Noen bøker berører hjertet ditt så dypt at du aldri glemmer det. Idas dans, er en av min livs beste og sterkeste leseropplevelser, 13 år etter jeg leste boka for første gang, har jeg møtt favorittforfatteren min. Idas mamma, Gunnhild Corwin. Et møte som for meg personlig skulle vise seg og bli nesten like sterkt og uforglemmelig som boka hennes.
Jeg har alltid hatt stor sans for filmer eller bøker basert på historier fra virkeligheten. Jeg og bestevenninnen min Birgitte fant denne boka omtrent samtidig, vi var i begynnelsen av 20 årene. Birgitte hadde mistet en klassekamerat i kreft i begynnelsen av tenårene, en gutt vi begge husket godt. Tapre Anders med en hjernesvulst som dessverre ikke kunne bli operert ut. 12 år gammel så han på meg med sitt direkte blikk og sa : “Silje jeg veit jeg skal dø!” Jeg har aldri glemt hverken han eller den samtalen. Noen få år før denne boka kom meg bokstavelig talt for øre hadde jeg sett min bestemors kamp og tap mot kreften. Idas dans handler om 18 år gamle Ida, som får akutt leukemi og dør etter 14 måneders intens kamp. Nå tenker du kanskje irritert for deg selv? Silje! Kan du se og holde opp med alle de tragiske kreft innlegga dine? La meg da få presisere at Idas dans er en av de vakreste, ærligste men også varmeste og lyse bøker jeg har opplevd noensinne. Forfatteren skriver så gripende vakkert at det på en måte også oppleves oppløftende for leseren. Gunnhild har en formiddelingsevne mange kan misunne henne. Man merker både morskjærligheten og hennes sterke iboende indre kraft i bok og ordform som jeg både så og hørte ansikt til ansikt på dette fantastiske foredraget. 13 år etter hun skrev om Ida, familiesamhold, søskenkjærlighet, familiemiddager med vin og sølvbestikk. Nære, lyse. vakre stunder med barn og svigerbarn. Idas kjæreste, Jonas som var litt eldre som hun i starten grunnet sin skeptisk kalte “drittsekken” men som hun og mannen Bjarne etterhvert blir så glad i. Birgitte og jeg blir så grepet av boken at vi snakker om den helt fram idag, ikke fordi historien er tragisk og at jenta er på samme alder som oss men fordi Gunnhild skriver så levende og varmt om datteren og familien sin, at vi etter og ha lest boken ferdig nesten har blitt glad i dem og ønsker dem alt vel i livet. Boken ble i sin tid en braksuksess og det er ikke for ingenting Gunnhild skrev oppfølgeren ” Etter dansen” i 2011. Allerede etter jeg hadde slukt første bok tenkte jeg ” Tenk og få oppleve et helt foredrag med denne sterke, kloke dama som skrev så kraftfullt, ærlig men likevel så levende, oppløftende og lyst? Gunnhild minte meg om 2 av de sterkeste og flotteste damene jeg kjente fra mitt eget liv på den tiden, min egen mor og Trine, min fantastiske lærer fra videregående. Jeg har fulgt bloggen hennes, lest artikler og av og til sett henne på tv i de årene i mellom disse bøkene. Nettopp fordi jeg ble grepet av hennes ærlige måte å se og møte livet også da det var som mørkest.
13 år senere kjører jeg inn i Kreftforeningens lokaler i Tønsberg. Jeg har gledet meg til dette foredraget i flere uker, eneste bakteppe for begivenheten er at jeg også selv har blitt nær pårørende til noen med kreft. Men det ble som jeg trodde. En lys, lærerik og vakker stund. Foredraget het, “Er det lov til å le selv om noen har kreft? Jeg lo, gråt og lærte mye på de to timene denne formiddagen. Gunnhild var blitt gråere i håret og fått enda flere barnebarn. Men gud bede for et positivt trøkk det fremdeles finnes i den dama. Jeg er både gråtkvalt og lattermild på samme tid. For det hun sier når inn hos meg som hun skulle vært en blanding av en lærer og en lifecoach Hun snakker om det levende livet, sykdom eller ei, man må leve det livet man har. Ikke tenke på det man kunne hatt, burde hatt eller hadde fortjent. Man må gi det man har, der man er. Er livet jævlig akkurat nå? Ja så er det, det. Lev i det slik det er. Hun mener som meg at det går veldig fint og ha gode og lattermilde stunder selv om man har eller lever i nærheten av kreft. ” Le høyt og nyt gode dager. Ta dem inn og omfavne dem med full kraft. Det samme gjelder dager man gråter. Ikke hold noe tilbake! Skrik og slå ned i puta om du vil. Bare ved å få det ut kan det bli bedre…..Akkurat det er noe vi alle kan ta med oss uansett om man er berørt av sykdom eller ei.
Det er mye positivt som forsterker seg når man lever tett på alvorlig sykdom. Noe Gunnhild trakk tydelig fram. Jeg har aldri kjent så sterkt på kjærlighet, vennskap og samhold som da Ida var syk. Hun tør være ærlig og bryte tabuer. ” Mange mener at det å miste et barn er det verste som finnes. Ja, det er det verste jeg har opplevd i mitt liv, men jeg synes det blir feil å måle sorg. Det finnes mange skjebner og sykdommer sier damen som vet en hel del om hva hun snakker om. Hun har også mistet sin bror brått i en ulykke og en nær venninne døde av Alzheimer. Gunnhild er så modig at hun sier ord få ville tatt i sin munn etter og mistet et barn. ” Jeg har mistet barnet mitt. Men helt nøkternt har jeg mer enn jeg har mistet. Jeg har 3 barn og 9 barnebarn og jeg er forsatt gift med den samme mann jeg har levd med i ørten år. Jeg har gode venner. Noen vil kanskje tenke at når man har opplevd det verste som finnes skal man ikke ha en god dag lenger. Det har jeg. Det betyr at hvis vi veier det så har jeg mer enn jeg mistet selv om det absolutt ikke føltes slik i starten. Man må etterhvert velge hvor man vil ha fokus. Vi må leve videre uten Ida, vi døde ikke med henne. Hun gjør inntrykk. Vi lytter og sitter arm i arm bestevenninnen min og jeg.
At Gunnhild har et varmt og lyst sinn finnes det ingen tvil om. Det føles godt og oppløftende å være i denne stunden med henne. Men hun er også ærlig på de mange tøffe tak man er tvunget til å gå igjennom med sykdom og død tett på seg. Hun synes det også det er viktig at vi mennesker lærer oss å stå i motgang uten å stritte så mye i mot det, men å stå løpet ut uansett hva det er. Vi må tillate oss å kjenne på livet også noen ganger når det tøft. Det nytter ikke å bare glatte over smerte og sorg. “Man sier at livet ikke er så verst, stort sett er det sant. Men noen ganger er det verst.” Tross sin positive innstilling til livet er hun ærlig på at hun måtte reise bort hver vår alene de første årene etter Ida døde. Hun dro på hytta på Jomfruland der tok hun sorgen frem og gråt så snørr og tårer rant. Noen dager senere følte hun seg som fornyet med krefter og humør og avsluttet det hele med årets første bad. ” Motgang gjør deg sterk sier et kjent ordtak. Gunnhild mener det heller er en mulighet. Det er en mulighet til å bli sterkere men det kommer helt an på hvordan man velger å møte den. Jeg snakker med Gunnhild både under og etter foredraget. Det føles så fint. Hun møter meg med varme og forståelse og glimt i øyet. Jeg har gjemt samtalen i hjertet og vil huske på den i de tøffeste stunder. Jeg lovet henne det.
Før hun går. Trekker hun opp en av bøkene sine opp fra veska si og avslutter med å lese et sterkt avsnitt fra ” Etter dansen” som hun skrev etter Ida sin død. Det lyder slik ” Du er så sterk sier mange. Jeg tror vi alle har et reservoar av krefter til bruk ved riktig store prøvelser. Krefter vi ikke nødvendigvis har tilgang til i hverdagen. Men vi trenger dem ikke i hverdagen. Vi trenger dem i livskriser, ved eksistensielle utfordringer. Kreftene er der. Vi må våge å stole på at vi har dem. Det handler om å tåle mer enn vi noengang hadde trodd. Det handler om å være sterkere enn vi noensinne kunne forestille oss. Kanskje min styrke ligger i min enfoldige og ufravikelige tro på menneskets iboende livskraft. “Er du bitter spør folk?” Nei, jeg har aldri vært bitter. Hvorfor skulle jeg være det, og på hvem? Jeg er kanskje blitt mer ydmyk, og mer sårbar etter Idas sykdom og død. Men samtidig sterkere. Livet er uforutsigbart, det er hele tiden i bevegelse det er ikke statisk, det pulserer. Jeg er også i bevegelse. Jeg forandrer meg kontinuerlig, umerkelig eller betydelig, og det er erfaringene mine som er med på å forandre meg. Min utfordring ligger i å la min dyrekjøpte erfaring bli en styrke, som skal kunne bringe meg videre – ikke en belastning og et åk som jeg skal slepe med meg. Før Ida døde fikk hun meg til å love at jeg ikke skulle gå til grunne. Det er en god plattform for et videre liv. Men det er ikke nok å skulle leve videre fordi Ida ønsket det. Jeg må selv ville leve et godt og meningfullt liv. Ikke for Ida eller for andre. For meg. Først da kan det bli et ekte liv, og ikke et pliktløp. ” Pass på at du har nok å gjøre sa doktor Geir da jeg traff han for siste gang på Rikshospitalet. Men det holder ikke å ha mye å gjøre. For meg er det viktig å finne mening i det jeg gjør. Utallige brev fra ukjente, som har lest Ida dans eller hørt foredragene mine, gir meg mening og glede. For det er bare jeg som avgjør om livet mitt er meningsfylt eller meningsløst.
Jeg snur meg mot Gunnhild en siste gang før jeg kjører ut av lokalet ” Veldig hyggelig å møte deg” sier jeg. “I like måte kjære deg” sier hun og smiler et varmt hjertesmil. En fremmed dame har fylt meg med styrke og håp. Et glødende positivt håp som får meg til å tenke, tro og håpe på at fremtiden blir lysere og bedre enn jeg klarer å forestille meg idag. Ida er nok stolt av den sterke, kloke mammaen sin. Det har hun virkelig grunn til også!!
