Så var den her igjen. Den hvite tunge måneden. Nei, jeg snakker ikke om en måned uten alkohol. Jeg snakker om den hvite halv depressive Januar. Ikke bare er lommeboka tynnere enn den ofte pleier å være, men den er også ekstra tung på grunn av tankene og følelsene som kommer rundt denne tiden hvert år.
Et nytt år er her med sine blanke ark. Man burde følt seg henrykt. Men jeg er sjelden det på denne tiden av året. Jeg er heller rastløs. Tankefull og granskende ovenfor meg selv og det livet jeg lever. Jeg burde vel heller si selvkritisk. Et stikk av savn og vemod kjennes ofte på begynnelsen av et år. En skam over og gå enda et år i møte uten og ha krefter og muligheter til å jobbe. Tanker og følelser rundt et ønske om og utrette mer. Kommer tilbake som en boomerang hvert år på denne tiden. Januar er seig. Treg. Mager og ofte kald. Jeg hater den måneden sterkere og sterkere for hvert år. Mye også fordi jeg lever i og trer inn i nye år med en del usikre elementer i livet mitt og slik vet jeg det vil være en god stund framover også.
Burde jeg ikke funnet meg en ny hobby? Melde meg inn i en frivillig organisasjon? Tankene går som en kvern. Det er som et opprør inni meg selv. Jeg vil så gjerne bidra mer. Føle at jeg kan yte noe ekstra for de som trenger det. Jeg er redd denne indre kampen også handler litt om at jeg driver og leter etter en fornyet aksept fra meg selv at den jeg er og det jeg fyller dagene mine er og føles bra nok? Jeg diskuterer dette mye, med andre utføre, vi er mange flere enn dere aner som kjenner på en bisk smak i munnen over ikke ha ork til å yte maksimalt. For jeg mener ikke bare i jobbsammenheng men i livet generelt.
Er jeg i det riktige eller i dette tilfelle feil hjørne, kan jeg åpne gamle sår og slikke litt på dem. Som da min aller kjæreste venninne for flere år siden sa meg noen sannhets ord på hvordan hun oppfattet livet mitt. Jeg vil aldri glemme hva hun sa og hvor inderlig ordene hennes såret. Der og da følte jeg hun knuste hjertet mitt fullstendig noe jeg ga henne tilgang til da sannheten er at hun var så og si den eneste jeg hadde i en svært tung og ensom periode i livet mitt. ” Du sitter altfor mye inne. Du lever ikke. Uten Pcen har du ingen Silje. Se og kom deg ut å få deg et liv!!” Den samtalen der er den råeste jeg noensinne har hatt med en venn. Jeg snakket ikke med henne på ei uke og jeg tror aldri jeg har vært så sint og så såret på en venninne hverken før eller siden.Jeg var sint i mye lenger tid enn hun vet. Man kan spørre seg om hvorfor? Jo. Fordi hun fortalte meg den brutale sannheten. Hun hadde nemlig helt rett. Men i lang tid tok jeg det opp i den verste mening. ” Kan du ikke bare holde kjeft?” Skrek jeg inni meg. Du er og har alt jeg ikke har. En bra jobb,fine venner du reiser til Paris med,en kjæreste, noe som ikke var rart i det hele tatt for hun er vakker som en supermodell. Jeg så opp til henne, men det er vel nettopp derfor jeg følte ordene hennes som hånlige spytt mot meg. Noe jeg vet idag med hele hjertet at det aldri var ment som. Hun vekket meg til live. Ga meg retten til å drømme og håpe på mer. Både av opplevelser, vennskap og ikke minst, kjærlighet.
Idag ser jeg det heller slik at hun er og var oppriktig glad i meg da hun var ærlig nok til og smelle sannheten i trynet på meg. Jeg vet også idag at det aldri handlet om at hun følte seg bedre enn meg, men at jeg trengte både og ta tak i mitt selvbilde og selvtillit. Det handlet mest hvordan jeg så meg selv. Jeg har kommet mye lenger, men tankene om å yte og utrette mer kommer hver Januar da jeg står med blanke ark og årets dager i hånda.
Hva kan jeg bruke dette året til? Hva kan jeg glede meg til? Hva kan jeg lære?
Hva er å leve? Forventer jeg for mye av både livet og meg selv? Jeg tror ikke det, Jeg er blitt veldig flink til å sette pris på de små gleder.
En kompis av meg sa for litt siden, ” Jeg kaller ikke det å kose seg over å gå på kino eller en konsert å leve Silje.” Jeg venter på noe større. Hva det var kunne han ikke sette fingeren på. Jeg ble såret. Han fremstilte mine største gleder som det ikke er verdt noe som helst. Kanskje ikke de er det i hans øyne men i mine er det noe av det mest oppløftende jeg vet om. Men selvsagt drømmer jeg også om mer. Ikke minst å reise reise. Hver Januar er jeg som en sommerfugl som lengter etter og fly igjen. Jeg reflekterer. Måler livet mitt opp og ned. Er det for lite eller er det bra nok? Men jeg har lært at det er bare du selv som kan finne ditt livs gleder og det skal ingen andre få måle i verdi.
Vakre, trygge “storesøster” Jeg hadde aldri vært der jeg er idag uten deg.
I adore you!!
På nytt klarer du å komme med en sårbar og ærlig blogg, hvor du deler dine tanker med de som leser den. Nok en gang blottlegger du deg selv og sier ting, som mange tenker – men ikke klarer eller orker å sette ord på. Derfor vil jeg si at du er heldig, som har fått “gaven” – å formidle det du føler og tenker med ord! Jeg håper og ber om at du ALDRI må slutte å blogge, kjære lillesøster <3
Utrolig bra skrevet, tror mange av oss kjenner seg igjen i det som du setter ord på. Energien og helsa svikter. Men vi er bra nok og vi må finne gleder i ting som gjør oss selv glad og ikke hva andre mener og synes. Jeg er stolt av deg ❤️ god klem Birgitte
Du setter ord på det iallefall jeg føler om januar til tider. Når lysene fra jula nettopp er hivd ut. (som jeg har gjort i dag) blir det litt tomt å mørkt sånn med en gang, En lang kald og mørk måned hvor en har ikke verdens beste råd. En kommer seg lite ut pga dårlig føre. Holka og dyp nysnø er ikke min beste venn akkurat Likevel viktig å prøve å finne litt lengre fram i tid som en kan se fram til nå når det er slike kalde mørke dager og å samtidig finne på de små ting som en kan glede seg over i hverdagen hjemme her og nå. Det trenger heller ikke være så store ting. Se en god film eller tv serie på DVD eller på tv.. Lese en god bok; Jeg har begynt å “lese” lydbøker nå. Som har åpnet en ny verden da jeg kan slappe av med å lese i timesvis om dagen uten å bli sliten i hodet. Slår ihjel mange lange dager på det på å slappe av i godstolen med lydbok.
Det er vinter nå men sola har “snudd” og det går mot lysere dager igjen. Dagene blir litt lengre for hver dag. Hjelper iallefal meg å se sola krype gradvis litt mer over horisonten for hver dag som går. Det går mot vår og sommer igjen, og den kommer før enn vi aner.
Hva som fyller hverdagen med mening er det ingen andre som bestemmer.. Selv om DE ikke synes det er så store ting, så spiller ikke det noen rolle hvis DU synes det er meningsfullt og det gir DEG glede.. <3