Jeg ble så glad da venninnen min ringte og sa hun skulle gifte seg. Jeg gleder meg masse til å feire den store dagen med henne og kjæresten hennes. Samtidig er jeg redd for hvordan jeg vil reagere. Redd jeg vil måtte holde en maske og at følelsene og tårene vil komme i bilen på veien hjem.
Jeg kjenner på den oftere enn folk vet. En høyst privat, personlig og skjult sorg. Sorgen over og aldri ha funnet ekte kjærlighet. Jeg synes jeg ser kjærester overalt. Hånd i hånd. Lykkelige. Lattermilde. Harmoniske. Sammen. Jeg har mange grunner til å føle meg glad og ikke minst takknemlig og selvfølgelig veit jeg at jeg ikke er alene i verden. Jeg vet dere er der. Familie og venner. Men en del av meg er mislykket. Ulykkelig. Lei. Sår. Lengtende. Uferdig. Ensom. Ja helt inn til hjerteroten ensom. Den smilende masken faller av i mørke netter ingen vet om. Jeg skjønner at kjærligheten ikke nødvendigvis er enkel. Folk krangler, sårer og noen går fra hverandre. Noen mister hverandre. Men det ligger liksom i livets natur at kjærlighet, forelskelse og sex er en del av livet. Mange får oppleve det flere ganger i livet.
Tenk og få kjenne ekte kjærlighet. Helt ærlig vet jeg ikke hva det er og hvordan det føles. Har du som er gift eller forlovet noen gang tatt deg tid til å reflektere over at du opplever noe andre kan lengte etter og savne hele sitt voksne liv. Å oppleve den helt store, trygge og livskraftige kjærligheten.
Er det mitt lodd her i livet å se venner og venninner finne sine? Som et taus vitne med knust hjerte? Smilende går jeg i bryllup og ser lykken som en film foran øynene mine. En lykke jeg føler er milevis fra mitt eget liv. Jeg er ikke uten erfaringer. Du må ikke gi opp sier du kanskje? Du må prøve. Treffe mennesker. Det er det også, jeg føler mange har så mye lettere for å treffe kjæresteemne enn meg. Jeg har ikke møtt noen på to år og ikke hatt kjæreste på 5 år. Det er lett og få inntrykk av at funksjonsfriske har lettere for å finne kjærligheten enn meg. Samtidig skal det sies at jeg kjenner mange i rullestol som både er gift og har barn. Min sorg over singellivet handler ikke om at livet mitt er veldig trist.Men mer om at jeg føler jeg går glipp av noe essensielt i livet. Jeg føler mange ganger at vårt samfunn og normer er bygd på at man en eller flere ganger i livet skal dele et samliv med noen.
Sorgen jeg føler for kjærligheten vokser seg dypere og dypere for hvert år. Hvorfor er den så vanskelig? Hvorfor kan ikke jeg også få oppleve å sveve litt? Bare være lykkelig. Trygg og sikker. Da mener jeg sikker på følelsene mine. Hvem jeg vil ha? Kvinne eller mann? Men det handler like mye om å være trygg og sterk sammen med noen. Jeg har så mange tanker og litt for mye skam. Skam over og ikke være mer. Ha fått til mer. Jeg er uten utdannelse og jobb og jeg bringer mange utfordringer inn i forholdet som jeg aldri hadde trengt hvis jeg var funksjonsfrisk. De fleste er uoverkommelige, men det finnes andre som føles mer personlige og vonde enn andre. Sider ved livet mitt jeg synes er både sårbare og private nok i seg selv og som det krever tid og tillit og skulle vise en kjæreste. Alle vil jo at en kjæreste skal være stolt over å være sammen deg. Noen ganger lurer jeg på om jeg er bra nok til å bli elsket? At noen synes jeg er verdt å leve med? Jeg skriver ikke dette av dårlig selvtillit, men mer av ærlighet. Økt trettbarhet og mindre energi er bare en av flere ting som vil påvirke tempoet på dagene våre sammen. Jeg vil nødig være noen brems. Jeg har så mye og gi det rette menneske. Så mye jeg vil oppleve av gleder og samspill mellom et menneske jeg er glad i.
En del av meg spør seg likevel om jeg gjør best i gi slipp på sorgen? Å gi opp. Si til seg selv at nok er nok. Godta livet alene. Godta at det er noe som er ment for “alle andre” og ikke meg. Samtidig kan jeg ikke tenke meg noe tristere enn å ligge på dødsleiet og aldri ha opplevd den store kjærligheten. En lørdag i oktober skal jeg ta på meg en finkjole, sminke meg og være gjest i et storslått bryllup. Jeg har gledet meg til i snart et år. Så lykkelig på min venninnes vegne som selv har vært igjennom en følsom og krevende reise før hun fant sin store kjærlighet. Jeg vet det blir en vakker og eventyrlig dag. Jeg er svært takknemlig for og ta del i den. Jeg skal juble, klemme og heve glasset når brudeparet kysser. Men en del av meg gruer seg litt også. Jeg vet det rent personlig blir sterkt og følsomt. Jeg vet ennå og ikke hvor sterkt inntrykk det vil gi å se nok et par stråle av lykke og ekte kjærlighet. Mens jeg selv kjenner sorgen hamre i hjertet mitt. Sorgen over at det kanskje aldri blir en realitet i mitt eget liv. Den skjulte sorgen ingen skal få se, men som jeg kanskje alltid må kjempe med.
