Jeg har følt meg så glad de siste dagene. Det er nesten så jeg svever av lykke og takknemlighet. Noen ganger blir ting helt annerledes enn man tror. Noen ganger negativt men heldigvis også i positivt fortegn. Jeg er så rørt og så stolt over vennene mine,  ikke bare lar de kjærligheten seire men de gjør alt for at gjestene skal få en uforglemmelig dag. De ga meg en følelse jeg aldri forventet, men som traff meg rett i hjertet. 

En av mine aller nærmeste venninner fylte 40 år i fjor. Hennes samboer og kjæreste igjennom 9 år tok henne fullstendig på senga og ga henne en reise til  Italia i bursdagsgave. Det ingen andre enn døtrene visste var at Irene som hadde planer om å fri til venninnen min.  Etter og ha kost seg ute med en bedre middag tar hun mot til seg og frier til min kjære venninne igjennom 12 år.  Jeg kjenner det virkelig presse i tårekanalene når dette bilde dukker opp med overskriften “Hun svarte jaaaa og gråt mange skvetter.” 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg visste veien hadde vært alt annet enn lett og at de har mott kjempe hardt for kjærligheten. Jeg visste også at Irene med dette oppfylte en av min venninnes største drømmer. Disse to traff hverandre på et tidspunkt venninnen min trengte det som mest. Året før hadde en dyp tragedie preget min venninnes liv, mitt også. Vi delte en dyp sorg over en venn vi begge hadde elsket høyt. Noe som resulterte i et varmt og nært vennskap mellom oss. Vi delte både tårer og hulk. Jeg så smerten som holdt på og spise henne opp innvendig. Valg som ble tatt og omverdens reaksjoner. Noen tøffere enn andre. Men desto  kaldere og hardere verden var mot henne  jo hardere var mitt håndtrykk.  Vi var ikke alltid enig men jeg har alltid vært like glad i henne som om hun skulle vært søsteren min. Vi er veldig nære og har alltid kunnet snakke sammen om alt. Vi kunne snakke sammen døgnet rundt i det tyngste året etter bestevennen vår døde. Det er vel også derfor hun alltid har føltes mer som familie enn venninne. Hun kjenner meg. Historien min. Vet hva som gjør meg glad og hva som gjør meg sint og redd. Styrke og svakheter. Hun har hjulpet meg enormt i veien mot voksenlivet og større frihet og selvtillit.

Året etter tragedien får hun en ny venninne i livet sitt. Dette var Irene.  Allerede fra deres første møte så og hørte jeg en ny glød hos venninnen min. Det gledet hjertet mitt å merke. “Nye mennesker vil gjøre deg godt”  tenkte jeg og det finnes det heller ingen som helst tvil om at Irene gjorde. 

Jeg forsto veldig fort at de betydde mye for hverandre. Etterhvert begynte en hver samtale og omhandle venninnen på Gjøvik i mer eller mindre grad. Jeg smiler lurt mens jeg skriver dette for jeg forsto nok mer enn jeg sa til venninnen min i starten.  Jeg forsto hun var betatt av venninnen sin lenge, lenge før hun innrømmet det selv. 

Bildene fra den tiden taler for seg selv. Irene gjorde slik at Febe fikk tilbake gleden og lyset i øynene sine igjen. Hun gjorde livet hennes lyst og godt igjen. Sannheten er at hun var hovedgrunnen til det. Hun sprudler over hver minste detalj hun kan fortelle fra turene til Gjøvik. Spesielt gleden over å møte Irenes da 4 år gamle sønn varmet Febes hjerte stort. Senere skal han også smelte mitt hjerte den lille skøyeren.Jeg glemmer ikke natten hun endelig bekreftet det jeg allerede visste. Hun var på besøk og vi satte oppe halve natten og så filmer og skravlet.  ” Vennen….. jeg må fortelle deg noe” sier hun og ser på meg med de vakre, blå, uttrykkfulle øynene sine. ”  Jeg tror det er slik at jeg også  kan falle for jenter.  Jeg er så glad i Irene Silje. Hun trekker pusten. Vi har kysset.”  Så enkelt og fint sa hun det.   

Hun satt der. Sterk, stødig og vakker. Jeg husker jeg var innmari rørt og ikke minst stolt over motet hennes. Jeg ser henne rett i øyene og sier : Jeg vil aldri, aldri dømme deg vennen.  Jeg er like glad i deg uansett. ” Jeg ser skuldrene hennes senker seg. ” Hun smiler. Gir meg en stor nattaklem og lukker døren på gjesterommet.  Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke sov stort den natten.  Hjertet banket fort og tankene surret intenst i hodet på meg. Det hun ikke visste var at jeg hadde båret på samme hemmelighet siden jeg var 16 år. En  hemmelighet jeg ikke hadde rukket og fortelle kameraten vår engang. Skulle jeg også våge og dele min hemmelighet nå?  Jeg fant ikke motet i meg den helgen og jeg gråt inderlig da hun dro og jeg ble alene med tankene. Hun klarte og leve ut noe jeg aldri har turt. Hun turte og leve i kjærlighet med Irene mens jeg satt dypt nede i angsten og tvilen forsatt. Jeg gråt mye for meg selv i det stille mens Febe med stor tillit lot meg følge hennes prosess. Hun ringte meg med stor lettelse både etter hun hadde sagt det til bestevenninnen og ikke minst foreldrene sine.  Jeg var så stolt av henne og så opp til motet hennes. Jeg har sett opp til dem begge hele veien. Det gjør jeg den dag idag. Helt ærlig er Febe og Irenes mot grunnen til at jeg røsket tak i mitt eget følelsesliv.  Å følge deres reise vekket noe i meg. Et håp. En lengsel. Kunne de så kunne vel kanskje jeg også finne motet og håpet?  Jeg husker jeg i en periode satt ofte og så på bilder av dem. De så glade ut.  Vakre.  De er  uten tvil det aller vakreste paret jeg kjenner. Det gjorde meg også av og til litt trist.  Jeg var ikke der de var. Fremdeles har jeg stunder hvor jeg lurer på om jeg noensinne kommer dit og i det hele tatt vil  finne noen å dele livet med? 

Jeg fortalte omsider Febe min egen hemmelighet. Merkelig nok en av de mest såre og følsomme samtaler vi har hatt. Men det er bare fordi kjærligheten alltid har vært et ømt område for meg. Sår. Vanskelig. Jeg har gjort noen iherdige forsøk men nå orker jeg  ikke kjempe mer. Orker ikke involvere meg i noe som ikke er ekte, livet har lært meg at det bare gjør en vanskelig ting ennå verre. Neste gang skal jeg kjenne forelskelsen i hver fiber i kroppen. Jeg gidder ikke før det skjer. Jeg har avskydd helt og dra i bryllup de siste årene fordi det bare har forsterket sorgen og savnet etter en kjæreste.

Det vakre brudeparet vet det ikke,  men  jeg grudde meg i forkant av bryllupet. Laget masse forestillinger i hue om at jeg kom til å bli trist og skille meg ut fordi jeg var “alene” og sikkert kom til å føle på kroppen at jeg ble sett på som hun “jenta i rullestol”. Jeg kan  høre for meg Febes stemme når jeg skriver dette.      Jeg kan bare tenke meg hva hun ville sagt om hun visste om disse tankene : ” Vennen nå skjerper du deg!! Slutt å tenk så mye tull! Hvor er selvtilliten jeg har lært deg og ha!!? “Storesøster” har et mykt  hjerte men det betyr ikke at hun tar meg med silkehansker. Tvert i mot. Ingen har gitt meg råere sannheter enn Febe.  En gang ble jeg så forbanna på henne at jeg nektet og ta telefon i ei uke. Innerst inne kom jeg likevel fram til at hun hadde helt rett i den sannhet hun prøvde og si meg. Den var bare veldig vondt å svelge. Men ekte venner har lov til å røske i deg og at Febe og Irene er mine ekte venner finnes det ingen som helst tvil om. 

 Deres bryllup ble en av livets fineste opplevelser. Jeg storkoste meg. Skuldrene senker seg  fort. Febes mamma kommer bort og vi gir hverandre en god klem. Vi har møtes før, hun og Febe har faktisk spist middag hjemme hos mine foreldre. Det er så fint og sees igjen. Jeg er så glad for å kunne si at jeg gikk med en lykkefølelse hele dagen. Stolt, rakrygget  og trygg. En følelse først Werner og senere Febe har brukt flere år på å spikre fast i meg.  To nære venner som har gjort en avgjørende forskjell i livet mitt. Jeg mener ikke å si at jeg har hatt dårlig selvtillit hele livet, men at noen deler av livet har vært mer tøffe og sårbare enn andre. Werner og Febe har alltid sett meg for den jeg er og det jeg har kunnet gi dem som menneske og venn. Til min store glede føler jeg at alle jeg møter og snakker med i det bryllupet ser meg med samme øyene, som en av Febes nærmeste venninner,  og ikke jenta i rullestol. Jeg opplevde en jevn strøm med hyggelige samtaler  med flotte mennesker igjennom hele dagen. 

Mennesker som kom bort til meg med åpne blikk og ekte smil. Skravla gikk lett og alt føltes så godt og så riktig. Det vakre brudeparet hadde tenkt på alt. Ramper og tilgjengelighet ja til og riktig plassering under fotografering med fotografen.  Tro det eller ei, men det finnes  mange som aldri hadde tenkt på disse detaljene. Det betydde så mye. Gjorde meg så glad. De la virkelig alt til rette for at jeg skulle føle meg verdsatt og sett. Irene drar meg til og med ut på dansegulvet. Jeg sang, danset, klappet og lo og kjente på en deilig følelse av aksept, glede og vennskap. 

Du som leser dette tenker kanskje? ” Silje det er slik det skal være.” Dere har rett i det, men sannheten er ofte annerledes. Se bare på samfunnet. Vi mennesker med nedsatt funksjons evne må i de fleste tilfeller kjempe både for våre rettigheter og vår verdighet.  Generelt sett også finnes nok av fordommer og skråblikk i dagens samfunn. Det finnes mange kamper i livet mitt, selvtillit og styrke har aldri kommet gratis, men  jeg har kommet langt. Mye av det skal Febe ha æren for. Min kjære “storesøster” som i myke og harde ordlag har gjort alt som har stått i hennes makt for få meg til å strekke meg lenger. Å søke etter det gode. Den riktige følelsen….Følelsen av å føle seg elsket, sterk og fri. 

Kjære vakre ektepar. Lev lykkelig, godt og lenge. 

Glad i dere for alltid. 

Livet har lært meg mye. Blant annet at indre styrke og god psykisk helse aldri er en selvfølge.  Livet med CP krevde at jeg allerede som barn måtte betale en høy pris.  Jeg ble dyttet ned i et psykisk sort hull det tok et helt tiår og reise seg fra. 

Det var nylig den årlige dagen for psykisk helse. En viktig dag hvor det settes fokus på det faktum at vi alle har en psykisk helse. Noen strever dessverre mer enn andre.  Uansett er den psykiske helsen viktig og ta vare på og skape åpenhet rundt. Jeg vil derfor gi dere litt av mine erfaringer hvordan det og ha CP har påvirket meg psykisk. Det har kostet enormt med krefter, snørr og tårer å bli den jeg er idag. Indre styrke kommer ikke gratis, det har jeg måttet jobbe hardt for.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I mine første barneår  bodde jeg og familien i en lita bygd hvor jeg aldri følte meg godtatt. De første årene på skolen ga meg dype sår jeg brukte flere år og reise meg fra.  Jeg ble aldri verdsatt på noen som helst måte. Hadde absolutt ingen venner.  Barna løp alltid da jeg prøvde å  ropte på dem. De ertet.  Skolen prøvde og sette meg sammen med noen ordens elever i klassen, de ble rett og slett satt til å holde meg med selskap mens jeg spiste opp matpakka. Det høres kanskje ut som et bra tiltak men det hadde virkelig motsatt effekt. Jeg spiste nemlig saktere enn de fleste, noe som bare fikk barna til og irritere seg mer om meg. De hang over pulten min og maste om at jeg måtte spise fortere. Idag forstår jeg dem godt. Det var aldri barna sitt ansvar og hvorfor ikke skolen hadde vett på og la en assistent sitte med meg i lunsjpausen er et for meg et stort mysterium. Jeg fant en måte å slippe oppgitte blikk og masete bank i pulten. Jeg sluttet å spise på skolen. 

Jeg hadde det ikke bra. Jeg gikk rundt med en evig klump i magen av spasmer. Ulykkelig, tynn og ensom. Ro fant jeg hjemme. Fikk pause. Men etterhvert ble jeg så preget av livet på skolen at jeg sleit med å spise uansett hvor jeg var.  Det som ikke gjorde saken noe bedre var at skolen aldri tok sitt fulle ansvar. Sannheten er at de ga de to menneskene jeg elsker høyst i denne verden skylden for mine spiseproblemer.  Jeg har alltid hatt det godt hjemme. Det er der jeg har følt meg trygg når livet har gjort mest vondt. Jeg kan aldri tilgi den urett enkelte skoleledelser har gjort mot min familie og meg selv. De holdt på å knuse oss og jeg vet den dag idag at hvis ikke det hadde vært for mine foreldre kunne min fysiske og ikke minst min mentale helse vært skjør og ødelagt. Mine sterke, fantastiske foreldre gjorde det eneste rette, vi flyttet vekk. Men mobbingen og den kalde kulden jeg hadde opplevd hadde satt dype spor i sjelen min.  Sannheten er at jeg hatet å spise sammen med andre i mange år etterpå. Jeg var langt nede og satt for det meste bak lukkede dører og spiste alene.   

Foreldrene mine ga meg ro. Ro til å finne meg sjøl. Styrke til å reise meg og finne fotfeste og selvtillit. Det er ene og alene deres kjærlighet og trygghet som gjorde at jeg omsider klarte å reise meg. Det var aldri noen psykolog inn i bildet de årene jeg slet, men et tålmodig kjærlig foreldrepar som klarte og     ” redde” ungen sin selv. Vi snakket mye sammen og gjør det den dag idag på godt og vondt. Jeg vet jeg aldri hadde vært der jeg er idag uten dem.   Vår kjærlighet, våre bånd og min takknemlighet ovenfor dem finnes det ikke ord til å beskrive. De er mitt alt. Mitt aller viktigste anker i livet.  Jeg fikk det bedre i Larvik, jeg fikk kjenne gleden over å få venner og frihet til å være meg selv.  Det hjalp meg også enormt og bli sendt på leir med andre funksjonshemmede det er uten tvil noe av det beste foreldrene mine har gjort for meg. Jeg fikk venner for livet på disse leirene, vi lo, danset og forelsket oss og aller viktigst vi utvekslet erfaringer. Det var der jeg oppdaget at jeg ikke var alene. Hverken om å føle seg annerledes eller ensom. Flere av venninnene mine betrodde meg i natten at de også slet med spasmer og mat når de hadde det tungt.  Idag er det en kjent sak at barn med CP ofte spiser saktere og kan ha problemer med å spise, spesielt i stressende situasjoner hvor spasmer blir ekstra sterke. Det er en så opplyst ting  idag at man finner informasjons plakater om dette hengende rundt på sykehus. 

Jeg gråt første gang jeg så det for noen år siden. Kjente både  på en lettelse og  på en sorg. Letteste fordi da slipper unger med CP idag og gå igjennom det samme som meg. Jeg er så glad for at både barn og foreldre blir informert på en helt annen måte idag. Jeg vet det til og med  det er et eget CP register i Norge idag. Personlig kjenner jeg også  sorg og sinne velter oppi meg på grunn av alle påkjenninger foreldrene mine og jeg har mott kjempe mot. Helt fullstendig  ufortjent. Det er mye urett maktmennesker har gjort meg. Urett som kunne skakk kjørt min psykiske helse totalt. Jeg har kjempet mot fordommer, kjent på en kvelende skam over overtramp i skolegang og senere over og ikke ha overskudd til å jobbe.  Men jeg gir meg aldri og har en stor kjærlighet til livet og de flotte menneskene jeg har møtt på livets vei.

Mennesker som har utgjort en enorm forskjell i livet mitt. Når jeg ærlig reflekterer over når i livet jeg virkelig begynte å like meg sjøl er det trist og si at det ikke skjedde før jeg kom på videregående. Det var der jeg reiste meg. Jeg møtte fantastiske lærere som hadde tro på meg og det gjorde også at jeg fikk en større indre ro og en ny og ukjent glede ved og gå på skolen.  Det var også på den tiden jeg fikk Jan Werner inn i livet mitt. Han ble min aller kjæreste venn noensinne. Han vekket meg til live på en måte ingen annen venn hadde gjort før ham. Han løftet meg opp og fikk mitt indre til å skinne. Gjorde meg trygg.  Ingen venn har fått meg til å føle meg så verdifull som det han gjorde. Jeg hadde selvsagt betydningsfulle venner i livet mitt også før Werner kom inn i livet mitt, men det var som om han og vennskapet vårt rettet litt på sjelen og hjertet mitt. Jeg ble gladere og mer tilfreds med meg selv i de årene jeg fikk kjenne han. Den første vennen jeg følte virkelig var der for meg. Da han dør har jeg hjertet full av lærdom og kjærlighet. Jeg vet jeg må reise meg og gå videre.  Mange mennesker og har kommet og gått siden, livet tar men livet gir også og jeg vet jeg har vært heldig. 

Idag er jeg sterk. Lykkelig og fri fra fortiden. Noe av det  hyggeligste jeg gjør med familie og venner er å dele et godt måltid. Jeg elsker gode middager og lunsjer ute på cafe og restaurant. De fleste som kjenner meg idag vet ikke engang om at jeg har slitt i forhold til å spise.  Jeg merker forsatt at spasmer og smerter blir verre hvis jeg går igjennom en tung periode med psykiske påkjenninger. Men som voksen oppleves det litt annerledes enn da jeg var barn. Jeg får kramper og indre spasmer og  kan ligge totalt søvnløs noen netter fordi jeg føler jeg føler at spasmene dirrer innvendig, men det går så og si aldri på matlysten lenger, ihvertfall ikke noe mer enn et hvilket som helst annet menneske kan oppleve når man går igjennom tøffe ting.  Jeg kommenterte for litt siden en artikkel skrevet om utfordringer man kan møte som voksen med CP. Det står blant annet dette :CP er ikke bare en funksjonsnedsettelse som påvirker barn, men en tilstand som må håndteres gjennom et helt liv. Selv om personer med CP kan finne nye måter å håndtere tilstanden på, er det fortsatt et behov for fysisk og mental oppfølging, samt emosjonell støtte. Etter hvert som voksne møter nye utfordringer, blir det viktigere enn noensinne å motta rett hjelp og støtte. Jeg bet meg med en gang merke i  emosjonell støtte. Jeg tror det er som de fleste andre ting  veldig individuelt  Jeg legger ikke skjul på at støtten fra familien min, og spesielt moren min igjennom forskjellige faser i livet har vært helt avgjørende for min sjel og helse, samtidig kjenner jeg min egen styrke. Jeg blir nesten fornærmet av sånne fakta, for sannheten er den at det i de fleste tilfeller har vært jeg som har hjulpet  venner opp og igjennom dype kriser. I flere år så jeg på det nærmest som en livsoppgave. Idag har jeg lært og ikke la lyset brenne ender. Jeg forstår jeg ikke kan redde halve “verden”. Jeg vet hvem jeg har og mine nærmeste venner og familie betyr alt for meg. Mennesker som er med meg igjennom livet på godt og vondt. Mennesker som gjør livet mitt virkelig godt å leve. 

Gode tanker og råd til deg som av en eller flere grunner kjenner på at livet med CP (eller andre årsaker til nedsatt funksjonsevne) er tøft og vanskelig vil jeg si dette : 

• Du er ikke alene. Det finnes alltid noen med tilnærmet lik erfaring som deg.  Vi er mange flere enn man kanskje tror.
• Det blir bedre. Livet vise meg at det hjalp og bli eldre. Med alder kommer mer livserfaring, styrke og selvtillit.  Hold ut! Jeg lover det er verdt det.
• Søk fellesskap.  Meld deg inn i foreninger. Dra på kurs, informasjon seminar, eller leir. Felles erfaringer gir styrke og trøst.
• Snakk med en likeperson. Både CP foreningen og Norges handikap forbund har gode nettverksgrupper med likepersoner innenfor forskjellige felt, det kan være rettigheter i forhold til  NAV, hjelpemidler​ skoleundervisning, BPA m.m. 
• Dyrk interesser. Både alene og sammen med andre. Finn en interesse, eller to som kan gi deg økt glede og livskvalitet. Enten det er å melde seg inn i en bestemt organisasjon  eller forening eller om det dreiser seg om glede for f.eks. bøker, film og musikk. 
• Ikke la noen fortelle deg at du kan mindre og er svakere enn andre. Rett deg opp i ryggen og bevis det motsatte. 
• Ikke la ensomhet få deg til å tro at du alltid må være den som gir mest og tåle mest i et vennskap. Ekte venner ser deg for den du er. 
• Ikke la ensomhet få deg til å tenke at din oppgave i livet er å være sjelesørger. Det er smigrende at folk betror deg sitt innerste men tro meg det blir ganske tungt og krevende i lengden.  Husk at DU også fortjener venner som løfter deg opp og er der for deg!
• Ikke la fortidens skygger hindre din videre reise i livet. Vær stolt over hvor langt du har kommet og mist ikke troen på at du kan nå lenger. 

GLEM ALDRI AT DU ER VERDIFULL!

På denne tiden i fjor skrev jeg et ærlig innlegg om mine følelser rundt Rosa Sløyfe aksjonen. Den årlige sløyfa  for bekjempelse mot brystkreft som får fokus hver oktober over hele verden.  Jeg må innrømme at det har opprørt meg. Jeg er selv pårørende til noen med en kreft diagnose som aldri har vært i nærheten av samme type fokus som det brystkreft får hvert år. 

I fjor skrev jeg rett ut at den årlige sløyfe aksjonen  gjør meg trist du kan lese innlegget her.     Jeg skrev innlegget for å heie på en hver kreftpasient. Uansett kreft diagnose fordi jeg ville poengtere  at det viktigste er at kreft er kreft uansett. Jeg har har sett flere kreftkamper på nært hold og kreftens sanne ansikt er like motbydelig og smertefull å se uansett hvor på kroppen det er.   Jeg er blitt fast giver til Kreftforeningen siden sist. Jeg vil gjøre mitt til å bekjempe all dens faenskap. 

Jeg vier mye av bloggen til å skrive om kreft. Det være seg om nye medisiner, fine kampanjer som den jeg skrev om Børre Olsen for litt siden som lager nydelige armbånd til inntekt for hjernekreft du kan lese om den her  eller noen tanker rundt det å være pårørende. Brystkreft har jeg helt ærlig ikke skrevet så mye om, ikke fordi jeg bryr meg mindre om puppekreft men heller fordi jeg har  ønsket å skrive om diagnoser som kommer litt i skyggen av brystkreft, diagnoser som ikke har en egen sløyfe ikke det jeg har sett ihvertfall. Men la det for guds skyld sies at jeg har støttet dem på lik linje som all annen type kreft. Jeg har både sløyfe i sølv og armbånd.   Men et år senere kjenner jeg på en større  dårlig samvittighet for at jeg ikke har tatt mer innover meg viktige fakta. Rundt  3.415 kvinner får diagnosen brystkreft i løpet av et år her i Norge, og det er også en kreftdiagnose det oppdages mest av på verdensbasis så når jeg leser og ser nærmere på fakta er det kanskje ikke så rart at den får sin årlige kampanje likevel?

For kort tid siden fikk jeg en fryktelig vond beskjed.  Sjokket holdt bokstavelig talt​ på å ta pusten ut av meg.  Bestevenninna som helt tilfeldig og heldigvis vil jeg si satt i sofaen,  så at jeg knekk sammen foran øynene hennes.  En av mine aller nærmeste venninner har fått kreft.  Tårene renner stille. Inni meg er det fullstendig opprør. F*************** jævla dritt kreft skriker jeg innvendig men får ikke fram en lyd. Jeg er lammet, av sjokk og følelser. Bestevenninna mi  holder om meg. Stille. Uten ord. Hun merker nok at jeg skjelver.  Jeg gråter meg igjennom natten. Banner og ber til Gud om hverandre. Tenker på venninnen min som jeg er så inderlig glad i,  jeg tenker også på forloveden hennes som helt sikkert  også føler hjertet briste av redsel denne natten. 

Jeg vet dessverre altfor godt hvordan det er å være pårørende.  Hvor maktesløs og redd man kan føle seg der man ser en av sine nærmeste kjempe sin livs tøffeste kamp og du står der på sidelinjen.  Jeg vil nesten si at det er det mest smertefulle og såreste du kan oppleve foruten og ha kreft selv. 

 Hjertet mitt er selvsagt først og fremst hos venninnen min.  Vi snakker heldigvis mye sammen. Ærlig og åpent.  Hun er så nær meg at jeg til og med våkner om natten og tenker på henne som nå i natt hvor jeg skriver dette innlegget. Men la det være sagt, det finnes ikke noe tvil. Dette skal gå bra!  Det som er vakkert midt oppi alvorlig sykdom er at selv i sykdomsperioden vil de som jeg og min familie gjør oppleve gode, nære stunder fylt av kjærlighet, varme og glede.  Livet har nemlig vist meg at det er de vondeste stundene i livet som styrker båndene til de man er aller mest glad i.  I morgen skal jeg og bestevenninna på et arrangement med Rosa sløyfe.  Jeg skal da bære min sølv sløyfe i respekt og vennskap ovenfor min kjære venninne. En sløyfe som jeg lenge har følt meg litt trist over men som nå er blitt viktigere enn noensinne.