Jeg kjenner et sinne sprer seg i hele kroppen. Jeg har nettopp sett den grufulle dokumentaren «Disposable children». En svært opprørende dokumentar om hvordan adoptivbarn blir omplassert i USA. Barn som er adoptert men som foreldrene av en eller grunn velger å gi fra seg. Noen ganger privat over uten noen form for bakgrunnsjekk og sikkerhet for barna.
Først for tre år siden ble amerikansk adopsjonspraksis satt under søkelyset.
Nyhetsbyrået Reuters fortalte da hvordan amerikanske foreldre som adopterer fra utlandet, gir fra seg barna igjen hvis de ikke er fornøyd.
De fant også ut at flere av adoptivforeldrene tidligere hadde mistet omsorgsretten for egne barn, noen var også dømt for seksuelle overgrep.
Ifølge offisielle tall blir 100.000 barn adoptert i USA hvert år, og hele 25 prosent av adoptivbarna blir forlatt av sine nye foreldre.
Adopsjon i USA organiseres ofte gjennom utenom barnevernstjenesten og lokale myndighetene. Det eksisterer mange løse nettverk på internett hvor man kan se bilder og lese en liten tekst om barn som trenger nye hjem. Det er gjennom disse byråene man finner de aller mest opprivende historiene.
Noen adoptivforeldre legger ikke skjul på at de er mer enn klare for å svikte barnet de har tatt til seg:
En kvinne fra Nebraska som hadde adoptert en 11 år gammel gutt fra Guatemala skrev: «Jeg skammer meg over å innrømme det, men vi hater virkelig denne gutten».
Et par som hadde adoptert en jente fra Kina skrev: «Vi sliter etter fem dager med henne. Vi ber hvem som helst om å ta henne»
Adopsjonsbyråer arrangerer treff for det de kaller «rehoming» av barn. Den beste oversettelsen av dette ordet til norsk er «omplassering». Det er et begrep man vanligvis bruker når kjæledyr trenger nytt hjem.
Rehoming er ikke lov i USA, men det er ingen risiko for å bli straffet hvis man overlater barna sine til andre.
Det er lenge siden jeg har blitt så sjokkert, beveget og forbanna. Det er så uvirkelig at man tror nesten ikke det er mulig. Tenk å omplassere barn som en hvilken som helst løshund eller villkatt. Dokumentaren viste barn som gikk på catwalk som en slags fremvisning for potensielle foreldre. Det var helt hjerterått og se på som om det var et salgsmarked for adopterte barn. Hvis man betalte fem tusen dollar som er halvparten av prisen på en adopsjon i USA får man ha en prøvetid med barnet, det vil si at du har “bytterett” hvis man ikke har kjemi og føler tilknytting.
I mange tilfeller skjer slike adopsjoner privat over nettet også. Av mangel på regelverk er skjer dette fremdeles i mange av USA sine stater. Bare 9 av 50 stater har forbudt adopsjon uten rettslig dom. Alt man trenger er å bli enig seg i mellom om å overta barnet. Den sterke dokumentaren viste også ekstra vanskeligstilte barn i gruppehjem som en rehabilitering til og omplassert hos en ny foreldre. Dette er gjerne barn med atferdsproblemer. Noen får aldri en ny sjanse og blir boende tilknyttet en institusjon. Noen får aldri en sjanse til.
Å bli elsket er noe et hvert barn fortjener å føle men det er dessverre ingen selvfølge. For meg personlig ble min adopsjon min aller største velsignelse i livet. Takk Mamma og Pappa. Jeg kunne aldri følt meg mer elsket og takknemlig for det nye livet dere ga meg.
Jeg tenker på dem. Mye mer enn jeg sier høyt. Sier jeg navnene deres høyt kan det brått bli stille i rommet. Blikket senkes og mange prøver febrilsk og finne et annet tema og snakke om. Mennesker som har vært en del av livet og hjertet blir usynlig og borte når de dør. Dessverre er det mange som ikke finner ord og styrke til å snakke om dem etter de har gått bort, selv om de betydde alt for dem da de levde.
Jeg tenker på dem. Har dem alltid med i hjertet. Venner som har reist før meg. I glede, sorg og ensomhet. Slik de også ofte var mens de levde. Jeg kjenner på savn. Noen ganger sterkere enn andre enn selvsagt, men ingen er glemt. Fargene de en gang ga livet mitt bærer jeg med meg som en dyrebar skatt. Lærdommen, latteren og gleden også. Mange var unge. Altfor unge da de forlot verden. Jeg var ung da jeg reflektere dypt over livets verdier og noen ganger ubarmhjertige nådeløshet for første gang.Jeg har ikke glemt gutten med capsen som døde 13 år gammel av hjernesvulst, jenta som skrek av smerter bare du kom borti henne på grunn av hissig og dødelig muskelsykdom. Hun døde bare 10 år gammel. De var mine venner jeg husker dem så godt. Jeg husker 2005 med stort vedmod da fire, unge, tapre mennesker døde med kort mellom. Jeg husker spesielt gutten med det lure smilet som smeltet hjertet mitt den sommeren. Vi rakk og date en stund før han brått døde i en trafikkulykke 24 år gammel.
Jeg husker så inderlig godt hvem som var der for meg da alt dette skjedde. Hvem som pratet med meg natt etter natt om livet, døden og kjærligheten. Han som i mange år var den tryggeste av dem alle. Det var som han bar meg igjennom smerte, sorg og ensomhet. Da også han døde og brått ble revet fra livet mitt året etter trodde jeg hjertet mitt skulle briste. Det tok 4 år og få sorgen og smerten på avstand. Fremdeles har jeg stunder jeg lengter etter han. Stunder savnet kjennes sterkere enn andre. Men etter som årene går blir det mer naturlig og tie og viske hans navn og de mange andre vennene mine sine navn i stillhet.Jeg har mistet mange. Alt for mange. Jeg savner mer tid med hver enkelt. Latter, opplevelser. Samtaler. Men det er dessverre få jeg deler de tankene med. Mange blir rett og slett ukomfortabl når man nevner eller snakker om mennesker som ikke lever lenger. Kan noen fortelle meg hvorfor? Hvorfor er det ofte slik at de døde skal gjemmes og ikke snakkes så mye om? Det er som de er brått er usynlig ikke bare fysisk men også mentalt. Mennesker som i mange tilfelle har betydd alt verden for deg da de levde? Det skal etter min mening være plass til å snakke om både gleder, savn og minner uten at det er noe galt i det. Jeg vil faktisk påstå at det er et viktig steg på veien videre.
Jeg er like glad i livet mitt selv om jeg åpner opp for temaer de fleste vil gjemme vekk.Det er heller ikke sagt at man dyrker sorgen bare fordi man tydelig gir uttrykk for at man savner noen. Jeg vil heller påstå at sorg, savn eller alvorlig sykdom gjør deg mer bevisst på å sette pris på livet. Jeg har føler det ihvertfall slik. Tidligere i år viste NRK den samiske serien Muitte mu – Husk meg der seks forskjellige av landets artister fikk bryne seg på joik. Joik sier å være nettopp minnenes melodi. En melodi som lever også lenge etter folk går bort. Joik fanget interessen min nettopp på grunn av den dybde, respekt og kjærlighet og kraft det finnes i den. Samene har forstått noe som sitter langt inne hos mange. De døde er skal ikke gjemmes. Historiene og minnene skal deles. Ikke glemmes.
Kjenner du noen med Brukerstyrt personlig assistent? Kunne du tenke deg å føle samme fleksibilitet og frihet i din hverdag og ditt liv? Det er en prosess med jeg lover deg at det er verdt det.
Alle med et omfattende tjenestebehov har mulighet til å søke om å få disse tjenestene organisert som BPA. Man kan få BPA i alle aldre opp til den øvrige grensen som er 67 år.
BPA har ikke noe begrensing på funksjonsnedsettelser eller diagnoser. BPA tildeles etter vurdering av det individuelle behovet for praktisk og personlige behov for bistand i hverdagen. BPA er i prinsippet en måte og organisere praktisk bistand på. Den som trenger helserelatert bistand vil sammen med saksbehandleren sin vurdere om flere tjenester bør bakes inn i BPA vedtaket.
Nesten 4.000 nordmenn hadde BPA 1. januar 2015.
Kommunen bestemmer.
Det er kommunene som vurderer og bestemmer hvem som får BPA. Det vil i manges tilfeller gjøres en vurdering om bistanden du er innvilget skal leveres som en helse-og omsorgstjeneste,eller som BPA. Erfaringen er at kommunene vurderer dette ulikt. Det er ikke satt noe nedre grense for antall timer bistand som kan gis som BPA. Det forutsettes likevel at bistandsbehovet er så omfattende eller av en slik art at det er mer hensiktsmessig kan ivaretas med BPA enn tradisjonelle omsorgstjenester. Hva som er hensiktsmessig vil variere ut i fra den enkeltes kommunes øvrige tilbud, og derfor vil kommunene vurdere dette ulikt.
Arbeidslederansvar.
Arbeidslederansvaret krever refleksjon om bl.a. egne behov, interesser, arbeidsledelse og kunnskap om arbeidsmiljøloven og hvem du vil ha som assistenter. Rudskrivet presiserer at arbeidsleder har ansvaret for den daglige driften og for organisering og innhold av assistansen. Viktige oppgaver er å delta ved ansettelser, lære opp og veilede assistenter i hvordan hjelpen skal gies, sette opp og følge arbeidsplaner og turnus, kontrollere timelister og sørge for vikarer ved ferieavvikling og sykefravær jr. 3 punkt 3.3 arbeidsledelse.
Arbeidslederansvaret kan i enkelte tilfeller settes bort til en stedfortreder. Dette gjelder barn eller mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser. Stedfortredere kan være foreldre, ektefelle, verge eller andre nærstående.
Med rettighetsfestingen av BPA fra 1 Januar 2015, har man rett til å få kommunen bistands tjenester organisert som BPA dersom man oppfyller bestemte kriterier. Men selv om man faller utenom rettigheten har alle lov til å søke om BPA og rett til å få søknaden sin vurdert.
Å fremme en søknad.
Man bør alltid begynne søknaden med å definere egne behov for praktisk og personlig bistand. Søknaden bør være mest mulig konkret. Søkeren eller den som søker på vegne av skal bidra med og gi kommunen så god og så konkret informasjon som mulig. Viktig å være detaljert for at saksbehandler skal forstå de reelle behovene (Hva, når, hvordan,hvor mye og hvor ofte) Feksempel kan det hende du klarer deg med mindre bistand i hjemmet fordi du har maksimal tilrettelegging, mens situasjonen kan være helt annerledes ute i samfunnet. Ta og hensyn til at behovene kan variere og ta lenger tid avhengig dagsformen, funksjonsnedsettelse, hvor du skal oppholde deg eller hva du deltar i. Fortell i søknaden om hvorfor du trenger assistanse under disse aktivitetene som du prioriterer og hvilke konsekvenser det får for deg hvis ikke du får den assistansen du har behov for. God informasjon og dialog fra starten av kan bidra til at du slipper å gå igjennom en krevende og langvarig klagesak. Når spørsmålene om omfang av behovene er avklart, kan man fremme søknad om bistandsformen som en mener best oppfylle egne behov og hvorfor. I forkant av en søknad bør du sette deg grundig inn i hva BPA er og hva det krever. Spesielt anbefales det og sette seg litt i lovverk og reglemang. Søknaden må undertegnes med fullt navn, adresse, pr.nr og dato. Du kan også formidle at du er til disposisjon for å avklare spørsmål.
Klage
Søker har klagerett på hele eller deler av vedtaket. I klagen må det presiseres hva det klages på, hvilke endringer du ønsker og hvorfor du mener vedtaket er urimelig. Det er viktig og få fram hvilke negative konsekvenser vedtaket får for deg. Klagen må sendes til instansen i kommunen som behandlet saken. Dersom oppretter et avslag må saken sendes til fylkesmann. Hvis du vet du vil få avslag anbefales det å kontakte Pasient- og brukerombudet (POBO) før du fremmer en klage. POBO kan bistå og gi veiledning om klagen, den videre prosessen og hva som er best å gjøre. Fylkesmannen har i klagesaker kompetanse til å legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn i vedtak om sosiale tjenester. Likevel må klageinstansen kravet til forsvarlighet i helse- og omsorgstjenesten.
Frist for klage.
Det er fire ukers klagefrist på helse- og omsorgstjenester.
Ansettelse av assistenter.
Søk og ansettelse av assistenter gjøres i de aller fleste tilfeller i samråd med assistenter i samråd med kommunen. I noen tilfeller har de selv noen for hånden som du kan plukke ut til intervju, men i de aller fleste tilfeller må du gjennom en søknadsrunde hvor du plukker ut antall søkere som kan virke interessent i forhold til dine behov og interesser. En assistentjobb krever i utgangspunktet ingen spesifikk utdannelse ofte tyr man til ufaglærte assistenter. Men i større ordninger hvor arbeidsleder har behov for mer omfattende assistanse er det riktig og sette inn fagarbeidere. Vær nøye på hvem du ansetter. Sett gjerne ned en liste med spørsmål om forskjellig ting som er viktig for deg personlig og i forhold til de mange forskjellige oppgavene assistenten vil be satt til. Husk at alle vil vise seg fra sin beste side på intervju, bruk magefølelsen men vit samtidig at det ofte tar litt tid før man vet helt sikkert om man har kjemi med vedkommende eller om de oppgaver som assistenten blir satt til blir utført så bra som du ønsker. Vær derfor nøye med prøvetid og midlertidig ansettelse.
Min personlige erfaring.
Jeg fikk vedtak på BPA i juni 2015 etter først og ha fått avslag. BPA ordningen hadde oppstart i September samme året. Kommunen hadde da 3 tre kandidater klare som jeg fikk intervjue. Dette på grunn av at en BPA ordning var blitt opphørt og de ansatte da plutselig sto uten jobb. Kommunen håpet og oppfordret til å finne en assistent blant dem de allerede hadde da de mente at en vanlig søknadsprosess ville dra det hele ut i mye lenger tid. Jeg tok den beste jeg fant og har henne ennå to år senere, men sånn i prinsippet skulle jeg ønske jeg hadde hatt en vanlig søkning prosess hvor jeg hadde hatt mulighet til å lese igjennom søknader og derfra plukke ut eventuelle kandidater selv. Jeg er veldig fornøyd med ordningen slik den er blitt i dag men det har tatt tid å komme hit. En søknadprosess er ting, men det å komme inn i rutiner og bli kjent med assistenter, og ikke minst å bli trygg på rollen som arbeidsleder er en prosess i seg selv. I dag ser jeg flere muligheter og kjenner på en ekte glede og takknemlighet over å ha BPA I starten opplevde jeg dette som både krevende og overveldene. Dessverre følte jeg også at jeg fikk motbør fra kommunen. Jeg har noen telefonsamtaler frisk i minne som oppleves veldig tøffe. Man føler at man må vise at man duger. Bevise at man klarer det som er krevd av en. Det er nesten ikke rom for å gjøre feil ihvertfall føltes det ikke slik. Jeg opplevde da at de så sitt snitt til og komme med kommentarer om at « Det finnes andre løsninger enn BPA om det var for vanskelig og krevende» Jeg tenkte aldri tanken en gang. Alt jeg trengte var tid. I dag derimot kunne jeg ikke hatt noen bedre tone med kommunen. I dag får jeg skryt og blir respektert som den lederen jeg er.
Tips og råd.
Sett deg inn i hva det innebærer og ha BPA før du søker.
Sett deg inn i regelverk.
Vær forsiktig med og annonse etter vikarer på Facebook. Min erfaring at det ikke er så god løsning som man kanskje tror.
Unngå og ansette mennesker du kjenner fra før. Dette er generelt en gyllen regel som de fleste er kjent med. Men av erfaring burde det også gjelde venner/ og bekjente som du ikke omgås til hverdags. Det kan uansett ende opp med å føles litt feil. Jobb og vennskap er ikke den letteste kombinasjonen.
Kjemp for de tingene som er viktig for deg. Jeg har erfart at kommunen har kommet med uttalelser som « BPA er ikke så rosenrødt som det kan fremstilles på tv og andre medier. Det er ikke noe luksus, men organisering av tjenester. Skulle du få en lignende kommentar så ikke gi deg. Kjemp for det som er viktig for deg i ditt liv. Enten det er timer, overtid eller å få lov til å reise. Livet er er nok av begrensinger. Kjemp for opplevelser og tillat deg å drømme. BPA er til for å gi større livsutfoldelse og frihet, det tar kanskje litt lengre tid til og nå målet men ikke la noe eller noen knuse drømmene dine.
Stol på deg selv. Vi har alle vært ferske nybegynnere en gang. Gi deg selv tid til å bli kjent med assistentene og de oppgaver du har som en arbeidsleder. Det er ingen undergang å feile. Man vokser av erfaring på godt og vondt. La ingen fortelle deg hva du ikke klarer. Med tid løser det meste seg.
Jeg tenker på det nesten daglig. Hvor viktig det er å leve i nuet. Gripe sjansene. Klemme, snakke og tilgi. Ikke minst leve ut drømmene sine. Mange ofrer disse refleksjonene få tanker, andre mye. Jeg har mye jeg drømmer om, mye jeg lengter etter. Bare skjebnen vet om jeg får oppleve det før det er for seint.
Man leser det i bøker, ser det i filmer og dokumentarer. Det viktige budskapet går igjen overalt. Husk og lev i nuet. Grip sjansene og lev ut drømmene. Det er sant. Det er så viktig som det sies. Men for mange er det ikke så lett og sette drømmer ut i livet og gjøre det man har aller mest til. Mange er langt i fra og få de opplevelsene de aller mest ønsker seg. Det være seg kjæreste og barn. En drømmereise eller en spesiell drømmejobb. Livet har lært meg at man får ikke alt man ønsker seg. Livet er ikke så sort hvitt som budskapet prøver å fortelle oss. Hadde jeg blitt borte i morgen hadde jeg forlatt livet med mange uoppnåelige drømmer og lengsler. Mange gjør vel kanskje det, men det finnes også de som dør når de er mette av dage og kan se tilbake på et langt liv med vissheten om at de har fått det de ønsker seg mest her i livet. Jeg må ærlig innrømme at jeg tenker mye på ting jeg lengter etter og er redd jeg aldri vil nå det før det er for seint. Fordi livet mitt krever assistanse er jeg også en utgift i et budsjett. Et liv som er preget av begrensinger og reglemang. Derfor er ikke det budskapet like lett å svelge. Det er mye man kan ønske og gjøre men som det er vanskelig i praksis og få til.
Bare de som på en eller måte er forhindret i og leve så fritt som de skulle ønske kan forstå hva jeg mener. Dere har kjent det på kroppen selv. Ukentlig må jeg svelge den evige klumpen i halsen over å se hvor lett det er for andre å reise. Eller andre ting jeg rett og slett har gitt opp fordi det er en uendelig kamp og få det til. For hvert år som går mister jeg håpet om at kjærligheten vil skje meg en dag. I enkelte perioder orker jeg ikke tenke på det en gang. Det er for sårt. For vanskelig og vondt.
Men det er kanskje derfor jeg føler så takknemlighet for det og de jeg har i livet mitt. Det er nok selve livet mitt jeg kan takke for at jeg har blitt så bevisst på å akseptere mennesker og det og vise omsorg og kjærlighet. Fordi jeg til tider har mott kjempe for aksept fra omverden selv.
Jeg er nok også ekstra redd for å miste mennesker jeg er glad i fordi jeg har mye brukt mye tid på å reflektere hva hver enkelt betyr. For meg personlig er disse refleksjonene viktigere enn og hoppe i fallskjerm eller og oppleve Paris og London for den sakens skyld. De stundene jeg er med de som betyr mest for meg av familie og venner. Nyter en konsert eller et godt måltid.Det er de øyeblikkene jeg nyter å være i nuet. Jeg vil fryse minnene i hjernebarken min for alltid. Jeg vil være en datter, søster, tante, og venn folk kan huske stort sett med et smil. At jeg var der for dem at jeg så dem Mine måte å leve i nuet på får være at jeg setter pris på de små tingene. Kjærligheten og vennskapet.
Livet er rått. Man vet aldri hva som lurer rundt neste sving. Hva er viktigst? Strekke seg til de store målene og leve ut drømmene eller lære seg og sette pris på det man har og de dagene man får? Velg det svaret som er rett for deg. Husk at det er ikke alltid vi mennesker trenger og si og gjøre så mye for å være lykkelig. Bare man har gleder og mennesker og holde fast ved.
Av og til leser jeg om saker i media som virkelig er opprørende og som treffer meg rett i hjertet.Saken om Cecilie Brenden Høgtorp er en av de mest hårreisende og mest provoserende saker jeg har lest på på lenge.
Etter en ryggoperasjon i november 2015 har den tidligere motocrossutøveren fått permanente skader som gjør at hun sitter i rullestol, og lever med store smerter.
De siste 18 månedene har 27-åringen tilbrakt på sykehus og flere rehabiliteringsinstitusjoner i håp om å kunne trene seg opp, men i mars i år ble hun flyttet på sykehjem i Elverum kommune ? som er en kommune hun forteller at hun ikke har noen reell tilknytning til.hun har bodd på sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner de siste 18 månedene, etter en operasjon. Slik beskriver hun kampen for å få den hjelpen hun ønsker:«Det har ført til 4 store ryggoperasjoner. Sitter i dag i rullestol med permanente skader, jeg er bostedsløs, men bor nå på en akutt sykehjemsplass, i en gjeste kommune, fordi kommunen jeg er folkeregistrert i og NAV, ikke vil ta ansvar å hjelpe meg. Jeg kjemper en kamp mot et system som skal være der for deg når ulykken først er ute, men det fungerer ikke i praksis. Jeg får ikke hjelp fordi jeg ikke passer inn. Min situasjon passer ikke inn i systemet. Jeg faller utenfor alt, og er i ferd med å gi opp.
Jeg trodde jeg skulle være på beina igjen raskt. Men da jeg våknet, hadde jeg ubeskrivelige smerter.
Etter tre uker på sykehus ble hun flyttet over til et rehabiliteringssenter.
Jeg hadde forferdelig vondt, men på kontrolltime på Ahus fikk jeg bare bare beskjed om å se det an. Da jeg kom hjem fra rehabilitering hadde jeg så vondt at jeg kastet opp. Jeg lå bare i fosterstilling.
Etter tre måneder blir hun overført til Ullevål sykehus, som hun lenge hadde ønsket.
Da jeg dagen etter ble operert, viste det seg at alle skruene i ryggen var løse. Det hadde ikke grodd nederst mellom ryggvirvlene. Jeg hadde infeksjon, og den ene skruen sto én cm for langt ut. I ni måneder har jeg gått med dette i ryggen.
Hun sier at også fysioterapeuter hadde reagert på at det kjentes ut som om en skrue sto ut fra ryggen. Men hun hevder Ahus sa det var naturlig fordi hun er tynn.
Hun bodde i Oslo på det tidspunktet hun først ble innlagt på sykehus, og at hennes daværende samboer i mellomtiden flyttet til Elverum.
Planen var at hun også skulle flytte dit etter hvert og derfor meldte hun flytting til Elverum. Men nå som de har bestemt seg for ikke å bo sammen lenger, kjenner hun ingen der. Likevel følte hun seg tvunget til å flytte hit, da hun fikk beskjed om at hun kunne bli overført til hjemkommunen sin Skedsmo etter hvert.
Før hun ble overført til sykehjemmet i Elverum meldte Brenden Høgtorp flytting til søsteren, som bor i Skedsmo kommune.
Hun er ikke helt sikker på hvor svikten ligger. Elverum kommune, som behandler henne helt fantastisk, hadde aldri fått beskjed om at hun ikke skulle flyttes hit. De prøver å hjelpe henne å flyttes til Skedsmo, men her sier det stopp hos både Skedsmo kommune og NAV.
Skedsmo kommune mener at hun må skaffe en bolig selv. Deretter kan de komme med hjemmetjenestene hun har krav på.
Cecilie ble anbefalt å søke kommunal bolig, men fikk avslag fordi hun ikke har bodd i kommunen de to siste årene. Hun har fått avslag på lån i vanlig bank fordi hun er på arbeidsavklaringspenger (AAP).
Heller ikke Husbanken kunne hjelpe henne, fordi hun er på AAP.
-Jeg er så desperat at jeg har spurt om en sykehjemsplass i Skedsmo. Der er det i alle fall rullestolvennlig. Men også der får jeg avslag ? fordi jeg ikke er gammel nok. De i Skedsmo sier de ikke har et tilbud for sånne som meg, ung og skadet.
Hun sier det er umulig å bo hos familie, fordi boligene er ikke tilrettelagt for rullestol. Flere fagpersoner har anbefalt henne å søke uføretrygd, slik at hun kan få lån gjennom husbanken til å få seg en tilrettelagt bolig.
Men NAV er ikke enig. De mener at det ikke er noe i veien for at jeg kanskje kan jobbe igjen snart. Så de gir meg avslag på det også, til tross for legeerklæringer på at dette er varig og at jeg er per i dag 100 prosent ufør.
Å leie privat er også uaktuelt, siden få boliger er rullestolvennlige og prisen er altfor høy i forhold til inntekt på AAP.
– Så her ligger jeg, på et sykehjem i en kommune jeg ikke tilhører, er bostedsløs, ingen tar ansvar og NAV gjør svært lite. Jeg er folkeregistrert hos min søster i Skedsmo kommune, men Skedsmo sier de ikke har noe ansvar. Leger sier at jeg er ufør, men NAV mener noe annet.
Det har vært snakk om flere operasjoner, men risikoen for å å bli lam permanent er for stor.
Jeg har smerter jeg ikke kunne forestille meg eksisterte. Jeg har fått permanente skader på urinblæren, så jeg må bruke kateter. Ofte tisser jeg på meg, og da må jeg sitte i mitt eget tiss for så å vente på å få hjelp til å bli skiftet på. Det er så nedverdigende at man klarer ikke sette seg inn i det før man sitter i situasjonen selv.
Hun sier at det er utrolig tøft å stå frem med historien sin.
– Det føles forferdelig, men jeg har ikke noe valg. Jeg er ikke en person som gir opp, men det har vært stunder hvor jeg har lurt på hvorfor jeg skal orke å være her mer. Det føles forferdelig å fortelle familien at jeg holder på å miste motet. Det er de som holder meg oppe.
Den tidligere helsefagsarbeideren hadde en drøm om å ta politihøgskolen da hun ble sykemeldt første gang. Hun sier at hun skjønner at det aldri kommer til å skje nå. Likevel drømmer hun om et liv med mindre smerter.
– Men først må jeg få meg et sted å bo. Jeg ber bare om å bli hørt og kan ikke forstå at jeg er nødt til å trygle om hjelp i Norge i dag.
Må bo i kommunen i to år
Vi har i likhet med andre kommuner bo- og oppholdsplikt før man kan søke om kommunal bolig. I Skedsmo er denne tiden to år. Hvis man oppfyller krav om kommunal bolig, så er det for tiden ventetid på inntil 12 måneder.
Det er sterkt å lese og ta innover seg denne historien. Det får en annen virkelig til å reflektere over sitt eget liv på godt og vondt og ikke minst hvor tungrodd og vanskelige det må være å føle seg som en kasteball i Norges helsevesen. Det er en skam at tilfeller som dette oppstår.
Vi lever i 2017 og det er helt horribelt at det ikke legges mer til rette for at unge og skadde mennesker kan få et godt og verdifullt liv også etter skade og ulykke. Jeg blir redd av å lese og se hvor firkantet og stivbent samfunnet er i mange tilfeller. Litt velvilje og en god dose hjertevarme hadde virkelig ikke skadet. Et tankekors er at de som har mer enn nok og kamper og utfordringer i livet er ofte de som må ta de tøffeste kampene mot byråkratiet også.
Kjære Cecilie. Du kjenner meg ikke. Men vit at jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt. Du fortjener så mye bedre dager enn det du har nå. Du fortjener å se og oppleve at med tilrettelagt bosted og den assistansen du trenger kan du få tilbake livsgleden. Et godt og verdig liv. Et liv på sykehjem i din alder er under all verdighet. Et spark på en som ligger nede. Ikke gi deg! En dag vil du reise deg sterkere enn noensinne.
