videre musikkliv. Det betyr ikke at jeg føler mindre glede med andre artister og annen musikk, men at jeg alltid vil bære en sorg. Et arr. Et savn etter en god venn  For det er der den største sorgen ligger. Over vennskapet. Tryggheten og fortroligheten som var mellom oss.    Mye av det samme gjelder Elisabeth også. Selvfølgelig elsker jeg konsertene hennes, men jeg spiller platene hennes utrolig mye sjeldnere enn det man kanskje skulle tro.  Det som betyr mest idag er den gode kontakten mellom oss. Humoren, latteren og ærligheten. Den gode samtalen.   Men når livet smerter og stormer ekstra da spilles de om så klokken er 05 om morgen.  I kriser. Sykdom og sorg er de velkjente stemmene min største trøst. Trøsten jeg vil ha. Roen jeg trenger. Et sterkt eksempel er da en av mine nærmeste gikk på harde cellegiftkurer for noen år siden.  Jeg satt som limt til sterioanlegget hver gang hun var der.  I virkelig tøffe stunder var det deres stemmer som ga meg den største roen.  Slik er det forsatt og slik tror jeg det alltid vil være.