DEN RIKTIGE FØLELSEN……

Jeg har følt meg så glad de siste dagene. Det er nesten så jeg svever av lykke og takknemlighet. Noen ganger blir ting helt annerledes enn man tror. Noen ganger negativt men heldigvis også i positivt fortegn. Jeg er så rørt og så stolt over vennene mine,  ikke bare lar de kjærligheten seire men de gjør alt for at gjestene skal få en uforglemmelig dag. De ga meg en følelse jeg aldri forventet, men som traff meg rett i hjertet. 

En av mine aller nærmeste venninner fylte 40 år i fjor. Hennes samboer og kjæreste igjennom 9 år tok henne fullstendig på senga og ga henne en reise til  Italia i bursdagsgave. Det ingen andre enn døtrene visste var at Irene som hadde planer om å fri til venninnen min.  Etter og ha kost seg ute med en bedre middag tar hun mot til seg og frier til min kjære venninne igjennom 12 år.  Jeg kjenner det virkelig presse i tårekanalene når dette bilde dukker opp med overskriften “Hun svarte jaaaa og gråt mange skvetter.” 

Jeg visste veien hadde vært alt annet enn lett og at de har mott kjempe hardt for kjærligheten. Jeg visste også at Irene med dette oppfylte en av min venninnes største drømmer. Disse to traff hverandre på et tidspunkt venninnen min trengte det som mest. Året før hadde en dyp tragedie preget min venninnes liv, mitt også. Vi delte en dyp sorg over en venn vi begge hadde elsket høyt. Noe som resulterte i et varmt og nært vennskap mellom oss. Vi delte både tårer og hulk. Jeg så smerten som holdt på og spise henne opp innvendig. Valg som ble tatt og omverdens reaksjoner. Noen tøffere enn andre. Men desto  kaldere og hardere verden var mot henne  jo hardere var mitt håndtrykk.  Vi var ikke alltid enig men jeg har alltid vært like glad i henne som om hun skulle vært søsteren min. Vi er veldig nære og har alltid kunnet snakke sammen om alt. Vi kunne snakke sammen døgnet rundt i det tyngste året etter bestevennen vår døde. Det er vel også derfor hun alltid har føltes mer som familie enn venninne. Hun kjenner meg. Historien min. Vet hva som gjør meg glad og hva som gjør meg sint og redd. Styrke og svakheter. Hun har hjulpet meg enormt i veien mot voksenlivet og større frihet og selvtillit.

Året etter tragedien får hun en ny venninne i livet sitt. Dette var Irene.  Allerede fra deres første møte så og hørte jeg en ny glød hos venninnen min. Det gledet hjertet mitt å merke. “Nye mennesker vil gjøre deg godt”  tenkte jeg og det finnes det heller ingen som helst tvil om at Irene gjorde. 

Jeg forsto veldig fort at de betydde mye for hverandre. Etterhvert begynte en hver samtale og omhandle venninnen på Gjøvik i mer eller mindre grad. Jeg smiler lurt mens jeg skriver dette for jeg forsto nok mer enn jeg sa til venninnen min i starten.  Jeg forsto hun var betatt av venninnen sin lenge, lenge før hun innrømmet det selv. 

Bildene fra den tiden taler for seg selv. Irene gjorde slik at Febe fikk tilbake gleden og lyset i øynene sine igjen. Hun gjorde livet hennes lyst og godt igjen. Sannheten er at hun var hovedgrunnen til det. Hun sprudler over hver minste detalj hun kan fortelle fra turene til Gjøvik. Spesielt gleden over å møte Irenes da 4 år gamle sønn varmet Febes hjerte stort. Senere skal han også smelte mitt hjerte den lille skøyeren.Jeg glemmer ikke natten hun endelig bekreftet det jeg allerede visste. Hun var på besøk og vi satte oppe halve natten og så filmer og skravlet.  ” Vennen….. jeg må fortelle deg noe” sier hun og ser på meg med de vakre, blå, uttrykkfulle øynene sine. ”  Jeg tror det er slik at jeg også  kan falle for jenter.  Jeg er så glad i Irene Silje. Hun trekker pusten. Vi har kysset.”  Så enkelt og fint sa hun det.   

Hun satt der. Sterk, stødig og vakker. Jeg husker jeg var innmari rørt og ikke minst stolt over motet hennes. Jeg ser henne rett i øyene og sier : Jeg vil aldri, aldri dømme deg vennen.  Jeg er like glad i deg uansett. ” Jeg ser skuldrene hennes senker seg. ” Hun smiler. Gir meg en stor nattaklem og lukker døren på gjesterommet.  Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke sov stort den natten.  Hjertet banket fort og tankene surret intenst i hodet på meg. Det hun ikke visste var at jeg hadde båret på samme hemmelighet siden jeg var 16 år. En  hemmelighet jeg ikke hadde rukket og fortelle kameraten vår engang. Skulle jeg også våge og dele min hemmelighet nå?  Jeg fant ikke motet i meg den helgen og jeg gråt inderlig da hun dro og jeg ble alene med tankene. Hun klarte og leve ut noe jeg aldri har turt. Hun turte og leve i kjærlighet med Irene mens jeg satt dypt nede i angsten og tvilen forsatt. Jeg gråt mye for meg selv i det stille mens Febe med stor tillit lot meg følge hennes prosess. Hun ringte meg med stor lettelse både etter hun hadde sagt det til bestevenninnen og ikke minst foreldrene sine.  Jeg var så stolt av henne og så opp til motet hennes. Jeg har sett opp til dem begge hele veien. Det gjør jeg den dag idag. Helt ærlig er Febe og Irenes mot grunnen til at jeg røsket tak i mitt eget følelsesliv.  Å følge deres reise vekket noe i meg. Et håp. En lengsel. Kunne de så kunne vel kanskje jeg også finne motet og håpet?  Jeg husker jeg i en periode satt ofte og så på bilder av dem. De så glade ut.  Vakre.  De er  uten tvil det aller vakreste paret jeg kjenner. Det gjorde meg også av og til litt trist.  Jeg var ikke der de var. Fremdeles har jeg stunder hvor jeg lurer på om jeg noensinne kommer dit og i det hele tatt vil  finne noen å dele livet med? 

Jeg fortalte omsider Febe min egen hemmelighet. Merkelig nok en av de mest såre og følsomme samtaler vi har hatt. Men det er bare fordi kjærligheten alltid har vært et ømt område for meg. Sår. Vanskelig. Jeg har gjort noen iherdige forsøk men nå orker jeg  ikke kjempe mer. Orker ikke involvere meg i noe som ikke er ekte, livet har lært meg at det bare gjør en vanskelig ting ennå verre. Neste gang skal jeg kjenne forelskelsen i hver fiber i kroppen. Jeg gidder ikke før det skjer. Jeg har avskydd helt og dra i bryllup de siste årene fordi det bare har forsterket sorgen og savnet etter en kjæreste.

Det vakre brudeparet vet det ikke,  men  jeg grudde meg i forkant av bryllupet. Laget masse forestillinger i hue om at jeg kom til å bli trist og skille meg ut fordi jeg var “alene” og sikkert kom til å føle på kroppen at jeg ble sett på som hun “jenta i rullestol”. Jeg kan  høre for meg Febes stemme når jeg skriver dette.      Jeg kan bare tenke meg hva hun ville sagt om hun visste om disse tankene : ” Vennen nå skjerper du deg!! Slutt å tenk så mye tull! Hvor er selvtilliten jeg har lært deg og ha!!? “Storesøster” har et mykt  hjerte men det betyr ikke at hun tar meg med silkehansker. Tvert i mot. Ingen har gitt meg råere sannheter enn Febe.  En gang ble jeg så forbanna på henne at jeg nektet og ta telefon i ei uke. Innerst inne kom jeg likevel fram til at hun hadde helt rett i den sannhet hun prøvde og si meg. Den var bare veldig vondt å svelge. Men ekte venner har lov til å røske i deg og at Febe og Irene er mine ekte venner finnes det ingen som helst tvil om. 

 Deres bryllup ble en av livets fineste opplevelser. Jeg storkoste meg. Skuldrene senker seg  fort. Febes mamma kommer bort og vi gir hverandre en god klem. Vi har møtes før, hun og Febe har faktisk spist middag hjemme hos mine foreldre. Det er så fint og sees igjen. Jeg er så glad for å kunne si at jeg gikk med en lykkefølelse hele dagen. Stolt, rakrygget  og trygg. En følelse først Werner og senere Febe har brukt flere år på å spikre fast i meg.  To nære venner som har gjort en avgjørende forskjell i livet mitt. Jeg mener ikke å si at jeg har hatt dårlig selvtillit hele livet, men at noen deler av livet har vært mer tøffe og sårbare enn andre. Werner og Febe har alltid sett meg for den jeg er og det jeg har kunnet gi dem som menneske og venn. Til min store glede føler jeg at alle jeg møter og snakker med i det bryllupet ser meg med samme øyene, som en av Febes nærmeste venninner,  og ikke jenta i rullestol. Jeg opplevde en jevn strøm med hyggelige samtaler  med flotte mennesker igjennom hele dagen. 

Mennesker som kom bort til meg med åpne blikk og ekte smil. Skravla gikk lett og alt føltes så godt og så riktig. Det vakre brudeparet hadde tenkt på alt. Ramper og tilgjengelighet ja til og riktig plassering under fotografering med fotografen.  Tro det eller ei, men det finnes  mange som aldri hadde tenkt på disse detaljene. Det betydde så mye. Gjorde meg så glad. De la virkelig alt til rette for at jeg skulle føle meg verdsatt og sett. Irene drar meg til og med ut på dansegulvet. Jeg sang, danset, klappet og lo og kjente på en deilig følelse av aksept, glede og vennskap. 

Du som leser dette tenker kanskje? ” Silje det er slik det skal være.” Dere har rett i det, men sannheten er ofte annerledes. Se bare på samfunnet. Vi mennesker med nedsatt funksjons evne må i de fleste tilfeller kjempe både for våre rettigheter og vår verdighet.  Generelt sett også finnes nok av fordommer og skråblikk i dagens samfunn. Det finnes mange kamper i livet mitt, selvtillit og styrke har aldri kommet gratis, men  jeg har kommet langt. Mye av det skal Febe ha æren for. Min kjære “storesøster” som i myke og harde ordlag har gjort alt som har stått i hennes makt for få meg til å strekke meg lenger. Å søke etter det gode. Den riktige følelsen….Følelsen av å føle seg elsket, sterk og fri. 

Kjære vakre ektepar. Lev lykkelig, godt og lenge. 

Glad i dere for alltid. 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg