Jeg hater deg! Du som har drept mennesker over hele verden. Du som nådeløst tar for deg og dreper mennesker og dyr. Eller skader dem for livet.
Jeg var bare 14 år da jeg så ditt motbydelige ansikt for første gang. Du skremte vettet av meg. Men en vakker og tapper gutt så meg i øynene og sa : ” Jeg vet jeg skal dø Silje….. Han var 13 år. 13 år og hadde hele livet foran seg, men du hadde klart og lage hjernesvulsten så stor at du tok livet av ham. Jeg har aldri glemt ham og hvor modig han var. Jeg hater deg for alle de barn og unge du frarøver livet på din mest ubarmhjertige og smertefulle måte. Du kan ta deg til rette hvor som helst på kroppen hvis du ikke blir oppdaget tidlig nok. I blod, lunger, mage, øyne, bryst, armer, ben, hjernen ja overalt. Du herjer. Piner og plager folk. Ikke bare de menneskene du gjør syk, men også dens pårørende. Mennesker som ser hvilket helvete du lar dem sloss i mot. Smerter. Kramper. Blåmerker. Kvalme, feber og infeksjoner.
Jeg er fullstendig klar over at det er motgiften som gjør folk syke. Den geniale cellegiften som leger og kjemikere kjempet med og produsere frem i flere tiår før den ga de resultat de ønsket. Motgift mot ditt jævelskap. De ga seg aldri og du har en større kamp idag og bekjempe om du i det hele tatt klarer og klore deg fast. Mange klarer heldigvis og kvitte seg med deg. Slå deg i bokseringen selv om du av og til er frekk nok til å kreve flere omganger der.
Men jeg hater deg for frykten du sprer. For både den syke og dens pårørende er det rene terroren. Dag som natt. Netter frykten nærmest spiser meg opp innenfra. Du piner også meg. Jeg blir så forbanna på deg at jeg mer enn gjerne skulle byttet plass med mine kjære. Du kunne tatt meg i bytte for dem. Du er stinkende og stygg. Snikende som en ubuden gjest har du nok en gang tatt et nytt kvelertak om halsen på min aller nærmeste. Hun jeg ser på som mitt menneske i denne verden. Hun som har elsket og beskyttet meg fra jeg var liten. Hun som kjenner meg. Forstår meg og er der som ingen annen. Hun jeg elsker høyest av alt. Hvordan våger du? Jeg vet du en dag vil ta henne fra meg. Jeg kjenner et gedigent hat mot deg bare ved tanken. Det holder meg våken mang en natt. Jeg skriker ut i natten. Kjenner hjertet banke hardt. Jeg er sint. Jeg er redd. Jeg er trøstesløs. Vet du hvor sorgfull det vil gjøre meg å miste henne? Hvor kraftløs? Hvor ensom? Joda jeg vet jeg har et godt nettverk men ingen vil noensinne kunne ta hennes plass eller mildne savnet. Jeg mister det tryggeste menneske i livet mitt den dagen du tar henne. Det vil ødelegge livet mitt. Tryggheten min. Jeg har lovet henne og klare meg, men tilgi deg vil jeg aldri gjøre uansett om Per Fugelli mente vi skulle være takknemlig som faen for det norske helsevesen. Han hadde nok rett på et vis for hadde vi bodd i enkelte andre land hadde du nok hatt et enda mer kvalmende overtak.
Jeg hater deg også intenst for at du har gjort livet vanskelig for en av mine aller nærmeste venninner. Et vakkert menneske som har hatt nok utfordringer og harde slag i livet fra før. Hun skal slå knockout på deg. Men det er din skyld at hun må beskytte seg fra deg og derfor må igjennom en tøff og vanskelige tid. Hun vet ikke om de mange nettene jeg ikke får sove. Av uro og gråt. Hun betydde alt i verden for meg en gang i tiden da livet føltes kaldt og sorgfylt. Det er få venner jeg er så trygg på og så glad i som henne. Hun vil alltid ha en spesiell plass i livet mitt. En nær og kjær venn som fortjener å leve i kjærlighet og ro med sin elskede og sine barn. Du får ikke røre henne mer. Hører du?? Jeg håper morgendagens forskere en dag finner en kur som tar knekken på deg for godt. Dreper deg og alle dine lumske forsøk på og ta liv. For det er det du gjør. Du forpester og ødelegger tiden og kreftene til folk. Du gjør hjertene våre redde, hule og er du fremskreden nok fyller du dem med blytung sorg framfor glede og nye minner.
FUCK YOU CANCER. MITT MØRKESTE HAT ER MOT DEG!!
