Det river i kropp og sjel.

Det er ufattelig vondt at vi ikke skal få se deg mer.

Du smilte og sa god natt ingen ante at dette kom til å bli din siste natt.

Et nydelig hjerte sa stopp.

En sliten kropp hadde fått nok.

Du kjempet tappert i livet på mange vis.

Men lot ikke noe få slukke din gnist.

Det har alltid din livsglede bevist.

Alltid rak i ryggen og tøff.

Du ga deg aldri selv om utfordringene gjorde livet veldig røft.

Jeg savner din herlige latter og kjappe kommentar.

Minnene om smilet ditt er noe av det vakreste vi har.

 

Pink og vin.

Du ville alltid inkludere alle vennen min.

Du ville ha oss nær.

Du holdt dine venner veldig kjær.

Du var ærlig og rett fram.

Av og til kom tårene fram.

Men uansett om noen såret og du var lei.

Vet jeg at de lett fikk tilgivelse fra deg.

Du var dyp i tanker og sinn.

Jeg vet du drømte og tenkte mye om livet vennen min.

Drømmer om fremtid og kjærlighet.

I glede og smerte møtte du livet med med stor ærlighet.
 

Du rakte meg hånden din når jeg trengte det som mest.

Du var mer uredd enn folk flest.

 

Jeg vil aldri glemme de mørke netter du ville helbrede.

Alt du ønsket var at jeg skulle føle meg bedre.

Hjertet gråter.

Sorgen er så sår.

Du har kanskje følt at jeg var mye på avstand i år.

Jeg glemte deg ei og kjenner på en stor anger

for at jeg ikke har tilbrakt mer tid

sammen med deg.

Jeg slapp deg aldri ut av deg mitt hjerte og er glad du også betrodde meg ting fra dypet av ditt hjerte.

Du lærte oss mye

mer enn du kanskje vet.

Du lærte oss og leve med en større ærlighet.

Sett grenser og reis dere opp.

En gang må nok være nok?
 

Vi lover.

Vi skal lære av deg.

Vi skal rense våre stemmer og stå opp mer for oss selv.

Vi må finne styrken og kraften i oss selv.

Vi skal leve, kjempe og le.

Vi håper bare du er med?
 

Kjære Tonje vi vil savne deg så.

Du bæres som en skatt i hjertene våre nå.

Du var vår alles rockestjerne kjære venn.

En dag skal vi møtes igjen.

 

(Skrevet til Tonje og lest opp i bisettelsen 11 desember 2015)

Kjære Tonje!

 Tenk idag er det et år siden du brått døde fra oss Tonje. Et år siden du brått og uventet ble revet bort fra alle som er glad i deg. Dagen hvor budskapet om din bortgang slo ned som et lyn i vennekretsen din. Vi kunne ikke tro det var sant at du var borte, bare 27 år gammel. Det er ikke til å fatte nå heller. Du var livlig, sterk og tøff. Du var inkluderende, morsom, og omsorgsfull. Men av alt var du var du ærlig på godt og vondt. Livet er ikke alltid rosenrødt og lett og det var det mange ganger ikke for deg heller Tonje, men du var like ærlig uansett om det gjaldt gleder eller sorger.  Du skrek ut din frustrasjon mang en gang, mange ganger for døve ører er jeg redd. Du kjempet mange kamper kjære venn, mot systemer og ufine holdninger blant mennesker som egentlig var der for å lette hverdagen din. 

Jeg vet du kunne føle at du ble sett på med skrått og fordømmende blikk, jeg vet hvordan det kjennes i hjerte og sjel og hvor vondt det gjør.  Hver gang jeg møter ufine holdninger hos enkelte mennesker tenker jeg på deg hvor mye du sto ut med, hvor mye din kropp og sjel har mott tåle. Jeg gråter av savn da Tonje. Savn etter og kunne ringe deg som jeg vet ville forstått 100% hvor tunge, såre og røffe enkelte kamper er.  Vi var like i mange ting, det har bare gått ennå mer opp for meg etter du ble borte. 

Du elsket samvær med de du var glad i. Du både sang og lo høyt da vennene dine var samlet til fest.Det var alltid  viktig at alle ble invitert. Du glemte aldri noen. Du sluttet aldri å spørre selv om du fikk avbud av og til. Ønsket og iveren etter og samle vennene dine sluknet aldri. Bursdagsfest, julebord og nyttår. Bursdagen din var alltid et høydepunkt. Du elsket den. Elsket å glede deg. Pynte deg, planlegge antrekk, mat og drikke.

 Latter, skravling og høy musikk sammen vennene dine det var det du elsket og håpet på å få til hvert år.

Jeg kan ikke annet enn å tørke tårer over at fjorårets bursdag ble din siste. En bursdag jeg dessverre ikke hadde anledning til å delta i. At det aldri skulle komme flere anledninger er hjerteskjærende å tenke på. Du som allerede med glede og forventning snakket om festen og feiringen du ville ha når du fylte 30.

Tonje sorgen etter deg er sår. Vanskelig. Du ble så brått revet vekk fra oss.

Jeg vet du ikke hadde ønsket at jeg skulle dvele ved ting og slite med dårlig samvittighet men det er vanskelig å la være. Jeg lengter etter mer tid med deg. Flere latterkuler, fester, middager og rolige filmkvelder. Hvis vi bare hadde fått ennå litt mer tid sammen, hadde vi idag vært ennå nærmere hverandre det visste vi begge to. Det var aldri viljen det sto på, men ytre omstendigheter og konflikten det ble å stå i mellom to vennskap.  Enkelte venner sklir fra hverandre men jeg vet at hverken du eller Birgitte sluttet og tenke på hverandre og være glad i hverandre. 

Du er dypt savnet. Gjengen din blir aldri den samme.  Vi savner smilet ditt, latteren din, dine tanker og meninger om ditt og datt. Vi savner å ha deg hos oss. Med oss. Vi savner din stemme, ditt engasjement og din vilje for du ville mye både for deg selv og for gjengen din.

Det er et trist faktum at den har slått litt sprekker etter du ble borte. Deler  av din store vennkrets som vi møtte igjennom deg har vi knapt sett i det året som har gått. Du følte det kanskje ikke alltid Tonje, men du var uten tvil midtpunktet og den som holdt oss mest samlet. Ingen jobbet og kjempet så for samholdet som du gjorde.  

Jeg håper likevel du er stolt av oss. Jeg håper du har sett de gode og viktige tinga vi har fått til i løp av året. 

Vi tenkte på deg da vi var stolte deltagere i Stoltparaden i Oslo for første gang. Kristina har virkelig utvidet horisonten både med og uten BPA. Jeg er så stolt av henne og det vet jeg du også ville vært. Du har også vært med meg i tankene for hvert oppslag jeg har hatt ute i media det siste halve året. Det har vært tøft og krevende men også viktig å gjøre det. Det handler om våre liv og våre drømmer. Jeg ga deg et løfte i bisettelsen at vi skulle rense våre stemmer og stå mer opp for selv.Det har vi virkelig også gjort Tonje, og jeg føler i min sjel og hjertet at det er du som har gitt oss den lille ekstra kraften til å stå på.

 Vi lover og være sterke, vi lover og være rak ryggen og tøffe, men vi kan ikke love at vi vil klare å høre på Pink sin musikk uten og kjenne tårene trille. Du var vår egen, fine rockestjerne vet du. 

Glad i deg Tonje. Vi ses igjen.