Alle i samfunnet vårt bør bli akseptert og respektert av hverandre.
Pride er en måte å vise at selv om du elsker en person av samme kjønn, begge kjønn eller bare et eller annet kjønn, er dette innafor så lenge begge( eller flere), i et forhold samtykker.
Pride bør være et utstillingsvindu ut mot tvilere og fordømmere. Kanskje for å vise at homser og lesper ikke alltid er stereotype, kunne man kanskje gå Pride i ” jobbklær/uniform”?
Vi er leger, sykepleiere, vegarbeidere, sportsutøvere, butikkmedarbeider, renholdere, advokater, politikere, osv. Vi er mødre, fedre, tanter, onkler, besteforeldre, fattige og rike.
Du vil antageligvis ikke merke de aller fleste av oss i hverdagen. Vi er helt ” normale” mennesker med kjedelige a4 liv, med små lykkeøyeblikk innimellom som de aller fleste. Vi feirer høytider på samme måte som folk flest, drar på ferie, jobber, har gjeld, betaler skatt. Ja, vi får til og med barn. Ikke på den bibelske måten, men vi får det jaggu til uansett.
Det er ikke lakk, lær, lateks og menn i høyhælte sko som representerer de fleste av oss i hverdagen.
Tenk på det neste gang du får bilder i hodet av en halvnaken mann i skinnende tangatruse, oversminket og med høye hæler, når du hører ordet homo! Eller ei kortklipt, saggende, tatovertitrynet dame, med piercinger så hun ser ut som en vandrende jerniabutikk i trynet, når du hører ordet lespe.
Vi fleste går iblant dere…..Usynelige 👍👍
Ønsker ALLE en strålende PRIDE
Teksten er skrevet av Irene Hansebråten ❤️ Som er kona til min nærmeste venninne.
Jeg har tidligere skrevet innlegg om den skjulte skammen jeg føler ved å være ung ufør og arbeidsufør. Du finner det tidligere innlegget her. I går kom jeg over Ida Vindstad sin flotte og meget treffende tekst om samme tema. Ida er kronisk syk og ufør på grunn av Crohns. Hun står bak den populære bloggen Chohnsglede. Jeg deler den fantastiske teksten hennes, til ettertanke og refleksjon.
Hva jobber du med da? 👈🏼
En setning du har hørt før? ☺️ Hvorfor har jobben vår blitt en så stor del av vår identitet? Det som gjør oss trygge i sosiale sammenhenger er jo nettopp å ha en jobb å snakke om. For i sosiale sammenhenger vil du fort få spørsmålet:
🤔hva jobber du med? 🤔
Kan du svare så er du safe i forhold til videre samtale partner. For da kommer oppfølgings spørsmålene i fleng. Men kan du ikke svare med annet en syk/ufør, så stopper alt brutalt opp.
For mange år siden hatet jeg å bli med ut på steder der jeg kom til å møte nye folk. For om du er som meg, ufør eller langtids syk uten jobb så har du feil svar på det spørsmålet alle stiller med største selvfølgelighet. Å jeg hatet det. Hatet å få følelsen av å ikke være noe, ikke være av interesse til videre samtale.
Jeg har så mange ganger hatt hyggelige samtaler som fort har endt i pinlig stillhet, kremting og en unnskyldning fra samtale partneren for å forlate bordet.
For som jeg har snakket om før, du mister ikke bare jobben når du blir ufør/syk, du mister så uendelig mye mer. Plutselig er du ikke interessant lenger å klumpen i magen vokser, tårene presser på og følelsen av nok en gang å være et null er et faktum.
Men hvem er du egentlig? Er du jobben din? Er det, det du ønsker skal beskrive deg som person? Eller er du sykdommen din? Er du bare ufør? Er det det som bør bety noe om man er interessant eller ikke?
Jeg trodde virkelig det var meg som person det var noe galt med når andre trakk seg vekk fra meg eller klønete holdt noen “snakke om været” fraser bare for å være hyggelige. Er det virkelig slik at i det man står utenfor jobb så er man ikke lenger en del av samfunnet eller en som kan bidra til gode samtaler?
Svaret er jo selvfølgelig nei.
Å feilen ligger jo heller ikke hos personen som er syk. Jeg tror at i 99% av tilfellene er det ikke det at vi ikke jobber som stopper samtalen, men det at vi ikke er friske. Eller kanskje ikke det heller, men redselen for å si noe feil. For hva skal man si til noen som ikke er friske? Har du lov til å spørre hva det feiler en? Har man lov til å spørre hvordan det går? Kan man spørre om man savner å jobbe? Å vips så sitter den som først spurte hva du jobbet med, med nettopp samme følelse som du sitter med i det du før spørsmålet.
❤️
Når jeg begynte å tenke litt over dette ble det en åpenbaring for meg. For det var ikke frekkhet som avfeide meg med teite rare fraser, det var usikkerhet og uvitenhet.
Så hvem er jeg? Jeg er mamma, kjæreste, venn og nabo, jeg er engasjert, glad, distré og til tider fryktelig kontroll freak. Jeg er omsorgsfull, lettrørt, sta og pratsom. Jeg er meg! Joda, jeg er ufør men det gjør meg ikke til mindre inntresant. Heller motsatt. Så om du som gruer for disse spørsmålene klarer å tenke at det er nok ikke annet en redsel for å si noe feil som gjør at personene trekker seg bort i det du har svart. At du fortsatt har mulighet til å være mer en ufør bare du lar de se deg som nettopp det.
Ta kontrollen og LED de ut av det de er usikre på. Vis de at du har full kontroll både på situasjonen og på livet med sykdom.
Vi har ingenting å skamme oss for. ❤️
Å til dere som spør spørsmålet: HVA JOBBER DU MED, å får det svaret du ikke var forberedt på, dermed ikke vet hvordan du skal ta samtalen videre, ikke trekk deg ut som en feiging. Spør du, må du tåle svaret. Våg å spør videre eller velg et annet tema en jobb helt fra staten av. Jeg lover deg at det finnes så mye mer i et menneske en utdannelse/jobb.
For ofte er det ikke slik du tror, eller slik du er redd for. Forklaringen kan være en helt annen. Å tillater du deg å finne ut av hele sannheten vil du få en helt ny måte å se det på.
Rak i ryggen, smil og fortell dem hvem du er med stolthet og viten om at du er et helt unikt menneske som på tross av sykdom og utfordringer fortsetter å leve det livet du ønsker og fortjener.
😘😘😘😘
Crohnsglede – Ida. 🌸
Kjære Ida! Takk for at du med dette bidrar til å bryte ned den skjulte skammen. En skam jeg til og med har kjent ovenfor nærmeste familie og nærmeste venner. Det er bare ved og snakke mer åpent om det skammen og de vonde følelsene kan bli mindre. Å sammen blir vi også sterkere. ❤️
