Livet har lært meg mye. Blant annet at indre styrke og god psykisk helse aldri er en selvfølge.  Livet med CP krevde at jeg allerede som barn måtte betale en høy pris.  Jeg ble dyttet ned i et psykisk sort hull det tok et helt tiår og reise seg fra. 

Det var nylig den årlige dagen for psykisk helse. En viktig dag hvor det settes fokus på det faktum at vi alle har en psykisk helse. Noen strever dessverre mer enn andre.  Uansett er den psykiske helsen viktig og ta vare på og skape åpenhet rundt. Jeg vil derfor gi dere litt av mine erfaringer hvordan det og ha CP har påvirket meg psykisk. Det har kostet enormt med krefter, snørr og tårer å bli den jeg er idag. Indre styrke kommer ikke gratis, det har jeg måttet jobbe hardt for.  

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I mine første barneår  bodde jeg og familien i en lita bygd hvor jeg aldri følte meg godtatt. De første årene på skolen ga meg dype sår jeg brukte flere år og reise meg fra.  Jeg ble aldri verdsatt på noen som helst måte. Hadde absolutt ingen venner.  Barna løp alltid da jeg prøvde å  ropte på dem. De ertet.  Skolen prøvde og sette meg sammen med noen ordens elever i klassen, de ble rett og slett satt til å holde meg med selskap mens jeg spiste opp matpakka. Det høres kanskje ut som et bra tiltak men det hadde virkelig motsatt effekt. Jeg spiste nemlig saktere enn de fleste, noe som bare fikk barna til og irritere seg mer om meg. De hang over pulten min og maste om at jeg måtte spise fortere. Idag forstår jeg dem godt. Det var aldri barna sitt ansvar og hvorfor ikke skolen hadde vett på og la en assistent sitte med meg i lunsjpausen er et for meg et stort mysterium. Jeg fant en måte å slippe oppgitte blikk og masete bank i pulten. Jeg sluttet å spise på skolen. 

Jeg hadde det ikke bra. Jeg gikk rundt med en evig klump i magen av spasmer. Ulykkelig, tynn og ensom. Ro fant jeg hjemme. Fikk pause. Men etterhvert ble jeg så preget av livet på skolen at jeg sleit med å spise uansett hvor jeg var.  Det som ikke gjorde saken noe bedre var at skolen aldri tok sitt fulle ansvar. Sannheten er at de ga de to menneskene jeg elsker høyst i denne verden skylden for mine spiseproblemer.  Jeg har alltid hatt det godt hjemme. Det er der jeg har følt meg trygg når livet har gjort mest vondt. Jeg kan aldri tilgi den urett enkelte skoleledelser har gjort mot min familie og meg selv. De holdt på å knuse oss og jeg vet den dag idag at hvis ikke det hadde vært for mine foreldre kunne min fysiske og ikke minst min mentale helse vært skjør og ødelagt. Mine sterke, fantastiske foreldre gjorde det eneste rette, vi flyttet vekk. Men mobbingen og den kalde kulden jeg hadde opplevd hadde satt dype spor i sjelen min.  Sannheten er at jeg hatet å spise sammen med andre i mange år etterpå. Jeg var langt nede og satt for det meste bak lukkede dører og spiste alene.   

Foreldrene mine ga meg ro. Ro til å finne meg sjøl. Styrke til å reise meg og finne fotfeste og selvtillit. Det er ene og alene deres kjærlighet og trygghet som gjorde at jeg omsider klarte å reise meg. Det var aldri noen psykolog inn i bildet de årene jeg slet, men et tålmodig kjærlig foreldrepar som klarte og     ” redde” ungen sin selv. Vi snakket mye sammen og gjør det den dag idag på godt og vondt. Jeg vet jeg aldri hadde vært der jeg er idag uten dem.   Vår kjærlighet, våre bånd og min takknemlighet ovenfor dem finnes det ikke ord til å beskrive. De er mitt alt. Mitt aller viktigste anker i livet.  Jeg fikk det bedre i Larvik, jeg fikk kjenne gleden over å få venner og frihet til å være meg selv.  Det hjalp meg også enormt og bli sendt på leir med andre funksjonshemmede det er uten tvil noe av det beste foreldrene mine har gjort for meg. Jeg fikk venner for livet på disse leirene, vi lo, danset og forelsket oss og aller viktigst vi utvekslet erfaringer. Det var der jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Hverken om å føle seg annerledes eller ensom. Flere av venninnene mine betrodde meg i natten at de også slet med spasmer og mat når de hadde det tungt.  Idag er det en kjent sak at barn med CP ofte spiser saktere og kan ha problemer med å spise, spesielt i stressende situasjoner hvor spasmer blir ekstra sterke. Det er en så opplyst ting  idag at man finner informasjons plakater om dette hengende rundt på sykehus. 

Jeg gråt første gang jeg så det for noen år siden. Kjente både  på en lettelse og  på en sorg. Letteste fordi da slipper unger med CP idag og gå igjennom det samme som meg. Jeg er så glad for at både barn og foreldre blir informert på en helt annen måte idag. Jeg vet det til og med  det er et eget CP register i Norge idag. Personlig kjenner jeg også  sorg og sinne velter oppi meg på grunn av alle påkjenninger foreldrene mine og jeg har mott kjempe mot. Helt fullstendig  ufortjent. Det er mye urett maktmennesker har gjort meg. Urett som kunne skakk kjørt min psykiske helse totalt. Jeg har kjempet mot fordommer, kjent på en kvelende skam over overtramp i skolegang og senere over og ikke ha overskudd til å jobbe.  Men jeg gir meg aldri og har en stor kjærlighet til livet og de flotte menneskene jeg har møtt på livets vei.

Mennesker som har utgjort en enorm forskjell i livet mitt. Når jeg ærlig reflekterer over når i livet jeg virkelig begynte å like meg sjøl er det trist og si at det ikke skjedde før jeg kom på videregående. Det var der jeg reiste meg. Jeg møtte fantastiske lærere som hadde tro på meg og det gjorde også at jeg fikk en større indre ro og en ny og ukjent glede ved og gå på skolen.  Det var også på den tiden jeg fikk Jan Werner inn i livet mitt. Han ble min aller kjæreste venn noensinne. Han vekket meg til live på en måte ingen annen venn hadde gjort før ham. Han løftet meg opp og fikk mitt indre til å skinne. Gjorde meg trygg.  Ingen venn har fått meg til å føle meg så verdifull som det han gjorde. Jeg hadde selvsagt betydningsfulle venner i livet mitt også før Werner kom inn i livet mitt, men det var som om han og vennskapet vårt rettet litt på sjelen og hjertet mitt. Jeg ble gladere og mer tilfreds med meg selv i de årene jeg fikk kjenne han. Den første vennen jeg følte virkelig var der for meg. Da han dør har jeg hjertet full av lærdom og kjærlighet. Jeg vet jeg må reise meg og gå videre.  Mange mennesker og har kommet og gått siden, livet tar men livet gir også og jeg vet jeg har vært heldig. 

Idag er jeg sterk. Lykkelig og fri fra fortiden. Noe av det  hyggeligste jeg gjør med familie og venner er å dele et godt måltid. Jeg elsker gode middager og lunsjer ute på cafe og restaurant. De fleste som kjenner meg idag vet ikke engang om at jeg har slitt i forhold til å spise.  Jeg merker forsatt at spasmer og smerter blir verre hvis jeg går igjennom en tung periode med psykiske påkjenninger. Men som voksen oppleves det litt annerledes enn da jeg var barn. Jeg får kramper og indre spasmer og  kan ligge totalt søvnløs noen netter fordi jeg føler jeg føler at spasmene dirrer innvendig, men det går så og si aldri på matlysten lenger, ihvertfall ikke noe mer enn et hvilket som helst annet menneske kan oppleve når man går igjennom tøffe ting.  Jeg kommenterte for litt siden en artikkel skrevet om utfordringer man kan møte som voksen med CP. Det står blant annet dette :CP er ikke bare en funksjonsnedsettelse som påvirker barn, men en tilstand som må håndteres gjennom et helt liv. Selv om personer med CP kan finne nye måter å håndtere tilstanden på, er det fortsatt et behov for fysisk og mental oppfølging, samt emosjonell støtte. Etter hvert som voksne møter nye utfordringer, blir det viktigere enn noensinne å motta rett hjelp og støtte. Jeg bet meg med en gang merke i  emosjonell støtte. Jeg tror det er som de fleste andre ting  veldig individuelt  Jeg legger ikke skjul på at støtten fra familien min, og spesielt moren min igjennom forskjellige faser i livet har vært helt avgjørende for min sjel og helse, samtidig kjenner jeg min egen styrke. Jeg blir nesten fornærmet av sånne fakta, for sannheten er den at det i de fleste tilfeller har vært jeg som har hjulpet  venner opp og igjennom dype kriser. I flere år så jeg på det nærmest som en livsoppgave. Idag har jeg lært og ikke la lyset brenne ender. Jeg forstår jeg ikke kan redde halve “verden”. Jeg vet hvem jeg har og mine nærmeste venner og familie betyr alt for meg. Mennesker som er med meg igjennom livet på godt og vondt. Mennesker som gjør livet mitt virkelig godt å leve. 

Gode tanker og råd til deg som av en eller flere grunner kjenner på at livet med CP (eller andre årsaker til nedsatt funksjonsevne) er tøft og vanskelig vil jeg si dette : 

• Du er ikke alene. Det finnes alltid noen med tilnærmet lik erfaring som deg.  Vi er mange flere enn man kanskje tror.
• Det blir bedre. Livet vise meg at det hjalp og bli eldre. Med alder kommer mer livserfaring, styrke og selvtillit.  Hold ut! Jeg lover det er verdt det.
• Søk fellesskap.  Meld deg inn i foreninger. Dra på kurs, informasjon seminar, eller leir. Felles erfaringer gir styrke og trøst.
• Snakk med en likeperson. Både CP foreningen og Norges handikap forbund har gode nettverksgrupper med likepersoner innenfor forskjellige felt, det kan være rettigheter i forhold til  NAV, hjelpemidler​ skoleundervisning, BPA m.m. 
• Dyrk interesser. Både alene og sammen med andre. Finn en interesse, eller to som kan gi deg økt glede og livskvalitet. Enten det er å melde seg inn i en bestemt organisasjon  eller forening eller om det dreiser seg om glede for f.eks. bøker, film og musikk. 
• Ikke la noen fortelle deg at du kan mindre og er svakere enn andre. Rett deg opp i ryggen og bevis det motsatte. 
• Ikke la ensomhet få deg til å tro at du alltid må være den som gir mest og tåle mest i et vennskap. Ekte venner ser deg for den du er. 
• Ikke la ensomhet få deg til å tenke at din oppgave i livet er å være sjelesørger. Det er smigrende at folk betror deg sitt innerste men tro meg det blir ganske tungt og krevende i lengden.  Husk at DU også fortjener venner som løfter deg opp og er der for deg!
• Ikke la fortidens skygger hindre din videre reise i livet. Vær stolt over hvor langt du har kommet og mist ikke troen på at du kan nå lenger. 

GLEM ALDRI AT DU ER VERDIFULL!