Det er raust og være den som gir. Den som forventer lite men har nok av kjærlighet, varme og godhet til å øse ut av seg og sjelden eller aldri forventer noe tilbake. Jeg tenkte slik i mange år. Men sannheten er at jeg vil ikke trenge deg hvis ikke du trenger meg. 

Alle trenger vi noen. Både noen å bry oss om men mennesker som også er glad i oss tilbake. Jeg har min flokk som jeg elsker av familie og venner. Jeg lever og ånder for menneskene mine. Oppmerksom og nær. Jeg trenger dem. Men jeg vil ikke trenge dem mer enn de trenger meg? En mann skrev til meg tidligere på bloggen at det var umulig å finne 50/ 50 likevekt i kjærlighet og vennskap. Det er alltid en som gir litt ekstra. Det er bare fint. Å være glad i menneskene sine blir aldri feil når du gir ut av hjertet. Det er sant og 99% gangene jeg gir oppmerksomhet, varme og godhet til andre mennesker føles det riktig. Men av og til blir jeg sår.  I mange tilfeller er ikke det ikke like jevnt i respons, engasjement og vennskap. Det er noe jeg har kjent på og mer eller mindre godtatt helt siden jeg var barn. Fordi jeg har opplevd mye ensomhet i mitt liv sa jeg det til meg selv at jeg fikk være den rause, snille og mest oppmerksomme vennen til alle slags tider. Nå derimot gidder jeg ikke mer. Jeg vil ikke være den som nesten alltid tar initiativ. 

Jeg har spurt meg selv om hvorfor jeg så har godtatt det er slik, og jeg innrømmer at det ofte har handlet om at jeg er eller har vært den som har trengt en prat eller bare det å føle at vennen min er der. For det blir både varme og gode samtaler ut av det, gjensidige også. Men de har kommet ofte fordi jeg har spurt hvordan de har det først.  Det er ikke noe nytt, sannheten er at det har føltes slik i mer eller mindre grad i årevis. Det er sårt å se så ærlig på det. Det har tatt år og bygge opp trygge og jevne relasjoner i livet mitt. Jeg er den første som hiver meg på telefonen når jeg vet vennene mine har vært igjennom noe vondt. Jeg  er som en levende kalender som får vite mye om mangt.Mine venner har aldri manglet tillit til meg. Det er jeg selvsagt stolt og glad for,  før følte det var min måte og få venner på og gi og nærmest være en hobby psykolog for mange, jeg er lyttende forsatt. Nær og omsorgsfull, det har alltid vært viktig for meg å være der når folk trenger det, likevel føler jeg av og til at det er de som vinner mest på det. 

Jeg lå i sengen her en natt. Jeg prøvde virkelig å kjenne på de mørke rom i sjelen min. De ensomme. De jeg føler er full av feil og mangler. Jeg mangler noe eget som bare er mitt. Ugift, og barnløs som jeg er. Ensomheten man kjenner i og ikke ha noe eget er til tider kveldene og rå.  Kanskje jeg av hensyn til disse sidene ved livet heller burde tie. Omfavne ensomheten enn å råtten og vond den føles til tider og drive meg selv fremover mer på egen hånd framfor og jage etter vennskap og kjærlighet. 

Jeg har sagt det før jeg er fullstendig klar over at  det er noen mennesker her i livet jeg er mer glad i enn de noensinne vil bli i meg. Også det har jeg godtatt på en måte. Jeg danser rundt dem og deres pipe og er lykkelig de dager de ringer og finner tid til meg. At du gidder tenker du kanskje? Ja du kan så si. Men jeg har alltid likt og ha noen ekstra favoritter nær hjertet. Vi mennesker trenger noen som kan gi oss litt ekstra glede. Jeg ser disse menneskene altfor sjelden men gledene de gir meg er som favoritter i en konfekteske. Men det er også en vond sorg i det for jeg skulle ønske jeg ikke trengte dem mer enn de virker og trenge meg?