ET SISTE FARVEL MED PER.

 

Jeg har kjent på  en klump i magen og sterke følelser hele denne uka, etter at jeg så filmen om Per “Den siste resept”  sist tirsdag. Han var så lun. Humoristisk, ærlig og klok.

Per fikk en plass i hjertet mitt etter jeg gikk på mitt første foredrag med ham i oktober 2014. Jeg fant han og ordene hans i en tid hvor jeg trengte å høre dem  som mest. Kreft hadde nok en gang rammet familien vår, denne gangen blant mine aller, aller nærmeste. Jeg satt som et tent lys og sugde til meg Pers ord, energi og klokskap. Jeg følte meg nesten som en elev på en skolebenk. Det gjorde godt i en følsom og vanskelig tid hvor det knapt hadde gått opp for meg hva som holdt på å skje på hjemmebane. Jeg husker oktober, november og desember det året som sterke og nesten uvirkelige måneder selv som pårørende tok det lang tid og ta det inn.Livet  har aldri blitt helt det samme igjen. Jeg minnes spesielt 2015 som et utrolig rått og vondt år.  Per ble et slags holdepunkt uten engang å vite det. Jeg husker spesielt et intervju som han gjorde live med VG tv gjorde dypt inntrykk på meg. 

Et varmt og lekent intervju. Men også med en dybde som satte tankene i gang på en god måte. 

Han sa blant annet : Kanskje det og minne seg selv på at man skal dø, kanskje det kan være med på å forsterke livet mens vi har det, hjelpe oss til å leve litt mer vesentlig, tenke at hvorfor står jeg da og spinner i denne konflikten? Hvorfor sløser jeg meg bort på disse bagatellene? Hvorfor står jeg i denne tomme rutinen? Kanskje det og inngå et ærligere samliv med at vi alle skal dø kanskje kan hjelpe oss til å gjøre noen livs valg som gir livet mer vekt og kraft?

Han forteller hvordan det var å få vite at han var syk. “Jeg gikk nesten på autopilot,  det første jeg gjorde etter jeg dro på meg buksene etter og ha blitt undersøkt var å gå ned i sykehuskiosken og kjøpe softis, på veien hjem plukket jeg blåklokker som det kom tårer på til kjæresten min Charlotte (som også var kona hans) 

Han snakker om hvordan det er og bli møtt av omverden etter og ha fått en alvorlig diagnose noe han tror mange  alvorlig syke kan kjenne seg igjen i. Du blir redd som faen. Du blir redd, du får sprekker i selvbilde ditt, du skjelver på en måte knoklene. Du blir utrygg på jeget ditt, hvem er du? hvordan skal det gå? Bærekraften din.Det du lengter etter da er at menneskene skal møte deg som den du er, alltid har vært den samme, du lengter etter trygghet men det du opplever i den første tiden etter folk får vite er å bli møtt på en annen måte. Du blir møtt ,du blir flyttet til en standard pasient med den kreftdiagnosen du har, de møter deg nå som en diagnose, som sykdommen istedet for den originale person.  Jeg sier og jeg tror det gjelder mange syke  det at det de lengter etter, det som gir dem trygghet er å bli møtt som seg på samme måte, gi dem juling, kjeft på dem, bli sint, vær normal.”  Han synes ikke noe om røntgen  blikk, alt for lange håndtrykket og stemmer så milde og alvorlige som det prester ofte har.  Jeg har hele tiden møtt mine kjære som de er og var.  Vi ler og kjefter litt som det mest naturligste i verden. Er ekte på godt og vondt.. Han benyttet også anledningen til å gjøre oss bevisst på at vi lever i et land som har et av verdens beste helsetjenester ” Vi bor på et sølvfat i verden.Vi bør folle våre hender hver dag, takke oljen i nordsjøen og velstand staten, takke dyktige leger som kan gjøre at vi lever lenger enn de fleste andre steder i verden og med mindre lidelse ved sykdom og mot død enn andre steder i verden. Han er samtidig tydelig på at det er plusser og og lyspunkter og finne når man blir syk. Det kan forsterke det du er gladest i verden for eksempel kjærligheten, båndene til de du er glad i barn, barnebarn og noen få nære venner. 

 

Per gjorde meg roligere, jeg vil nesten si sterkere igjennom sine budskap, både i forhold til det å leve tett på noen med kreft men også i livet generelt. Han fikk meg til å senke skuldrene litt mer, ta livet litt mer som det kommer og faktisk fikk han meg rett og slett til å slutte litt mer fred med meg selv, gi litt mer faen og kjenne på at det ikke er livets undergang og ha sine flekker og feil som han så fint uttalte det. Jeg kunne skrevet mange flere eksempler på sitat han meddelte som rørte meg men da kunne jeg sittet her til i morgen. Jeg ble glad i ham. Det har blitt skrevet om at han ble “Samfunnets fastlege” en veldig fin beskrivelse på hvordan han rørte mange i Norge. 

Den siste resept han gir Norge er igjennom både bok og film. Jeg hulket som et barn da jeg så traileren første gang, der var han, favorittlegen som med dette satt inn sine siste injeksjoner av klokhet, refleksjon, lære og håp for fremtiden. Igjen sitter jeg der som et tent lys i kinosalen. Jeg er anspent. Kjenner spasmene ile igjennom kroppen.  Der den ene sterke scenen etter andre blir spilt av foran øyene mine. Han ler, stjeler blomster, holder kraftfulle foredrag, ja så sterke er dem at tilhørere nærmest kaster seg i armene hans etterpå. Ei ung jente, klarer ikke å holde tårene tilbake og gråter sårt når hun klemmer han, han klemmer henne inntil seg, sier noen oppløftende ord og får henne til å smile.  Det er sterkt. Jeg kjenner det i magen. Scener fra behandling på Radiumhospitalet, hvor du ser han famler etter konas hånd og griper den, fast.Kjærligheten, den evig store kjærligheten igjennom 50 år brenner som ferskt bål mellom dem.  Det gjør så inntrykk at det gjør vondt i hjertet. Det blir også gjenfortalt at kona er blitt rammet av et hjerteinfarkt hvor en gråtkvalt Per  gir en  sterk beskrivelse av hvilken belastning det kan være å være pårørende. Han forstår at det smerter og krever mye  av den han elsker høyest.  Han lurer til og med på om det kan være en av årsakene til at Charlotte blir syk. Filmen har enda flere sterke bristepunkter. Det blir nesten for sterk kost til tider, ikke fordi jeg ikke tåler det, men fordi det får meg til å tenke så på to av mine nærmeste som kjemper sine kamper, for bare få dager etter Per døde, får jeg dessverre vite at kreften har rammet enda et menneske som står meg veldig nær, denne gangen min aller kjæreste venninne.

Jeg er redd. Kanskje altfor redd dødens mysterium.Jeg har vært redd døden lenge. Jeg får panikk av heftige astmaanfall som kan dukke opp innimellom. Følelsen av å ikke få puste er forferdelig. Men mest av alt er jeg redd for å miste dem jeg elsker her på jorden.  Men igjen kommer Per sine ord til meg. “Vi må godta at det forferdelige kan skje, hvis vi forventer null risiko blir vi evig redde. ”  Jeg kjører ut av kinosalen med rullestolen til disse ordene, ut i foajeen i kulturhuset der jeg nesten nøyaktig 2 år tidligere fikk et varmt møte med Per og Aksel. Til tirsdag reiser jeg på  bokforedraget  til Aksel , på samme sted hvor  jeg så og hørte på hans far første gang.  Det blir nesten som å ta et stille farvel, med et menneske jeg aldri kjente personlig men som traff hjertet mitt så inderlig likevel. 

De varmeste tanker til Charlotte og resten av Pers flokk. 

 Idag er det verdens kreftdag! Tankene går til ALLE som kjemper sin livs tyngste kamp! De fleste for å bli friskmeldt men også de som kjemper for mer tid med sine kjære…. Jeg beundrer dere hver eneste en 

 

 

1 kommentar
    1. Har fått med meg presentasjonen fra AKSEL ved 2 anledninger og har også sett Poppes utmerkede film. alt dette merkes godt i hele kroppen, sjelen/ånden, helsen psyken hele følelsesregisteret . Se deg rundt hvordan har flokken din det. Hva gjør vi for å SE hverandre og ta nærheten med i gode nære samtaler viktige samtaler om hva som er viktig her og nå. Hvem er vi hvor skal vi…. ?😊

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg