La oss snakke om frihet og frihet frarøvelse. La oss snakke om kameler.
Det er nå 2 år siden helse- og omsorgkomiteen i Larvik, her jeg bor, stemte i mot at vi skal få dra på utenlandsreise med kommunens BPA ordning. Saken som jeg kjempet så iherdig for, både via blogg og media, står helt stille idag. Interessen for å behandle saken på nytt politisk virker laber hos de aller fleste politikere her. De ser på dette nærmest som en fillesak de har lagt bak seg. Mens jeg og andre må leve med de begrensninger og bremser det setter for mitt liv og livsutfoldelse.
Noen mener kanskje også at dette er en kamel jeg burde ha svelget for lengst? Men så enkelt er det bare ikke, spesielt ikke nå på sommers tid hvor jeg våker opp til snapper fra mine venners feriereiser. Mine to aller nærmeste venninner er i skrivende stund i Tyrkia og Spania. Det lengste jeg derimot har mulighet til å reise med assistent er harrytur til Strømstad i Sverige. Det kalles ikke “harry tur” for ingenting, og det føles ganske “harry” og ha en så begrenset frihet.
Jeg får riktignok handlet mat og snop for en litt billigere penge. Men opplevelse av ferie og av og reise bort er ikke der.
Klarer du å ta innover deg hvilken stor kamel dette er å svelge? Hvilken frihet frarøvelse det er og ta fra mennesker gleder og opplevelser ene og alene fordi man har et assistanse behov? Min bestevenninne er også født med nedsatt funksjons evne, men fordi hun klarer og gå og stå på egne bein uten behov for assistent kan hun ta verden for sine føtter.
Tidligere stortingsrepresentant Tove Linnea Brandvik hadde årets beste og tydeligste parole under Ulobas årlige Stolthetsparade i Oslo, sist lørdag. Tydeligere kan det ikke sies. Full frihet for faen! Klarere kan det ikke forståes. Mer presist enn dette blir det ikke. Takk Tove for klar tale og overbevisning.
Lørdag ble også Stolthetsprisen tildelt Lars Ødegård, tidligere generalsekretær og nå rådgiver i Norges Handikapforbund. Han holdt en oppsiktsvekkende, knyttneve tale av de sjeldne. La meg få sitere noe av den :
Vår kamp for frihet må vi kjempe selv. Vi må kjempe så oppriktig og iherdig at vi vinner gehør for det som er åpenbart for oss, men som mange sliter med å forstå, ? at vi trenger likestilling og ikke omsorg for å få vår frihet.
At vi forlanger råderett over våre egne liv, og ikke pleie til å mestre hverdagens mange små og store utfordringer.
Frihet, ? det lille ordet med det enormt store innholdet.
Frihet til å stå opp når vi vil. Til å gå på do når vi må. Til å besøke venner når vi ønsker. Til å ta oppvasken når det trengs. Å skifte bleie på minstemann når lukta tilsier det. Til å overraske kjæresten med et godt hjemmelaget måltid. Til å gi naboen en håndsrekning som gjengjeld for tidligere nabohjelp. Til å være et helt menneske. Til å leve hele liv, ? hele livet.
Jeg har mange ganger tenkt, ? hvorfor forstår ikke folk dette? Politikere, saksbehandlere, byråkrater, journalister og andre meningsbærere i samfunnet. Hvorfor er det så mange som ennå ikke forstår?
Er det fordi vi er urimelig i våre forventninger om likeverd og likestilling? Nei.
Er det fordi vi ikke evner å stå samlet i kampen for likeverd og likestilling? Nja, her er det nok mer enn ett poeng.
Er det fordi vi er for få og for snille til å skape demokratiske bølger ved Stortingsvalg? Her er det i alle fall mange poeng å dvele ved.
Eller det rett og slett fordi vårt krav om frihet handler om ting som er så selvfølgelig for andre at de ikke forstår hva vi snakker om. At retten til å gå på do når man må er så utenkelig å tenke seg som et krav om likeverd, likestilling og frihet at folk ikke evner å ta det inn over seg? Kanskje er det sånn?
Hvis det er sånn, så er det vi som må gjøre noe med det. Det er vi som må si det. Det er vi som må vise hva vår kamp for frihet handler om. Vi må slutte å gjøre det på en stakkarslig og sippete måte. Vi må slutte å si det på en bedende og bedrøvet måte. Vi må si det sterkt og tydelig. Vi må si det med overbevisning. Vi må stå sammen om det. Vi må slutte å grine over det vi ikke får. Vi må bli forbannet over å bli urettferdig behandlet. Vi må få andre til å innse at vi blir undertrykket og forskjellsbehandlet. Det er vi sjøl som må vekke folk av dvalen som gir dem inntrykk av at funksjonshemmede trenger omsorg når sannheten er at vi trenger frihet.
Lars sa det så korrekt og kraftfullt og la det være sagt jeg sipper ikke lenger. Dette er ikke hverken ment som et sippete og bedrøvet innlegg men mer som et opprop for en frihet jeg blir frarøvet. For jeg er ikke trist. Jeg er forbannet og det er det en ganske stor forskjell på. Jeg er sint fordi jeg kjenner på forskjell behandling hver eneste dag i disse ferietider. En frihet mange tar forgitt, kanskje nettopp fordi de aldri har kjent på kroppen hvordan det er og bli frarøvet deler og gleder ved livet de aller fleste tar som en selvfølge.
Gi oss friheten til å eie vår frihet mens vi lever, når man er dau er det faen imeg for seint!
