MØT BLIKKET MITT…..

 

 

Møt blikket mitt.

Snakk med meg uten å komme med nedlatende og fordomsfulle stikk.

Det eneste jeg ber om er respekt og normal folkeskikk.

Gå inn i deg selv og reflekter litt over dine egne verdier og holdninger.

Mest av alt tenk litt over hvordan du ønsker å bli møtt av mennesker selv.

Vi alle har noe vi kan bedre ved og i oss selv.

Husk at det at jeg trenger assistanse betyr ikke at jeg ikke kan tenke og styre over livet mitt selv.

Å jobbe med mennesker er et valg.

Men husk at de dere yter ulike tjenester for har ikke noe annet valg.

Å takke ja til assistanse og andre tjenester kan være en kraftanstrengelse i seg selv. Prøv å tenk litt mer over at dette kunne like gjerne hendt deg selv.

Gå på jobb med ydmykhet og varme,

for tro meg det koster og er krevende og ha fremmende mennesker så nærme.

Ikke døm meg.

Ikke tro at bare fordi jeg trenger assistanse av deg gir det deg rett til å føle deg så mye viktigere at det gir deg lov til å dømme mitt liv og makt til å overkjøre meg.

 

Jeg er kanskje ikke så mobil i forhold til kropp og fysiske reise avstand.

Men sjelen min er sterk og jeg har helt normal forstand.

Møt blikket mitt og lytt til hva jeg har å si.

Det vil kanskje gi jobben din mer glede og verdi.

Største forskjellen på deg og meg er at jeg trenger assistanse til å kunne føle meg mer mobil og fri.

 

Dette diktet er skrevet som en sterk påminnelse og kanskje en vekker på hvilke holdning og respekt jeg ønsker å bli møtt med av alle jeg mottar tjenester fra enten det er en Brukerstyrt assistent, lege, sykepleier, eller de mange ufaglærte jeg møter i løpet av en uke. Gå på jobb med glede, varme og respekt i møte med mange menneskene du vil møte i din jobb. 

Forøvrig vil jeg understreke at dette er noe vi alle bør ta med oss i minne uansett yrke eller livsførsel. 

Møt blikket til de du møter med godhet og respekt.

En varm klem til natt englene: Rune, Heidi og den og godeste av dem alle Nina.

Dere rører alle hjertet mitt med deres varme, humor og medmenneskelighet  når dere er på jobb.

 

 

1 kommentar
    1. Hm. Dette er VELDIG kjente tanker ja.. Nettopp tanker jeg spinner litt på om dagen og. For jeg må selv snart ta tak i disse problemstillingene selv. For tiden er det jo foreldra mine som hjelper meg med forefallende husarbeid, og en del får jeg jo gjort selv. Men Hvordan vil en fremtidig assistent møte meg? En ukjent person inn i mitt liv og i mitt hjem? Hvordan vil den personen se på meg ogmitt. Dette er nettopp en av grunnene til at jeg til stadighet framfor meg å ta tak i den prosessen med å komme i gang med søknadsprosessen. Og så om/når så den søknaden går igjennom. Hva da? Fram til nå og forhåpentligvis noen år til vil jo foreldrene mine være i stand til å hjelpe meg med forefallende.. Og mye får jeg fortsatt gjort selv… Men det vil jo ikke vare evig. Foreldra mine nærmer seg jo 70 og er jo ikke 20 år selv lengre heller.. Men dette er foreløbig et STORT skritt å ta… :/

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg