SOMMERENS MØRKESTE SKY.

 

Sommeren har vært varm og innholdsrik, men den har vært langtfra skyfri. Et savn og en  bitter anger har preget meg hele denne sommeren. 

 

Jeg tenker ofte : Åhh hva skulle jeg ikke gjort for å gjøre ting annerledes? Jeg skulle besøkt han, klemt han, ledd og sunget med ham….. Det finnes knapt en venn i min verden som hadde fortjent min tid mer enn han.  Min elskverdige, trofaste venn. Han var der alltid selv på avstand.  Jeg sliter med sorgen, ikke minst sinnet mot meg selv for at jeg ikke tok meg sammen, rettet meg opp i ryggen og bare bestemte meg for å besøke ham. Det er en anger jeg er redd jeg må leve med i lang tid fremover. For jeg savner ham sårt. Har så mye jeg skulle fortalt av opplevelser på godt og vondt. Det at han  dro, før jeg rakk å oppfylle ønske han så ofte spurte forsiktig om, er noe jeg slåss veldig med og tilgi meg selv for, alt  han ønsket var å se meg og få litt mer av min tid.  Jeg av alle burde ha lært hvor dyrebar den er. Burde jeg reflektert mer over at hans tid kanskje var i ferd med å renne ut? Jeg gjorde det, mange ganger også men skjøv de tyngste tankene unna. Dessverre. Jeg sa alltid til meg selv at selvsagt hadde vi mye tid igjen. Nå sitter jeg her med et sorgfylt  hjerte snart 6 måneder etter han dro og vet at virkeligheten var en annen.

Denne sommeren har nærmest gitt meg panikk angst for å ikke rekke, å se mennesker jeg kjenner. Jeg har organisert og fått til gjensyn med gamle venner jeg ikke har sett på 10- 15 år, alt i kjølevannet av sorgen og valg jeg aldri får gjort om igjen. Utad ser det ut som jeg har mitt livs beste og mest innholdsrike sommer, men ingen kjenner saltet av tårene mine om natten, skyldfølelsen og den altoppslukende frykten for å miste igjen. Ikke misforstå jeg er vennene mine evig takknemlig for hver time jeg har fått av dem i sommer. Virkelig! Men de mørke skyene er ikke vekk i mitt liv. De danser ertene over hodet på meg og mine. Truer med både med torden og lynnedslag, samtidig som som min venns hjerteskjærende begravelse sitter så sterkt i minne og tankene ennå. En av de verste og vondeste begravelser jeg har vært i.  Jeg er sliten av å kjenne på smerten i hjertet mitt. Men våger ikke annet enn å la den få slippe til når jeg har overskudd. Jeg vet jeg burde ta tak i smerten og sorgen og besøke min venns grav, men livets mange utfordringer gjør det til en ubeskrivelig tung ting å gjøre akkurat nå. Det er nettopp nå jeg ville hatt han her som mest, det er nå jeg ville vært i armene hans, hørt hans latter og gode og berolige ord. 

Å være sterk er noe man må. Men å smile har ikke vært like lett denne sommeren.  Det har kostet mer enn på lenge og gi mine nærmeste en sprudlende, glad og energisk Silje. Joda jeg har smilt og kost meg i øyeblikket men det ingen har visst hvor mye det har kostet av hverken krefter eller utmattelse, fordi jeg har ligget med kramper og spasmer både før og etter jeg har vært sosial. Senest sist helg gikk jeg på en skikkelig smell. Sommerens høydepunkt var kommet, min aller kjæreste venninne var kommet til byen. Vi bor langt unna hverandre, så for meg var dette viktig og noe jeg hadde gledet meg til i noe som føltes som en evighet. Men på grunn av flere omstendigheter hadde jeg det ikke bra hverken i kropp eller sjel dagene før. Jeg lå og rista av spasmer og sov halvannen time natten før og etter. Å møte vennen min var selvsagt vidunderlig, men jeg er fryktelig lei meg over og ikke og ha følt meg sterkere, gladere og mer meg selv, der jeg satt anspent, utslitt og ga henne alt jeg hadde, men likevel følte jeg det ikke var nok. Det jeg skulle gjort var å si ” Vennen hold rundt meg litt til, hold klemmen bare bitte litt lenger, du aner ikke hvor sliten og nedfor jeg er, men det jeg gjorde var å rette meg opp i ryggen og smile. Tårene og kvalmen kom så fort jeg var kommet innenfor døra hjemme.  Jeg hylskriker der jeg ser på bildet av den avdøde kameraten min. ” Ser du jeg prøver å gjøre rett med de som er igjen? Hikster jeg ut i den tause stua mi. Unnskyld kjære for at jeg aldri kom……

Sommeren er på hell for min del. Den har på mange måter vært god, men også hjerteskjærene. Både på det private plan men også mellom mennesker jeg har relasjoner til.  Nære mennesker sine handlinger, meninger og ord har gått hardere inn på meg i sommer enn jeg skulle ønske. Trygghet og tillit har fått seg både en og to knekker, selvfølgelig burde jeg også her reist meg og renset lufta med enkelte men jeg har rett og slett ikke ork.   Kanskje har det også føltes sterkere på grunn av at jeg er sliten og sår, men helt oppriktig jeg føler sommeren har gjort noe med meg, og at jeg ikke er den samme ved sommerens slutt. 

Det er 2 år siden jeg så kameraten min for det som skulle bli siste gang. Hadde jeg visst det jeg vet idag hadde jeg klemt han så mye, mye, mye lenger. 

Elsker deg Morten!

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg