“Det må jo gå an å snakke om ting, uten at du skal ta sånn på vei og at det skal bli så mye “greier” ut av det?
Det er så lett for den andre part og si og fremstille meg som en faens dramaqeen? Jeg tør påstå at jeg har en ganske god dose selvinnsikt. Jeg behandler mennesker bra, jeg vil faktisk påstå jeg gjør MYE for omgivelsene mine, ofte mer enn det jeg får tilbake, jeg svelger også mye for å holde fred. Jeg er helt ærlig mer enn flink nok til å holde den jævla “maska” i hverdagen. Så når jeg reagerer så har jeg ofte en grunn. Sommeren har vært sterk på godt og vondt. Mye på grunn at jeg har båret på et sår. Et følelsesmessig sår som det vil ta tid og la gro. Tillit som er brutt og vonde følelser som er gitt av vonde ord. Du skal få lov til å tenke og si mye om meg, men jeg skal ha frabedt og sett på som et menneske uten respekt og godhet for andre mennesker. Jeg har aldri og ville aldri tredd over en grense for å ødelegge andres menneskers liv, vennskap eller forhold. Aldri! Det er det verste snikk snakket jeg kan høre, og når man en dag hører det fra et menneske som du trodde kjente deg, ja da blir jeg forbanna, men mest av alt knust!
Hvilke rett har andre mennesker enn hvor nær de måtte føle de står deg til å spytte på og søle til noe som utgangspunktet er like rent som rent vann? Relasjoner som i utgangspunktet har trygge bærebjelker av tillit rundt seg. Jeg har dessverre opplevd det flere ganger, at menneskene rundt meg føler seg fri til å mene noe om mennesker jeg er fryktelig glad i og mine relasjoner til dem. Den siste tar fullstendig kaka. Den tok fullstendig pusten ut av meg. Jeg kunne aldri, aldri vært en part hvor det ble bedrevet utroskap! Hverken fysisk eller følelsesmessig bare tanken på at noen får seg til å tro det gjør meg så sint og kvalm at jeg har ikke ord.
Kjenner du meg i det hele tatt når du i det hele tatt tar opp et sånt tema med meg? Vet du at det at jeg lever alene egentlig er mer eller mindre et eget valg? Jeg som synes det er veldig vanskelig å finne noen og i det hele tatt slappe av i “rollen” som kjæreste, ja da skal jeg love deg at det siste man har i hue er tanker om å ha sex med en opptatt person med alt det kunne medført av mørke, tårer og faenskap!
Jeg benekter ikke at jeg har kjent på hjertesorg i mitt liv. At det finnes både et og to mennesker jeg aldri fikk, som jeg alltid vil bære nær hjertet mitt men fra å bære noen med godhet i hjertet til å nærmest og bli beskyldt for og ha stygge hensikter, det er en helt forjævlig følelse. Å det er nettopp den følelsen jeg vil til livs i dette innlegget. Jo visst må folk få ha sine meninger, sine erfaringer og sitt eget harde mørke men det er ikke dermed sagt det er riktig og kaste dine egne dårlige følelser og eller erfaringer etter andre som egentlig bare har et ønske i livet og det er å leve i fred og fordragelighet med både sine gleder og sorger.
En sval sommerkveld så jeg det menneske jeg elsker på avstand. Arm i arm med kjæresten sin. Jeg hørte latteren, så nærheten og kjærligheten som lyse mellom to kjærester som jeg vet elsker hverandre høyere enn himmelen. Jeg gråt bak ryggen på dem, og lå i sengen og gråt meg i søvn den natten. Ikke på grunn av den jeg aldri kan få, men på grunn av deg som i det hele tatt kan få deg til å tenke at jeg på noen som helst måte ville ødelagt noe hvis jeg hadde fått muligheten…….
Vet du ikke at jeg mye heller dør av stille kjærlighetssorg?…..
