Jeg var lenge i tvil om den mye omtalte  22 Juli Utøya filmen var noe jeg ønsket å ikke minst orket å se. Etter 90 sterke minutter derimot er jeg ikke i tvil dette er en film man burde se for å kunne ta mer innover seg de grusomheter som skjedde på øya mange betraktet som det tryggeste stedet på jord. 

Jeg husker sjokkbildene som rullet over tv hele den kvelden og natten. Bilder av mennesker som løper skadd og livredde fra regjeringskvartalet, men aller mest bildene fra de mange sjokkskada ungdommene fra AUF sin sommerleir på Utøya. En sommerleir  som også en nær kamerat tilbrakte flere sommerdøgn i sine yngre dager.  Han husket spesielt Monica  Bøsei som populært ble kalt ” Mor Utøya”.  Hun betydde mye for ungdommene på leirene. Hun ble dessverre den første av de mange ofrene  som ble skutt på den politiske paradis øya. 

Regissøren Erik Poppe  er den som står bak spillefilmen om de panikkslagene 72 minuttene som utspilte seg på Utøya.Han gjør dette med en dyp respekt og verdighet ovenfor de mange hundre berørte av 22 juli. Det er rått, sterkt og til de grader hjerteskjærende og se panikken som vises over kinolerret.

Ungdom som løper for livet, forvirringen om det er krig eller en øvelse?  Dyp fortvilelse hvor ungdommene spør seg om politiet har gått helt amok? Du hører høye skudd igjennom store deler av filmen.  Du blir dradd med inn i et skrekkscenario vi som ikke var der aldri  vil forstå omfanget av. Men regissøren sørger for at du kjenner en stor klump i magen av frykt. Filmen er laget på en eneste tagning noe som gjorde at han dro skuespillene inn i en 5 dager lang boble. Kameraet følger Kaja minutt for minutt. En oppdiktet person som spilles av Andrea Berntzen på 20 år, som viser fremragende skuespillerprestasjoner igjennom hele filmen. I sin egen intense kamp for å overleve prøver hun også iherdig å hjelpe andre. Filmen gir mange sterke inntrykk, noe av det mest rørende er å se samholdet mellom ungdommene fra begynnelsen til slutt. De hjelper hverandre, pusher hverandre til og holde ut litt til og trøster hverandre på en utrolig fin måte noe jeg sikker på de også gjorde i virkeligheten.

Filmen sies og være veldig virkelighets nær mye takket være at tre overlevende fra øya var dypt involvert gjennom alle stadier av produksjonen. Poppe gjennomførte intervjuer med de overlevende, og de var også til stede under innspillingen og involvert i etterproduksjonen av filmen. Poppe er en begavet mann som virker først og fremst opptatt av å se mennesker for den de er og hvilke arr og historier de måtte bære på gir. Han virket som et lunt og varmt menneske med en stor ydmykhet. En proff  regissør som støttegruppa etter 22 juli har stor tillit til.  En mann som aldri har ønsket å gjøre et av Norges historiens største traumer til en underholdningsfilm. Men mer som en skarp  påminnelse om hva terror gjør med mennesker og hva den gjorde med oss som nasjon.   Erik holdt et lite foredrag om frykt sammen med Lisbeth Kristine Røyneland som er leder for støttegruppen til de etterlatte og berørte av 22 juli. Hun mistet selv sin 18 år gamle datter på Utøya. Hun fortalte blant annet at datteren hadde store skader på lungene, ikke som følge av skuddskader men rett og slett av frykt.  Det bør fortelle oss at frykten de ble påført den dagen var mer grusom enn vi noensinne kan klare og forestille oss. 

Jeg takket Erik for sin grufulle, sterke påminnelse om at vi aldri må glemme,  fordi det kan komme tider vi igjen må stå som en samlet nasjon og vise at vi dreper hat med kjærlighet!