Utad kan jeg virke så sterk, sorgløs og fri.

Kanskje virker det som jeg ikke bryr meg om at opplevelsen av ekte kjærlighet har gått meg hus forbi?

Man må prøve å leve godt med det livet man har. Det gjør jeg så absolutt. Men bare jeg kjenner på de dypeste redsler og mørkeste sorger hjertet når nattemørket kommer og dagen er slutt.

Hjertet mitt har levd med en godt skjult kjærlighetssorg i mange år. 

En sorg jeg har nektet å kjenne på i over et tiår. 

Joda smerten har kommet i rykk og napp.

Men jeg har knapt nok grått og noe virkelig bearbeidelse har den aldri fått.

Alt jeg har ønsket er å smile, leve med nære vennskap og skjule smerten for omverden inderlig og godt. 

Jeg synes jeg har klart det så godt.

Men nå er det som hjertet mitt har fått mer enn nok. 

Etter mange ulike hendelser de siste årene har påfyllet av smerte blitt så mye at hjertet hyler stopp. 

Det er da det nydelige ansiktet i tankene mine dukker opp. 

Det er da jeg har lyst til å rope. Kom og hold rundt meg så hardt du bare kan.  Jeg føler jeg higer etter pusten på livets dypeste vann. 

Men jeg innser det endelig nå kjære deg. Du har ALDRI og kommer aldri til å besvarte mine inderlige rop etter deg.

Du kommer aldri til å holde om meg på den inderlige kjærlige måten som jeg så gjerne vil. 

Jeg vil aldri høre deg si jeg elsker deg. De orene har alltid kommet andre tilgode enn meg. 

Bare la meg gråte nå. La hjertet få hyle og kroppen riste. 

DEG som jeg så mange år har vært livredd for å miste. 

Men sannheten er jo at du aldri på noen måte har vært min.

Nå må jeg tre inn i mørket og kjenne på smerten som bare er min.

Lev lykkelig i ditt fjerne paradis. 

Å elske deg er mitt hjertets vondeste pris.