TIL MINNE OM TONJE.

 

 

Det river i kropp og sjel.

Det er ufattelig vondt at vi ikke skal få se deg mer.

Du smilte og sa god natt ingen ante at dette kom til å bli din siste natt.

Et nydelig hjerte sa stopp.

En sliten kropp hadde fått nok.

Du kjempet tappert i livet på mange vis.

Men lot ikke noe få slukke din gnist.

Det har alltid din livsglede bevist.

Alltid rak i ryggen og tøff.

Du ga deg aldri selv om utfordringene gjorde livet veldig røft.

Jeg savner din herlige latter og kjappe kommentar.

Minnene om smilet ditt er noe av det vakreste vi har.

 

Pink og vin.

Du ville alltid inkludere alle vennen min.

Du ville ha oss nær.

Du holdt dine venner veldig kjær.

Du var ærlig og rett fram.

Av og til kom tårene fram.

Men uansett om noen såret og du var lei.

Vet jeg at de lett fikk tilgivelse fra deg.

Du var dyp i tanker og sinn.

Jeg vet du drømte og tenkte mye om livet vennen min.

Drømmer om fremtid og kjærlighet.

I glede og smerte møtte du livet med med stor ærlighet.
 

Du rakte meg hånden din når jeg trengte det som mest.

Du var mer uredd enn folk flest.

 

Jeg vil aldri glemme de mørke netter du ville helbrede.

Alt du ønsket var at jeg skulle føle meg bedre.

Hjertet gråter.

Sorgen er så sår.

Du har kanskje følt at jeg var mye på avstand i år.

Jeg glemte deg ei og kjenner på en stor anger

for at jeg ikke har tilbrakt mer tid

sammen med deg.

Jeg slapp deg aldri ut av deg mitt hjerte og er glad du også betrodde meg ting fra dypet av ditt hjerte.

Du lærte oss mye

mer enn du kanskje vet.

Du lærte oss og leve med en større ærlighet.

Sett grenser og reis dere opp.

En gang må nok være nok?
 

Vi lover.

Vi skal lære av deg.

Vi skal rense våre stemmer og stå opp mer for oss selv.

Vi må finne styrken og kraften i oss selv.

Vi skal leve, kjempe og le.

Vi håper bare du er med?
 

Kjære Tonje vi vil savne deg så.

Du bæres som en skatt i hjertene våre nå.

Du var vår alles rockestjerne kjære venn.

En dag skal vi møtes igjen.

 

(Skrevet til Tonje og lest opp i bisettelsen 11 desember 2015)

Kjære Tonje!

 Tenk idag er det et år siden du brått døde fra oss Tonje. Et år siden du brått og uventet ble revet bort fra alle som er glad i deg. Dagen hvor budskapet om din bortgang slo ned som et lyn i vennekretsen din. Vi kunne ikke tro det var sant at du var borte, bare 27 år gammel. Det er ikke til å fatte nå heller. Du var livlig, sterk og tøff. Du var inkluderende, morsom, og omsorgsfull. Men av alt var du var du ærlig på godt og vondt. Livet er ikke alltid rosenrødt og lett og det var det mange ganger ikke for deg heller Tonje, men du var like ærlig uansett om det gjaldt gleder eller sorger.  Du skrek ut din frustrasjon mang en gang, mange ganger for døve ører er jeg redd. Du kjempet mange kamper kjære venn, mot systemer og ufine holdninger blant mennesker som egentlig var der for å lette hverdagen din. 

Jeg vet du kunne føle at du ble sett på med skrått og fordømmende blikk, jeg vet hvordan det kjennes i hjerte og sjel og hvor vondt det gjør.  Hver gang jeg møter ufine holdninger hos enkelte mennesker tenker jeg på deg hvor mye du sto ut med, hvor mye din kropp og sjel har mott tåle. Jeg gråter av savn da Tonje. Savn etter og kunne ringe deg som jeg vet ville forstått 100% hvor tunge, såre og røffe enkelte kamper er.  Vi var like i mange ting, det har bare gått ennå mer opp for meg etter du ble borte. 

Du elsket samvær med de du var glad i. Du både sang og lo høyt da vennene dine var samlet til fest.Det var alltid  viktig at alle ble invitert. Du glemte aldri noen. Du sluttet aldri å spørre selv om du fikk avbud av og til. Ønsket og iveren etter og samle vennene dine sluknet aldri. Bursdagsfest, julebord og nyttår. Bursdagen din var alltid et høydepunkt. Du elsket den. Elsket å glede deg. Pynte deg, planlegge antrekk, mat og drikke.

 Latter, skravling og høy musikk sammen vennene dine det var det du elsket og håpet på å få til hvert år.

Jeg kan ikke annet enn å tørke tårer over at fjorårets bursdag ble din siste. En bursdag jeg dessverre ikke hadde anledning til å delta i. At det aldri skulle komme flere anledninger er hjerteskjærende å tenke på. Du som allerede med glede og forventning snakket om festen og feiringen du ville ha når du fylte 30.

Tonje sorgen etter deg er sår. Vanskelig. Du ble så brått revet vekk fra oss.

Jeg vet du ikke hadde ønsket at jeg skulle dvele ved ting og slite med dårlig samvittighet men det er vanskelig å la være. Jeg lengter etter mer tid med deg. Flere latterkuler, fester, middager og rolige filmkvelder. Hvis vi bare hadde fått ennå litt mer tid sammen, hadde vi idag vært ennå nærmere hverandre det visste vi begge to. Det var aldri viljen det sto på, men ytre omstendigheter og konflikten det ble å stå i mellom to vennskap.  Enkelte venner sklir fra hverandre men jeg vet at hverken du eller Birgitte sluttet og tenke på hverandre og være glad i hverandre. 

Du er dypt savnet. Gjengen din blir aldri den samme.  Vi savner smilet ditt, latteren din, dine tanker og meninger om ditt og datt. Vi savner å ha deg hos oss. Med oss. Vi savner din stemme, ditt engasjement og din vilje for du ville mye både for deg selv og for gjengen din.

Det er et trist faktum at den har slått litt sprekker etter du ble borte. Deler  av din store vennkrets som vi møtte igjennom deg har vi knapt sett i det året som har gått. Du følte det kanskje ikke alltid Tonje, men du var uten tvil midtpunktet og den som holdt oss mest samlet. Ingen jobbet og kjempet så for samholdet som du gjorde.  

Jeg håper likevel du er stolt av oss. Jeg håper du har sett de gode og viktige tinga vi har fått til i løp av året. 

Vi tenkte på deg da vi var stolte deltagere i Stoltparaden i Oslo for første gang. Kristina har virkelig utvidet horisonten både med og uten BPA. Jeg er så stolt av henne og det vet jeg du også ville vært. Du har også vært med meg i tankene for hvert oppslag jeg har hatt ute i media det siste halve året. Det har vært tøft og krevende men også viktig å gjøre det. Det handler om våre liv og våre drømmer. Jeg ga deg et løfte i bisettelsen at vi skulle rense våre stemmer og stå mer opp for selv.Det har vi virkelig også gjort Tonje, og jeg føler i min sjel og hjertet at det er du som har gitt oss den lille ekstra kraften til å stå på.

 Vi lover og være sterke, vi lover og være rak ryggen og tøffe, men vi kan ikke love at vi vil klare å høre på Pink sin musikk uten og kjenne tårene trille. Du var vår egen, fine rockestjerne vet du. 

Glad i deg Tonje. Vi ses igjen.

 

 

 

 

 


 


 


 


 


 


 


 

 

ET DISKRIMINERENDE HAT!

 

Jeg vet det finnes mennesker som synes jeg ikke fortjener å leve. I deres øyne opptar jeg bare en plass i samfunnet og har null verdi.

Det er urovekkende å tenke på men likevel et veldig viktig tema og snakke om. Hat kriminalitet skjer mye mer enn vi kanskje er klar over. Nye tall viser en kraftig økning i antall hatkrim anmeldelser. I fjor ble det registrert 347 saker, mot rundt 200 i årene før, viser tall fra politidirektoratet. Bare fire av de 347 sakene som ble anmeldt i fjor, dreier som mennesker med funksjonsnedsettelse. Blant oss finnes det store mørketall i forhold til hat kriminalitet. Det foregår både i det skjulte og i det offentlige rom. Hat kriminalitet er straffbare handlinger motivert ut fra hat eller fordommer basert på religion,  livssyn, nasjonalitet, etisk bakgrunn og seksuell orientering. For tre år siden kom også mennesker med nedsatt funksjons evne inn i straffeloven.

Jeg blir skremt av utviklingen og må ta innover meg at jeg har mange grunner til å føle meg mer utsatt. Jeg har faktisk reflektert mye over akkurat det. Jeg er gul i huden, svart i håret, handikapet og kanskje til og med skeiv.  Jeg var en sjokkert og opprørt tilhører under Berit Vegheim sin sterke appell under Stolthetsparaden den 18 juni i Oslo, der hun med tydelige ord fortalte om funksjonhemmede som opplever vold, trusler og diskriminering. Hun fortalte blant annet om en gutt som hadde blitt hivd utafor en trapp av en guttegjeng. 


Berit fikk årets velfortjente Stolthetspris hun har i mange år vært synlig i samfunnets mange arenaer – der hvor diskriminering diskuteres og debatteres. Berit får ros for og ha satt hat kriminalitet mot funksjonshemmede på dagsorden og for å ha medvirket til den loven som for første gang sikret funksjonshemmede et diskrimineringsvern.  Berit Vegheim er daglig leder i stiftelsen Stopp diskrimineringen. Hun er utdannet kriminolog.

Det er ikke tvil om at mennesker som henne trengs og bli sett og hørt for å belyse utviklingen og ikke minst alvoret. Jeg har selv venner og bekjente som har blitt utsatt for grov diskriminering og hets. 

Sterke, tøffe Tamarin sto fram i media etter og ha blitt spyttet på og diskriminert av en guttegjeng på trikken i Oslo. Dette skjedde etter de så spasmene gjøre utslag som som det så ofte gjør i en CP-rammet kropp, spesielt hvis man er ekstra sliten og trøtt noe Tamarin var etter en lang dag full av aktivitet. Etter den vonde opplevelsen skrev hun et åpent og ærlig innlegg på bloggen sin som rørte hele Norge.Innlegget gikk som en farsott til mange av Norges største medier. Du kan lese og se et sterkt innslag om Tamarin her : Blogg : Nulltoleranse mot diskriminering jeg er like mye verdt!

Innslag på tv2 nyhetene:  Det var viktig meg å ikke å begynne å grine foran dem 

Tamarin anmeldte saken men den ble dessverre henlagt. 

 

Uloba har ved flere anledninger gjort sitt for og sette søkelys på hat kriminalitet.  Det viser seg dessverre at det er høy terskel for dette og det finnes idag heller ingen dommer på dette i Norge. 

concrete room

Min venninne Renate delte noen tanker i et oppslag med Uloba i fjor. 

Hun bruker vekselsvis krykker og rullestol. Hun har opplevd mye krenkende og vondt og  skjellsordene har haglet etter henne, men politiet etterforsker bare straffbare handlinger, ikke ubehageligheter.

I Sverige blir det hvert år anmeldt langt flere saker. I 2013 ble det registrert over 5000 hatkriminalitetsaker i Sverige. Men de høye tallene har sin forklaring.

Utfordringen for norsk politi er å lære politibetjentene å registrere anmeldelsene riktig. I Sverige har de kodet sine registre slik at dataverktøy lettere fanger opp hatkriminalitet. Det svenske politiregisteret er kodet med en rekke skjellsord. Hvis en anmeldelse i Sverige inneholder ordene «nigger» eller «moske», så er dette lettere å spore for etterforskerne. Dette er en av årsakene til at Sverige har flere registrerte hatkriminalitetsaker enn Norge. Men lovverket er også noe ulikt.  Hele Renates artikkel finner du her : Høy terskel for hat kriminalitet  

Jeg innrømmer jeg er redd hat. Man kan være så sterk og selvstendig i livet men det skader ingen og ta sine forhåndsregler. Det finnes mange grunner til at jeg ikke lenger liker å dra utenbyes uten å ha med assistent. Det er rett og slett for å kunne føle seg 100% trygg, både i forhold til helse og om noe uforutsett skulle skje.  ” Det er jo bare og ta toget Silje. Det går fort.” Virker det lett for vennene mine å si av og til.  Det stikker i hjertet at de klarer og reise alene jeg innrømmer det, men jeg får bare tørke tårene og hvile i at jeg har tatt en selvstendig og riktig avgjørelse for meg selv. Trygghet og sikkerhet må gå foran min egen stolthet. Det ikke mange vet er at jeg har sett mørket noen sjeler har i seg. I tenårene var jeg på et grufullt tidspunkt veldig nær ved og bli tatt av en gjeng med mye eldre gutter inn i en bil.  Et mørke og en redsel jeg nødig vil se og oppleve igjen.

I sin appell i Stolthetsparaden advarte Berit Vegheim funksjonshemmede mot å identifisere oss med gjerningspersonenes syn på oss, når vi utsettes for hat kriminalitet. Hun har så rett. Vi skal bekjempe hatet med og aldri gi slipp på menneskers likeverd.

Vi har nemlig like mye verdi og like rett til å leve……

 

 

 

 

 

JEG BLE FORNÆRMET PÅ JAHN TEIGEN!

Jeg er vokst opp med Jahn Teigens musikk og bare elsker musikken hans. Møtet jeg fikk med ham som 12 åring ble uforglemmelig. Jeg var både kry og litt fornærmet på samme tid. 

 

Det er morsomt hvor mye gammel musikk man kan finne på nettet. Jeg hører  på en av Jahn Teigen sine plater fra 88, rettere sagt” Klovn uten Scene” mens jeg skriver dette innlegget. Jeg smiler og tenker rørt på gode stunder jeg satt på min storesøster sitt rom og gaula og sang på hans sanger, spesielt “Det vakreste som finnes” som allerede da ble en stor favoritt som rørte meg. Det gikk i Jahn Teigen og Sissel  Kyrkjebø sin “Kjærlighet” på den tiden. Jeg vet ikke om Heidi ble drittlei av det evige mas etter og høre den samme kasetten men det hele endte ihvertfall med at jeg til slutt fikk den av henne. Hver gang jeg hører den plata fylles hjertet av varme, minner og glede. 

 

Det har blitt kjøpt mange av hans plater siden den gang og noen konserter.  En sommerdag i 95 hadde jeg også gleden av å treffe han. Tilfeldig og uventet møtte jeg og mamma han på parkeringsplassen på Norbyen, et kjøpesenter her i Larvik.  Han hadde med sin datter Sara. Vi ble med han bort til hans fine, røde bil der han hadde autografkort liggende.  Han ser fra Mamma til meg: ” HVA HETER DU DA GUTT?” sier han. “Jeg er ei jente og jeg heter Silje” svarer jeg kontant. Jeg har riktignok kort hår, men ser han ikke at jeg har rosa klær og rød rullestol? Tenker jeg en smule fornærmet for meg selv. Han flirer lett mens han skriver på kortet.

Idag tenker jeg på dette møtet og hvordan han møtte 12 år gamle Silje med et smil. Han møtte meg med munterhet og tok seg tid. Det står det respekt av, jeg har møtt flere kjente mennesker og noen enser ikke omtrent at de har et publikum. Jeg så han sist på scenen på et suksessrikt sommershow han hadde i  Tønsbergs storstue Oseberg kulturhus for noen år siden. Jeg opplevde da at sanger som “Adieu” og “Det vakreste som finnes”  hadde fått en helt annen mening der jeg satt og tørket tårer og tenkte på venner jeg hadde mistet.

 

Jeg ser på hyllest programmene med varmt hjerte og engasjement.

Han er i mine øyne den største artisten Norge har. En konge innen musikk. En nasjonalskatt i folksjela med sanger og tekster som har gjort det som Konger skal nemlig samle et helt folk.

Listen over artister som får hylle han er bred og variert. Bare en mangler. Jan Werner som Jahn Teigen personlig ba flytte utenlands og satse. “Stemmen din er for stor for lille Norge, gutten min” sa han.

Han hadde så rett og den største stemmen mangler i denne hyllesten.

Mannen som for meg var det vakreste som fantes….

 

 

 

 

FRYKTEN FOR Å MISTE DEG…..


 

 Frykten ligger langt inn i hjertet. Den gnager. Truer og skremmer. Dypt inni meg lever, piner og herjer den. Jeg ser mine venners sorg og tårer. Klemmer dem hardt inntil meg. Blikkene våre møtes en taus forståelse er mellom oss. Jeg ser sorgen i øynene deres og de ser reddselen i meg. Vi skal alle miste. Kjenne sorgen og savnet brenne i hjertet. Enkelte netter får frykten så stor plass. Frykten for å miste deg og alt vi har sammen. Min nærmeste. Min beste og største trygghet. Jeg ber til Gud om og få ha deg hos meg lenge. Bare sorgen holder seg borte skal jeg gjøre alt jeg kan for å være sterk og holde frykten så langt nede som jeg klarer.

 

JEG ELSKER DEG!!

 

 

 

 

DEN SISTE KNIVEN I HJERTET….

Jeg er sint. Men ikke bitter. Aller mest er jeg lei meg. 

Jeg har det siste halve året stått i front og kjempet i mot forbudet som sier at BPA brukere her i Larvik ikke skal få reise på utenlandsreiser. Larvik kommune har tidligere hatt noe ulik praksis vedrørende reiser for tjenestemottakere. Det ble før søkt om å få reise til utlandet  på lik linje som innenlands reiser fremdeles må søkes om . Det er arbeidsleder som må sette opp turnus i henhold til gjeldene lover og regler , søknaden må godkjennes av kommunen. Kostnader til reise og opphold har tidligere blitt dekket av arbeidsleder , lønn har blitt dekket av arbeidsgiver . jeg kan ikke forstå at kostnadene blir høyere ved utenlandsreiser kontra innenlandsreiser .

Kostnader til reise og opphold har tidligere blitt dekket av arbeidsleder, lønn har blitt dekke av arbeidsgiver. 

 Jeg har venninner som har reist både til USA og London eneste forskjellen er at de bor i Oslo og Bergen og får tjenestene sine levert av private leverandører og ikke kommunale.

 De gies både tillit til og rom for å drive sin BPA ordning på en friere og mer enn selvstendig måte. Jeg føler nok etter Rådmann og Kaasa sine uttalelser at BPA gjør mer og mer lik vanlig hjemmesykepleie.  Argumenter som :

 Kommunen kan ikke drive usaklig eller urimelig forskjellsbehandling. Likhetsprinsippet er et lovfestet prinsipp om at like tilfeller skal behandles likt i den grad ikke relevante hensyn begrunner forskjellsbehandling. Å tillate en gruppe å reise til utlandet med bistand fra kommunalt ansatte, reiser spørsmålet om andre brukergrupper bør få samme mulighet  Dette oppleves meget feil og opprørende fordi BPA brukere er en egen gruppe som det også stilles andre og flere krav til enn hvis du får bistand og tjenester som for eksempel hjemmesykepleie. De har ikke et lederansvar i hverdagen og må heller ikke sette seg inn i lover og regler som jeg som er arbeidsleder i en BPA ordning må.  

Jeg fikk BPA nettopp fordi jeg trodde det ville gi meg frihet til å styre dagene mine selv. Hvorfor skulle det ellers få navnet brukerstyrt personlig assistanse? Jeg føler vi blir sett på med et skrått blikk og jeg har ikke opplevd noen form for god dialog med kommunen på dette punktet siden jeg gikk ut i media i Mai.  Les her 

I går stemte  helse- og omsorgkomiteen for at vi fremdeles ikke skal få reise lenger utenlands enn en dagstur til Sverige eller Danmark.  Høyres iherdige forsøk på å finne gode løsninger falt ikke i god jord hos flere av partiene.

Dette gjør oss brukere vondt. Vi blir overkjørt og diskriminert. Våre tanker og ønske om å bidra til og finne gode løsninger er helt klart null verdt i denne sammenhengen. Jeg ville kjempe for fremtiden. Jeg ville kjempe også for de som kommer etter meg. Jeg ville kjempe for gode opplevelser og drømmene mine mens jeg ennå har krefter og ork til å reise og oppleve ting. Nå innser jeg at dette kan være en kamp som det kanskje vil ta år og dag for å finne en løsning på og da vil etter all sannsynlighet mange av de kreftene jeg har idag være borte. 

Larvik kommune knuser ikke bare min aller største reisedrøm, de har også knust hjertet mitt.

 

 

 

EN HELT SPESIELL KONSERT!

 

Du tok et enda fastere grep om hånden min og ga meg en god og trøstende klem.Lite visste vi da at det skulle komme en tid hvor du trengte mange av dem. 

Kjære Bettan!

Du fikk en spesiell plass i hjertet mitt allerede som barn. Stemmen din ble som en ukjent venn som jeg danset og sang høyt sammen med da jeg var glad og fant ro og trøst hos da jeg var sår og lei meg. Du hjalp meg igjennom mange tøffe og såre stunder igjennom oppveksten. Tider med ensomhet og mobbing. Jeg var bare 10 år gammel da vi hadde vår første brevveksling, og 12 år da jeg var på min aller første konsert.  Det har blitt mange brev, konserter, og møter siden den gang.  Jeg gir deg også litt av æra for at jeg også i sin tid fikk Werner inn i livet mitt. Det var nemlig på din konsert vi møtes for første gang. I tenårene ble det han jeg var nærmest av dere to. Men du har alltid hatt en stor plass i hjertet mitt og for to år siden kom du enda tettere innpå livet mitt. Du tok et enda fastere grep om hånden min og har aldri sluppet den den siden. 


 

7 November 2014 skulle jeg få oppleve en av de sterkeste, vakreste og mest rørende konserter noensinne.  Hjertet var i sjokk og sorg etter jeg dagen før hadde fått vite at en av mine aller nærmeste var blitt alvorlig syk. Du var en av veldig få jeg snakket med både før og etter sjokket kom. Jeg var nummen og overveldet av følelser men likevel fast bestemt på å dra på konserten som avtalt. Musikk er like viktig som luft for meg. Musikk er for meg som en trofast venn som aldri svikter. Musikk roer meg når jeg er sint, trøster meg når jeg er trist, holder meg med selskap i ensomme stunder og den gjør meg først og fremst lykkelig og glad. Musikk har alltid gitt meg en enorm styrke når ting har vært vondt, derfor visste jeg hvor viktig det var å dra nettopp denne kvelden.  Du delte scenen med Tor Endresen. Det ble vakkert, sterkt og emosjonelt der dere tryllet fram mange musikalske duetter og perler som jeg tidligere har hørt deg fremføre sammen med Werner.  Du hadde selv sørget for at jeg og de to venninnene mine ble satt på første rad. 


Du så meg i øynene og ga meg et “Jeg forstår alt blikk”. Du smilte og gjorde alt som sto i din makt for at jeg skulle få en fin og uforglemmelig kveld. Det fikk jeg også selv om tårene rant.

Plutselig sto du der. Du klemte meg lenge. Vi trengte ingen ord. En god klem kan si mer enn tusen ord. Jeg tørket tårer og sa inni meg : Werner? Det er du som har sendt henne til meg ikke sant?  Jeg føler det. Han som sa jeg aldri skulle føle meg alene sender meg en av sine beste og tryggeste venner i sitt sted når han ikke kan være der selv. Mange vil nok kanskje tenke at du med din timeplan ikke har tid til å utvikle vennskap med mennesker som er litt på siden av hverdagen din. Jeg kan da fortelle verden om en venn som har vært der på en enestående måte de siste årene. En sterk, uredd og omsorgsfull venn som jeg har mange fine, sterke og ærlige samtaler med.  En venn som ringer i de tøffeste stunder og som også tok meg i armene sine samme dag som en av mine nærmeste venninner ble bisatt i fjor. 


Dette er hele er hele Norges Bettan som Norge har sørget sammen med etter hun mistet sin kjære Tor i sommer.

Min venn som to år tidligere utnevne seg selv som “ekstramamma” og som jeg blitt sterkt knyttet til. Du har selvsagt et stort nettverk av familie og venner som gir deg styrke og hvile, men det er likevel rørende å ta innover seg hvor stødig og sterk du har stått og kommet deg igjennom disse månedene.Du har til dags dato aldri trukket deg unna verken venner, jobb eller publikum.

Vi har hatt jevnlig kontakt helt siden dagen etter det skjedde. Jeg glemmer ikke den første telefonsamtalen 2 uker etter begravelsen. Det var sterkt men også utrolig fint og høre stemmen din.  Hver gang jeg har truffet deg og jentene denne sommeren har jeg tenkt på denne spesielle konserten for 2 år siden.  Kvelden det virkelig gikk opp for meg at en god klem kan si og gi mer trøst enn tusen ord. 

 

Jeg vil alltid være veldig glad i deg kjære Elisabeth!

 

JEG SKAL ALDRI HA BARN. JEG BLIR ALDRI EN AV DERE.


 

Et valg som blir tatt er sjelden uten en sorg. 

Jeg leser av og til kronikker om å være frivillig barnløs og hvordan det er å bli møtt med forventningspress og hvordan spørsmål om man vil ha barn blir hengende i lufta. Samfunnet går veldig etter normen og normalen og velger man noe annet blir man fort sett litt ned på. Jeg synes det er både synd og provoserende, i 2016 burde det være mer rom for å ta sine egne og private valg uten å få tusen spørsmål og skrå blikk. 

Jeg har visst fra jeg ganske ung at jeg aldri vil ha barn. Jeg blir aldri en av dere mødre som har en travel hverdag med henting og kjøring i barnehage og skole, jeg vil aldri kunne kjenne to små armer rundt halsen på meg, aldri fryde meg over en datter eller sønn sin første beståtte eksamen eller aller første forelskelse. Jeg ser så opp til mine venner som har egne familier, som har skapt en egen tilværelse og trygghet for seg selv. Det er faktisk en sorg som bare vokser seg større og større med årene.

Det er ikke det at jeg ikke liker barn, jeg elsker barn! Det var en sann fryd å jobbe i barnehage. Jeg kjente ofte en klump i halsen da møde og fedre til og med yngre enn meg kom og hentet skattene sine i barnehagen. Heldigvis er jeg velsignet med 5 fantastiske tantebarn som jeg elsker å tilbringe tid sammen med. Å ikke få barn handler ikke om å være egoistisk, jeg skulle mer enn gjerne satt noen små mennesker foran meg selv. Alle har vi våre grunner til og ta våre valg, vi må bli flinkere til å akseptere at vi lever forskjellig for husk selv om man har tatt et valg betyr det ikke det er uten sorg.