DØDEN. Det er på tide vi tar en alvorsprat!  

Jeg har vært redd deg lenge. Redd for hvor du en dag skal føre meg hen? Men det som har plaget meg mest er alle de du har latt gå foran meg. I de siste fire årene har du ødelagt mang en natt for meg. I sorg men også redsel for hvem du tar neste gang? Det at du puster i nakken på min nærmeste, hater jeg deg for intenst for. Jeg ønsker ikke å dø men hva har jeg igjen å leve for hvis du tar de tryggeste og kjæreste jeg har!? Ikke prøv deg å begynne synge deilig er jorden, slekter skal følge slektes gang for i mange tilfeller stemmer det ikke likevel. Du tar for deg uansett som en ubuden gjest, kommer du ofte brasende inn igjennom døren til mennesker som ikke hadde ventet deg på mange år ennå. Joda, jeg vet du noen ganger befrier mennesker også, fra smerter og langvarig sykdom. Men jeg personlig forbinder deg bare med redsel og sorg. Du tok riktignok mine besteforeldre først, men selv det var en sterk opplevelse. Jeg husker jeg fant styrke og trøst i at jeg sikkert kom til og ha foreldrene mine lenge ennå. Jeg har dem ennå og jeg vet jeg er heldig. Jeg kjenner flere som har mistet dem da de var ganske unge. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men jeg blir reddere og reddere for hvert år for å miste dem.  At jeg en dag skal føle at jeg står ribbet til skinnet.  Uten min tryggeste tilhørighet. 

Jeg vet jeg ikke er alene om å leve alene. Men jeg er heller ikke så fri som kameraten min som lever uten barn og faste forpliktelser. Han kan reise ut i verden så mye han vil, den friheten får aldri jeg.  Selvfølgelig har jeg håp.Livsglede og styrke til å stå i livet. Jeg har lovet min nærmeste det.  Men jeg kjenner redselen for en dyp ensomhet og en dyp sorg over de brikkene jeg ennå ikke har fått på plass i livet, nå i de siste årene har jeg lurt på om det noensinne vil komme til å skje?

Er man gift og har barn har man noen  å leve for og med. Det har selvsagt også jeg men en slik relasjon gir en annen type nærhet og bindeledd enn om man lever alene har familie man ser innimellom.  For meg handler livet om familie og venner det og kunne føle seg så lykkelig i sitt eget liv at man har noe å strekke seg etter. Håpe på. Ønske seg. Kjempe for og engasjere seg i. Jeg har den gnisten ennå. Håpet om opplevelser, lys og glede. Jeg vil forsatt vise engasjement for å hjelpe andre.  Men av og til føles livet som en evig kamp. Kamp for assistanse og opplevelser mange tar som en selvfølge og dermed nesten litt forgitt. Livet skal handle om mer enn å telle timer, og vente og håpe på opplevelser som kanskje aldri kommer. Jeg vil så gjerne kunne leve her og nå som det så fint heter, men det er ikke dermed sagt at livet blir sånn. Jeg høres kanskje mørk ut nå, men jeg prøver heller å være realistisk. Livet blir slik man gjør det til sier du kanskje? Du har rett i det, og jeg skal prøve så godt jeg kan å leve best mulig som jeg har lovet moren min. Men enn og sterk jeg er, blir det ikke nødvendigvis lett, heller tvert i mot når jeg tenker meg om. Den dagen jeg sørger på det dypeste er det heller ikke ventet at en tsunami av kjærlighet skal skylle over meg, jeg som i flere år ventet på at folk i det hele tatt skulle komme på døra. Vel. Jeg har sluttet å vente og vet fra tidligere at sorg uansett er en ganske så rå og ensom prosess vi hver og en må jobbe oss igjennom. 

Så døden. Du har tatt grådig for deg blant de venner jeg var aller mest glad i. Det fikk meg til å innse at du kan ta alle jeg er glad i.  Jeg vet ingen unnslipper deg, men jeg ber deg, ikke hent flere nå, ikke la meg bli gammel,  med spasmer og smerter hvis ensomhet, gamle minner og lengsel etter de jeg elsket blir mine kjæreste eiendeler.

Da kan du like godt ta meg først!