22 November 1984 er som min andre bursdag. Dagen jeg ble adoptert, kom til Norge, og fikk en ny familie og et nytt liv.
Denne dagen er veldig spesiell for meg og min familie den har alltid vært det. Det er idag 33 år siden jeg fikk livet på nytt, den 22 november 1984 kom jeg til Norge, og ble datter og lillesøster noe som uten tvil er det beste som kunne skje meg. Jeg var ei lita jente på femten måneder og 6 kilo. Hodet hang, og kroppen var stiv og spastisk. Jeg var underernært i både kropp og sjel. Men med mat og kjærlighet, kviknet jeg fort til. Jeg vet mamma holdt hånden min hver natt i flere uker bare for å gi trygghet og kjærlighet. Hun og Pappa la uendelig mye krefter og tid i å trene opp kroppen min og få sjelen min til å våkne og lyse av varme og smil, tanken på at jeg mest sannsynlig hadde ligget understimulert i et mørkt rom nede i Korea gjorde dem bare enda mer bestemt på å få meg til å våkne til liv. Det har kostet blod, tårer og svette, men jeg vet at det har vært verdt eneste skritt. 

De har lært meg en hel del om livets realiteter, de har alltid latt meg føle meg høyt elsket men likevel aldri tatt meg med silkehansker. Jeg har furtet, grått og skreket mang en gang for så og innse at de prøvde å lære meg noe. Da jeg var yngre kjempet jeg mer med meg selv. Jeg følte begrensinger ved livet mitt og ønsket så inderlig å utrette mer innen skole og jobb. Jeg har følt stor sorg over å ikke orke å ha krefter til å jobbe og bli noe. Gudene skal vite jeg prøvde, både på kontor og i barnehage, men samme hvor stor vilje jeg hadde ble kroppen for sliten og syk av det. Hver gang har de tatt meg i armene deres og sagt det samme om og om igjen. “Det viktigste er å være et godt menneske som har hjerte for andre! Idag vil jeg takke dem for at det nettopp har vært rom for alt. Vi har stor takhøyde hjemme, hvor jeg har kunnet snakke åpent og fritt om alle følelser og tanker jeg måtte ha. Hver dag hadde Mamma og jeg vår lille pratestund  mamma og jeg. Vi har delt så uendelig mye og vi er så uendelig nær i sinn og hjerte. Tøff løvemamma, men med verdens kjærligste hjerte.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Pappa, er så oppofrende, stødig og snill at selv gamle damer på venteværelse hos fysioterapeuten min snakker om hvilken god far han er! Jeg blir stolt da, veldig stolt for de har så rett. 

I årevis hadde vi et åpent hjem for vennene mine, dem lærte meg fra første stund å se alle, spesielt de som kanskje trengte det litt ekstra. Det er ikke alle jeg har kontakt med i dag men når jeg en gang sjelden gang ser dem ber de meg alltid hilse hjem til mamma og pappa. De har alltid sett på vennene mine med samme øyne, uansett om det har vært en av Norges største kjendiser eller en barndomsvenn fra skolen.
33 år er lenge, jeg ser tilbake på alt fra fine sommerferier med reiser og bading til hverdag og fritidssysler. Jeg har aldri manglet noe og jeg er den første til og si jeg har vært bortskjemt.

Jeg er så takknemlig for at de sende meg på leir med likesinnede da jeg var barn. Idag sier jeg at det er en av de beste tingene dere har gjort for meg, samme hvor illsint jeg var før jeg kom dit. Mamma fikk virkelig høre fra sin 10 år gamle datter hvor dum og slem jeg synes du var Mamma….. Jeg vet senere at det ble noen tårer i bilen for henne den gangen. Det var derfor med et spent hjerte hun ringte meg et par dager senere svaret hun fikk var: ” Hei Mamma… Jeg har det bra…. Har ikke tid til å prate med deg…. Det er disko skjønner du…. og Martin venter på meg…. De lo godt og forsto at lille Silje var forelsket for første gang. Jeg knyttet også evige vennskapsbånd den sommeren. Vennskap som lever den dag idag.

Jeg er vokst opp i et hjem der familiemiddager og tid er en selvfølge, mine søsken er en del eldre enn meg og flyttet derfor fort ut og fikk etterhvert egne familier. Jeg har på mange måter vokst opp som enebarn men det er alltid hyggelig å møtes alle sammen hjemme, tiil et godt måltid av og til. Min største lykke er uten tvil er å få lov til å være tante for 5 nydelige barn. 

Å bli voksen innebærer løsrivelse, men selv om jeg for lengst har flyttet hjemmefra, er det alltid en fryd å få komme hjem å tilbringe tid sammen med foreldrene mine. Jeg har alltid sagt til meg selv at jeg vil sitte som en gammel dame og vite at jeg var der, og nøt tiden så lenge vi hadde hverandre enn og angre på noe jeg skulle gjort. Livet lærte meg for flere år siden at man aldri vet hvor lenge man har hverandre, og for meg har det vært så uendelig mye viktigere leveregel enn å være opprørsk og veldig opptatt av løsrivelse for en hver pris, for det har jo kommet med årene uansett. Jeg er uendelig stolt over og ha et så varmt og godt forhold til dem og det akter jeg å ta vare på så lenge jeg har dem!
 

Kjære Mamma og Pappa! 
Å få være deres datter er det aller største privilegium livet har gitt meg. 
Jeg elsker dere ubeskrivelig høyt!