Jeg er kristen men ingen kirkegjenger. Jeg lever godt med min barnetro uten å fordype meg for mye i det. Det viktigste for meg er og være et ærlig og redelig menneske som viser evne til å utføre gode gjerninger.  Jeg vil gjerne tro på en igjenforening i himmelen, samtidig som jeg har vært redd for å havne i helvete siden jeg var 13 år. Livet har ikke gitt meg mindre grunner til å frykte det. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg vokste opp i en svært så ordinær familie hvor bønn, håp og tro har blitt snakket om og praktisert i mer eller mindre grad. Mine søsken og jeg hadde våre runder på søndagsskolen og noen av oss vanket også litt i kristent miljø i våre ungdoms år. Men som 13 år satt en lærer en redsel i meg. “Du kommer til å komme et sted det er veldig varmt” sa han med et skarpt blikk jeg aldri har glemt siden, dette skjedde på bakgrunn av at jeg turde konfrontere han med mot spørmål  i forhold til kristendom undervisningen hans.  Jeg bar på dette og grunnet på dette i flere år, like så skjedde da noen sa til meg at mitt liv ville gå evig tapt hvis ikke jeg trodde på Jesus og Gud. Jeg tok det til meg, med læring men også med frykt.

  Konfirmasjons tiden ble derimot en god tid for meg. Jeg følte meg nær både Gud, troen og håpet. Jeg kjøpte meg faktisk et gull kors etter konfirmasjon. Møtet med presten ble både sterkt, lærerikt og musikalsk. Presten var i 30 årene. Ungdommelig, blid og humoristisk. Jeg husker spesielt da han tok oss med inn i noe som skulle forestille en stall, hvor Jesus lå i en krybbe foran oss sammen med Josef og Maria og de tre visermenn, en flott utstilling jeg aldri har glemt og som satte spor i et ungt og søkende sinn. Dessverre gjorde min indre uro og indre kamper det til at jeg  tok jeg av meg korset allerede året etter.   Jeg tvilte på om jeg var god nok for Gud og Jesus. Læreren min sin bryske stemme kom til meg hver gang jeg reflekterte litt dypere over himmel og eller mest helvete. Jeg tenker på det ennå. Hva er Guds plan med mitt liv? Jeg har mye å være glad for, men lever et liv som mange ganger føles ulikt mange andre sitt. Jeg kjenner av og til på at livet har fratatt meg mye og heller krevd at jeg har mott takle at livet  aldri har eller vil gå på de såkalte skinnene. 

Skal jeg vende meg til kirken da? Jeg fant aldri helt min plass der heller i ungdomsårene.  Det er bare mennesker på kirkebenkene også, på godt og vondt.  Jeg glemmer aldri en spesiell kirkekonsert med Jan Werner i midten av tenårene.  Den var i den kirka jeg vanket litt i, til min store forferdelse oppdaget jeg det var svært glisnet mellom benkeradene, hvorfor?  Kan dere reflektere over selv. Romsligheten og nestekjærligheten var så si fraværende denne kvelden. Det kom for meg for øre at det hadde vært en fest/ kristen samling noen hus oppi gata samme kveld der gikk de samme folka som annonserte i avisa at Werner skulle holde konsert.  Jeg vil aldri glemme de hjertevarme klemmene Werner og jeg ga hverandre den kvelden. Jeg vil aldri glemme hvor glad han var for å ha meg der. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det, for jeg glemmer heller aldri motstanden og kulden kirken viste min elskede venn denne kvelden.  Dette opprørte meg så sterkt at jeg sluttet å gå dit kort tid etter. Jeg som selv hadde slitt med usikkerhet og følelser rundt min egen legning prøvde å legge totalt lokk på dem, helt til jeg seks år senere opplevde den dypeste forelskelse jeg noensinne har hatt ovenfor en kvinne, siden da forsto jeg at det  var ingen vei tilbake. ” Jeg får bare havne i helvete da” …. tenkte jeg  for at jeg kan falle for jenter fantes det ikke lenger noe tvil om.

 Var Gud eller Jesus med meg på ferden fra Korea til Norge? Var et liv i rullestol noe Gud satte meg til med en mening? Jeg fikk Jehovas Vitner på døra for et par år siden. De ringte på og skjøv ei lita jente foran seg for så og si at det mitt liv i rullestol var en straff fra vår herre. Men hvis jeg ble med i Jehovas kunne jeg bli “født på ny”  Jeg håper ikke jeg har levd før. Jeg håper ikke jeg har vært slem hverken i sjel eller ånd tidligere slik at dette livet jeg lever er en “straff”. Hvis det var tilfelle kunne han vel bare la meg brenne i helvete for lengst?  Vi mennesker burde uansett være ydmyke nok til å erkjenne at ingen av oss er feilfrie. Det mest arrogante jeg hører er når mennesker setter seg selv så høyt at de tror de går med fri rygg igjennom livet, riktignok er det best og ha så ren samvittighet som mulig, men ingen skal fortelle meg at de ikke har noe de har sagt eller gjort som de kunne gjort annerledes. Det har vi alle som en. 

Jeg velger og beholde min barnetro, på tross av at jeg synes vår herre har gitt meg et utfordrende, og til tider ensomt liv. Sikkerhets nettet i livet føles og bli svakere framfor sterkere ettersom årene går. Men jeg skal stå sterk både i håpet og troen på at Gud en dag henter meg hjem og lar meg få treffe alle mine kjære igjen. 

Jeg tror på en god Gud. En Gud uten fordømmelse med en evig sterk kjærlighet.

Amen!