PRINSEN SOM FORSVANT.

 

Jeg har innsett at du er borte nå. Du som i mange år var som et solskinn i livet mitt. Helt fra vi var barn har du gitt meg en ekstra god følelse. Du har skilt deg ut med godheten din. Det behøvde ikke være så stort, et smil, et hei at du åpnet opp døra inn til klasserommet eller at du inkluderte meg i invitasjon til en klassefest. I motsetning til mange andre såret du meg aldri hverken på skolen eller hjemme i gata.  Årene går og etterhvert skilles våre veier. Flere år senere får vi kontakt igjen. En varm strøm av minner skyller igjennom meg allerede ved første tastetrykk på facebook. Jeg blir ikke overasket da du forteller du studerer til sykepleier. Du har alltid vært typen til å gi, se mennesker løfte og muntre dem opp.  Da du senere den sommeren kommer på middag får jeg bare bekreftet det jeg har trodd. Du er den samme. Prinsen.  Igjen gir du meg verdens beste følelse. Du gjør meg glad. Mitt sorgfylte hjerte får litt ro etter og ha mistet en nær venn året før.  Vårt gamle vennskap går med dette inn i et nytt kapittel​. Gode samtaler, middager, latter, kinoturer og bursdager. Jeg var så stolt av deg så takknemlig og dra ut med deg ga meg samme lykkelige følelsen som da du turte og stå opp for meg mens resten av klassen mer eller mindre frøs meg ut da vi var barn. 

 

Vi har delt mye. Snakket til langt på natt og jeg har aldri tvilt på at du bryr deg.  Du har følt deg hjemme hos meg der du har ligget henslengt på sofaen min og sett på filmer, spist snop og ledd sammen med meg. Kjærestene dine har også vært hjertelig velkommen hos meg. Lenge trodde jeg du var kommet for å bli. Jeg stolte på det vi hadde sammen, på måten du fikk meg til å føle meg.  Du kom til og med i de årene du bodde med en av de jentene som frøs meg ut på skolen.  Jeg følte meg trygg. Trygg på at du har tatt et standpunkt. For jeg vet like godt som deg at jeg aldri blir hipp hos enkelte. Det er greit for jeg trenger det heller ikke.  Jeg stilte heller aldri noen krav til deg. Du har fått komme når du har hatt tid. Når du var hjemme i byen og det passet din timeplan.  Noen ganger har jeg nok ventet på deg litt for mye. Mott svelge en skuffelse eller to men jeg har alltid unnskyldt deg og ditt travle liv. Det gjør jeg forsatt med alt for mange. Hvorfor føler jeg at det er alltid er jeg som må strekke meg lengst? Svelge og tilgi mest?  Jeg har nå ventet på deg i over et år.  Stille og rolig har du sklidd fra meg. Jeg tier. Orker ikke lete etter svar. Hadde du ønsket kontakt hadde du kommet eller i det minste ringt meg for lenge siden. Det vet både du og jeg. 

Kjære Prins. Det skal ikke være slik at jeg skulle behøve og granske meg selv for at du forsvinner? At vi med nedsatt funksjonsevne må tåle at vi mister lettere venner enn andre? At vi er lettere å komme til  når folk kjeder seg og vil henge kun fordi de får en innskytelse der og da? Føle seg kjedelig og ikke god nok. Det triste er at det var det en følelse du aldri ga meg var det nettopp det. 

Du forstår tydeligvis ikke at du knuser hjertet mitt med din taushet. Det har aldri manglet på hverken tålmodighet, forståelse og raushet fra min side. Jeg er fryktelig lei meg, nettopp fordi jeg trodde aldri dette ville skje. 

En venninne sa til meg her på bloggen for litt siden. Dyrk det positive også. Det gjør jeg så absolutt men jeg har også kjent på en råskap flere ganger i livet. Mennesker blir borte.  Noen har snudd på hælen av egne skritt, andre har blitt borte fordi Gud har hentet dem hjem.  Denne uken har jeg knekt helt sammen. Ikke på grunn av deg og din taushet men mer av at det er tusen tilfeldigheter som viser oss mennesker hvor rått og skjørt livet faktisk er. Jeg har bannet og grått og kjent frykten brenne i hjertet mitt.  Frykten for å miste noen av de jeg er aller mest glad i. Jeg har ingen flere og miste. Nettopp derfor kjære prins lar jeg deg gå nå. Det er noen som fortjener min tilstedeværelse, omtanke og vennskap mer enn du som ikke vil ha den lenger. 

 

Takk for den Prinsen du en gang var.

Du vil nok aldri forstå hvor glad jeg er i deg!

 

 

3 kommentarer
    1. Ny og sårbar blogg fra min kjære “Lillesøster”, som gir rom for ettertanker.
      Jeg er stolt over at du både tørr og orker å blottlegge seg gang på gang i dine blogger.
      Håper du ALDRI slutter å skrive!
      Klem fra “Storebror”

    2. Flinke vennen min. Du er et fantastisk menneske Silje. Og skriver så bra. Blir rørt av det du skriver. De som går, er Dems tap ikke ditt vennen. Du er for god for dem. ❤💗 vi har mange gode minner og håper det blir flere snart. Klem fra meg. 😄😊❤😃

    3. Heia Silje ❤️ Blir så trist over hvor mye negativitet du skal være nødt til og oppleve. En ting er iallefall sikkert, det er ikke deg det er noe feil ved og det er heller ikke ditt tap når folk trekker seg unna. Også blir jeg så imponert over hvor flink du er til og skrive, sette ord på ting. Du er ei flott jente kjære deg 🙂❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg