Det har blitt hardere å skrive. Hardere å åpne seg dette året. Det er en mye lettere løsning å skrive om kultur eller nyheter enn å dele tanker og følelser fra mitt innerste. En del av meg er nok også redd for at det nærmest skal føles som om jeg skriver om og om igjen om det samme bare fra forskjellige vinkler og uttrykksform. 

Det er sommer, det er sol og glade tider. Ihvertfall utad. Innvendig er jeg mørk, sår og føler meg ofte uverdig. Utilstrekkelig. Nesten som et annen rangs menneske. Ta deg sammen, reis deg, se deg rundt og vis litt mer takknemlighet ovenfor livet du faktisk har og sist men ikke minst slutt å sammenlign deg med andre! Det er ikke en ting jeg ikke hørt før.  Det er sant men det er også vanskelig. Jeg er kjent for å være både sosial og utadvent. Jeg er ikke fremmed hverken å snakke høyt, tale eller engasjere meg i saker jeg brenner for. Det er viktig og det er givende men sannheten er også at jeg i flere sosiale settinger bevisst trekker meg tilbake og holder munn. Jeg er stille. Ikke fordi jeg kan snakke om samfunn og politikk og det måtte være, men fordi jeg føler meg mindreverdig enn dem. Du ville få sjokk  over hvem dette er,  at jeg føler slik ovenfor flere av mine nære rundt meg. Hev deg og vis deg hvem du er vil du kanskje si. Jeg prøver men noen mennesker gir jeg opp. Skammen og utilstrekkeligheten føles for stor. Ulikhetene. Avstanden føles for stor. Jeg kan lett føle meg uverdig og liten i forhold til dem. Jeg har så glansbilde av dem i hue og det livet de lever med gode jobber, hus, hytter, båt, biler og fete, eksotiske ferier at jeg blir nervøs og skamfull over og snakke om meg og mitt. Jeg blir beskjeden og stille, selv om det også skal sies at dette er mennesker jeg er glad i og som har en viktig plass i livet mitt, men sant skal sies kjenner de lite til den virkelige meg. Kanskje fordi de kunne prøvd litt hardere og jeg kunne turt og slippe dem litt lenger inn? For også de kan bli stotrende og usikker på hva de skal snakke med meg om. Jeg kjenner det i magen hver gang og lurer på hvordan deres bilde av meg egentlig er? Jeg tenker mye på det, for bilde av hvem jeg er og hvordan jeg egentlig tenker, føler og lever kommer jo lite fram når jeg for det meste blir stille i deres nærvær? Jeg skjønner dette må jobbes med, at mye også handler om hvordan jeg ser på meg selv. 

Have you ever felt some kind of emptiness inside
You will never measure up, to those people you
Must be strong, can’t show them that you’re weak.

 Teksten er hentet fra Lene Marlin’s “Disguise”.

En god beskrivelse på hvordan  jeg har følt det og fremdeles kan føle det innimellom. At samme hva jeg gjør, opplever, skriver og får til er det alltid noen jeg ser opp til som gjør mer, opplever mer eller og får ting til bedre enn meg. Disse tankene og følelsene går i bølger, men kjennes som kniver i hjertet av og til. “Du må ikke sammenligne deg med andre, du må godta ting som de er, ellers så blir det så sårt for deg vennen…… sier min kjæreste venninne til meg. Hun som i mange år har vært som en “storesøster” men som jeg likevel måtte lære meg og bli trygg på. Jeg følte meg uverdig både henne og min beste venninne, min barndoms venninne igjennom 26 år. Jeg har tider hvor jeg føler de er alt jeg ikke er, får til alt jeg ikke har gjort og hvor jeg ikke fatter og begriper at jeg er bra nok for dem.  Et annet eksempel på forskjeller mellom oss er at de får kjenne kjærligheten og samlivets gleder med sine utvalgte mens jeg, jeg sier elsker deg til et menneske jeg kan elske hele mitt liv men likevel aldri få.  Jeg føler meg patetisk, men jeg elsker dette menneske så sterkt, så ubetinget. Så ekte. Lenge var det fryktelig sårt og vondt. Men dette menneske fikk meg til å skjønne hva ekte følelser er. Idag er det mange år siden disse følelsene oppsto.   Men fremdeles blir jeg klam, nervøs, oppspilt og skjelver innvendig av å bare være i nærheten av dette vidunderlige menneske, jeg vet jeg kunne dratt til helvete og tilbake for at vedkommende skulle få alt en ville og være lykkelig. Men at aldri det  ble oss to lever jeg faktisk greit med idag. Det var en vakker lærdom om hva jeg vil ha og hva jeg faktisk fortjener. Jeg vil ikke ha et lunkent forhold. Jeg vil ha noe sterkt, ekte og spesielt som kan brenne i sjelen min livet ut. 

Samfunnet har mange sider. Mange kamper. Mye urett. Det er lett å føle seg uverdig da man ofte fra barnsben av kjemper for å bli sett med rett øyne. NHFU har i disse dager en kampanje der de unge kommer med sterke appeller om livet de lever, hvem de er, hva de tror på og hva de kjemper for. De kjemper for utdannelse, yrkesliv og samfunnsdeltagelse på ulike vis. De kjemper mot fordommer, merkelapper og båser man ofte opplever og få på seg og bli satt i som funksjonhemmet. Du kan høre og se flere av dem ved å trykke her. .

Generasjonene som vokser opp etter meg viker å være tøffere, skapere og mer selvbevisste enn det jeg følte jeg var. Med en tydeligere selvtillit krever de og bli både hørt og sett og godtatt som et like verdig menneske i dagens samfunn som funksjonsfriske. Det er riktig og jeg er med dem i kampen, Men motet mitt er ikke like friskt lenger, kreftene ferre og kampviljen er litt brent i begge ender. Jeg innser mer og mer at det er kamper som drar så ut i tid at løsningene langt der fremme vil komme andre til gode enn meg.   For meg holder det lenge å møte morgendages mange utfordringer med rak rygg og ekte tilstedeværelse. Å nyte livets gleder.  

For jeg har heldigvis mennesker i livet mitt som på sin helt unike måte gir meg lykkelige stunder. Øyeblikk der jeg kjenner at jeg lever et godt og verdig liv. Små, vidunderlige øyeblikk der jeg føler meg verdifull.