Jeg er kristen men ingen kirkegjenger. Jeg lever godt med min barnetro uten å fordype meg for mye i det. Det viktigste for meg er og være et ærlig og redelig menneske som viser evne til å utføre gode gjerninger.  Jeg vil gjerne tro på en igjenforening i himmelen, samtidig som jeg har vært redd for å havne i helvete siden jeg var 13 år. Livet har ikke gitt meg mindre grunner til å frykte det. 

Jeg vokste opp i en svært så ordinær familie hvor bønn, håp og tro har blitt snakket om og praktisert i mer eller mindre grad. Mine søsken og jeg hadde våre runder på søndagsskolen og noen av oss vanket også litt i kristent miljø i våre ungdoms år. Men som 13 år satt en lærer en redsel i meg. “Du kommer til å komme et sted det er veldig varmt” sa han med et skarpt blikk jeg aldri har glemt siden, dette skjedde på bakgrunn av at jeg turde konfrontere han med mot spørmål  i forhold til kristendom undervisningen hans.  Jeg bar på dette og grunnet på dette i flere år, like så skjedde da noen sa til meg at mitt liv ville gå evig tapt hvis ikke jeg trodde på Jesus og Gud. Jeg tok det til meg, med læring men også med frykt.

  Konfirmasjons tiden ble derimot en god tid for meg. Jeg følte meg nær både Gud, troen og håpet. Jeg kjøpte meg faktisk et gull kors etter konfirmasjon. Møtet med presten ble både sterkt, lærerikt og musikalsk. Presten var i 30 årene. Ungdommelig, blid og humoristisk. Jeg husker spesielt da han tok oss med inn i noe som skulle forestille en stall, hvor Jesus lå i en krybbe foran oss sammen med Josef og Maria og de tre visermenn, en flott utstilling jeg aldri har glemt og som satte spor i et ungt og søkende sinn. Dessverre gjorde min indre uro og indre kamper det til at jeg  tok jeg av meg korset allerede året etter.   Jeg tvilte på om jeg var god nok for Gud og Jesus. Læreren min sin bryske stemme kom til meg hver gang jeg reflekterte litt dypere over himmel og eller mest helvete. Jeg tenker på det ennå. Hva er Guds plan med mitt liv? Jeg har mye å være glad for, men lever et liv som mange ganger føles ulikt mange andre sitt. Jeg kjenner av og til på at livet har fratatt meg mye og heller krevd at jeg har mott takle at livet  aldri har eller vil gå på de såkalte skinnene. 

Skal jeg vende meg til kirken da? Jeg fant aldri helt min plass der heller i ungdomsårene.  Det er bare mennesker på kirkebenkene også, på godt og vondt.  Jeg glemmer aldri en spesiell kirkekonsert med Jan Werner i midten av tenårene.  Den var i den kirka jeg vanket litt i, til min store forferdelse oppdaget jeg det var svært glisnet mellom benkeradene, hvorfor?  Kan dere reflektere over selv. Romsligheten og nestekjærligheten var så si fraværende denne kvelden. Det kom for meg for øre at det hadde vært en fest/ kristen samling noen hus oppi gata samme kveld der gikk de samme folka som annonserte i avisa at Werner skulle holde konsert.  Jeg vil aldri glemme de hjertevarme klemmene Werner og jeg ga hverandre den kvelden. Jeg vil aldri glemme hvor glad han var for å ha meg der. Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på det, for jeg glemmer heller aldri motstanden og kulden kirken viste min elskede venn denne kvelden.  Dette opprørte meg så sterkt at jeg sluttet å gå dit kort tid etter. Jeg som selv hadde slitt med usikkerhet og følelser rundt min egen legning prøvde å legge totalt lokk på dem, helt til jeg seks år senere opplevde den dypeste forelskelse jeg noensinne har hatt ovenfor en kvinne, siden da forsto jeg at det  var ingen vei tilbake. ” Jeg får bare havne i helvete da” …. tenkte jeg  for at jeg kan falle for jenter fantes det ikke lenger noe tvil om.

 Var Gud eller Jesus med meg på ferden fra Korea til Norge? Var et liv i rullestol noe Gud satte meg til med en mening? Jeg fikk Jehovas Vitner på døra for et par år siden. De ringte på og skjøv ei lita jente foran seg for så og si at det mitt liv i rullestol var en straff fra vår herre. Men hvis jeg ble med i Jehovas kunne jeg bli “født på ny”  Jeg håper ikke jeg har levd før. Jeg håper ikke jeg har vært slem hverken i sjel eller ånd tidligere slik at dette livet jeg lever er en “straff”. Hvis det var tilfelle kunne han vel bare la meg brenne i helvete for lengst?  Vi mennesker burde uansett være ydmyke nok til å erkjenne at ingen av oss er feilfrie. Det mest arrogante jeg hører er når mennesker setter seg selv så høyt at de tror de går med fri rygg igjennom livet, riktignok er det best og ha så ren samvittighet som mulig, men ingen skal fortelle meg at de ikke har noe de har sagt eller gjort som de kunne gjort annerledes. Det har vi alle som en. 

Jeg velger og beholde min barnetro, på tross av at jeg synes vår herre har gitt meg et utfordrende, og til tider ensomt liv. Sikkerhets nettet i livet føles og bli svakere framfor sterkere ettersom årene går. Men jeg skal stå sterk både i håpet og troen på at Gud en dag henter meg hjem og lar meg få treffe alle mine kjære igjen. 

Jeg tror på en god Gud. En Gud uten fordømmelse med en evig sterk kjærlighet.

Amen!

Jeg har alltid vært glad i ord og deres kraft og ulike uttrykksformer. Romaner, noveller og dikt. Slampoesi derimot var noe helt nytt for meg.  Første gang jeg hørte en fremføring av Sofie var det så sterkt at det satte seg både i ryggmargen, minne, ordene hennes traff som et hardt slag spark i magen. 

Hun har virkelig grunner for å hate men velger å ikke hate.  Det at skildringene er sanne og er tatt fra hennes eget liv, gjør det urolig rått å både høre på og fordøye. 

 

I fjor deltok hun i en kampanje for Kreftforeningen.  I anledning Verdens tobakksfrie dag, «World No Tobacco Day», 31. mai fremførte Sofie et dikt hvor hun forteller historien om en far som ikke greier å slutte å røyke. Historien har rørt hundretusener på bare ett døgn.Sofie som også er skuespiller har en formidlingsevne av de sjeldne. Jeg har selv mistet noen nære til lungekreft og har flere røykere blant meg av både familie og venner og budskapet hennes blekner aldri, det er like viktig idag som for 30 år siden.  Røyk er og blir farlig for helsa. 

I august i fjor ble jeg gledelig overasket da hun hadde skrevet et råsterkt dikt om likestilling av mennesker med nedsatt funksjons evne og deres pårørende. Teksten er så treffsikker, så virkelighetsnær og tatt på kornet at jeg applauderer til og med lenge før hun er ferdig. Det er som hun skulle fortalt om mitt eget liv. Vi er mange hundre som kjente oss igjen, i den fantastiske teksten hennes. Takk Sofie. Tusen hjertelig takk for at du som funksjonfrisk faktisk var villig og virkelig klarte og sette ord på de mange opplevelser, tanker og ikke minst følelser mange av oss har levd med, kjent på og i noen tilfeller kjemper med den dag idag.

Men det var sist fredag det skjedde. Teksten hennes traff meg så inderlig at det føltes som hjertet mitt ble revet ut av kroppen. Der hun sto nydelig, sterk og modig på scenen på Norske talenter. Hun satte ord på hvordan jeg føler det er å stå i et inferno ​av sterke følelser. Hun satt ord på hvordan det er  å se det menneske jeg elsker høyst i verden bli alvorlig syk. ” Jeg tar over jobben. Jeg skal bli en klippe, hvis kjærlighet kunne lege ville du levd for alltid. ” Åhh som jeg gråt Sofie. Diktet kunne vært skrevet til min mor, for jeg også føler det akkurat sånn.  Du knuste hjertet mitt men du  varmet og styrket det også.  

(Trykk på bilde for å høre den fantastiske fremførelsen)

 Denne jenta må bli internasjonal.

 

Kjære vakre, talentfulle Sofie din stemme må ut! Ikke bare i vårt land men til utlandet. Du og stemmen din er viktig. Kraftfull, modig og direkte. Du kan være budbringer for viktige historier som ellers aldri blir hørt!

LYKKE TIL!

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Begravelsen er over. Jeg har tatt mitt farvel. Man går tilbake til hverdagen. Livets vante gang. Det høres så enkelt ut. Men sorgens tause smerte vitner om noe helt annet. 

Det slo meg så hardt. Å se kista til min trofaste venn bli båret ut, tårene silte, jeg satt der nærmest og hikstet, enda verre ble det da han ble kjørt bort noe jeg absolutt ikke var forberedt på. Men det var godt å være i minnestunden. Treffe familien og andre nære venner. Jeg følte meg sterk, faktisk så sterk at jeg klarte og hedre ham med et selvskrevet dikt. Jeg visste det var helt i hans ånd og at han ville likt at jeg gjorde det. For meg personlig var det spesielt rørende at familien hans, spesielt moren hans satte så pris på det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Man kommer fortere tilbake til hverdagen enn man kanskje tror.  Mennesker tror kanskje savnet er mildere når vi så hverandre sjeldent? Man må ikke nødvendigvis spise middag sammen hver uke og ha et hav av fysiske minner sammen for å føle sterk sorg. Det som teller mest er hvor nært knyttet man følte seg til hverandre både emosjonelt og  hvor stor tillit, fortrolighet og trygghet det var mellom den avdøde og deg selv. Noe som var unikt mellom Morten og meg. 

 Jeg har også opplevd dette før. Knivene i hjertet hver morgen og hver kveld. Tause, smertefulle, private stunder hvor du gråter fra dypet av både magen og hjertet.  Du vet at alt er over. Ingen flere samtaler, ingen flere sjanser til å treffes, ingen flere : “Jeg elsker deg” meldinger. Alt du håpet på at dere skulle dele eller oppleve sammen er for seint. Man snur på hver sten i tankene gjør valg om igjen. Lukker øynene og ser for deg at du klemmer, og sitter tett inntil den du har mistet bare en gang til. Det er nettopp disse tankene som kan gjøre en sorg ekstra tung.  Denne tiden er for meg ekstra sår og tung fordi jeg tenker så på de ting vi aldri rakk å gjøre sammen, på virkelig jævlige dager spør jeg meg selv om jeg fortalte tydelig nok hvor inderlig glad jeg var i ham? Innerst inne vet jeg det men likevel kjenner jeg på det av og til. 

Men en ting visste jeg med stor klarhet da han ble borte.  Ingen venn har verken før eller senere vært så trofast mot meg. Så raus og så inderlig full av kjærlighet som han var og ga “lillesøstera” si.  Han ga av sin godhet og varme til siste slutt. Jeg har aldri hatt en venn 250% på min side som det han alltid var. Jeg som tidligere har skrevet at jeg mange ganger føler jeg må gi mest i mine relasjoner, der var Morten stikk motsatt. 

Allerede nå driver folk og jager meg fremover.  Jeg vet som alle andre at livet MÅ og VIL gå videre men ikke push så fort og vær så snill ikke la de dødes navn ties i hjel. Denne sorgen knuste noe inni meg, veltet meg litt overende. Men jeg står stødig og sterk i livet likevel. Jeg smiler, ler, drar ut på morsomme ting står i livet mitt med stødige bein. Men savnet og den dype og intense følelsen over og ha mistet et menneske jeg elsket er så rå, brutal og vond til tider at den skremmer vett av meg. Å gå rett inn i  den smerten knuser ikke bare hjertet mitt men gjør meg livredd for å miste igjen. Livredd og sint.  Jeg er ikke stolt av å innrømme at jeg har vært på grensen til kranglete med og mot min kreftsyke venninne i det siste. Heldigvis vil jeg nesten si er vi veldig nære så hun leser meg godt på godt og vondt.  Sorg er ikke noe lett vektig greier man er over så fort begravelsen er over. Det tar tid og som jeg erfarer, hvis man har eller har hatt andre påkjenninger i livet sitt, kan gamle sår sprekkes opp og nye føles vondere ihvertfall for en periode. 

Disse visdomsordene ga han meg i 2015. Et fryktelig turbulent år med alvorlig sykdom blant mine nærmeste og tap av en venninne. Nå finner jeg trøst i dem igjen. En venninne sa til meg en gang ” Når du mister noen sørg for og ha nok og henge fingrene i. Engasjer deg.  Fyll hverdagen og dagene med noe viktig. Noen jobber ekstra mye, eller har mulighet til å ta seg andre typer avbrekk. Til Paris, Berlin eller hvor det måtte være. Jeg sier ikke at de ikke kjemper med sorger de også for det vet jeg så absolutt, men jeg tør påstå at jeg og mange andre sitter stuck fast i livet og hverdagen vår på en helt annen måte, av den grunn  kan tøffe stunder føles seigere  og ta lenger tid og energi enn andre kanskje synes det bør. 

Men som Jan Werner sa til meg en gang ” Vi  må leve videre eller så skuffer vi dem vi har mistet.”

Jeg lover, jeg skal ikke skuffe deg Morten, men den tause smerten i hjertet og sjelen må løye litt først.