Jeg tenker ekstra mye på ei ung og modig kvinne om dagen, Hannah Lunden. Hun er den første som saksøker staten for og få bedre BPA. Hun mottar massiv støtte og fredag holdes støtteaksjoner over store deler av landet.
Hannah har tatt et modig skritt for å kjempe for sin livskvalitet og ikke minst et selvstendig liv. Vi vet det koster, mange av oss sitter i lignende situasjoner uten krefter til å kjempe.
Hannah er og lever som 19 åringer flest, hun studerer, har hobbyer, venner, familie og en kjæreste.
Hannah har BPA 15 timer i døgnet hun beskriver det likevel som og leve et halvt liv, Hannah kjemper for og få en utbedret BPA slik at hun på den måten kan leve et friere og selvstendig liv. Et liv hvor hun selv kan bestemme hvor lenge hun vil være ute med vennene og kjæresten og aller viktigst føle seg trygg på at hun får den hjelpen hun trenger når hun trenger den.
Kampen er tøff, krevende og svært personlig. Det koster og legge fram personlige og intime detaljer om livet sitt og detaljert grunnlag for hvorfor man trenger man trenger den assistansen man gjør.
Jeg beundrer jenta stort. Jeg er 17 år eldre enn henne, og synes det er pyton og gå på møter for og få folk til og forstå mitt eget behov. Hannah ønsker og ha BPA på netter, hun har som mange erfart hvor tungt og nedverdigende det er og ligge våt og vente på hjelp. Ikke bare er det vanskelig det kan gjøre direkte fysisk vondt. Noe som igjen kan gi store konsekvenser for helsa. Jeg vet for jeg er der selv.
Jeg også kjemper for og bli forstått, og kan til tider føle meg svært ukomfortabel og engstelig for å måtte vente lenge på hjelp av enkelte instanser jeg mottar helsehjelp fra. Ofte er det argumenter som mangel på tid som man få høre, men jeg synes også og merke en holdning jeg ikke setter pris på. Holdninger jeg vet også Hannah får merke, “Kan du ikke bare bruke bleie?” Jeg kjente også en ung jente som fikk beskjed om å både gjøre på seg og ligge på gulvet og vente…… Si meg hvor i helvete er verdigheten i det? Ingen i hele verden ligger frivillig i sin egen urin og avføring og tenker “Ja jeg får bare ligge her da”. Denne kampen er vond. Hard og tårefull. For den er så rå og så personlig. Jeg kjenner tårene renne mens jeg skriver dette, for tro meg dette er en av de kampene man ofte holder kjeft om til omgivelsene. Langt mindre skrive offentlig om.
Hannah ble rett og slett utsatt for et overgrep i Aust-Agder Tingrett. To advokater brukte flere timer på å utmale hennes helseutfordringer om natten, BPA-søknader og klagebehandlinger. Det menes også at Hannah ville løst noe av situasjon hvis hun flyttet timene til natt og trappet ned på tiden hun bruker på og sammen med hesten sin. For meg vitner dette om mangel på evne til og se hele Hannah, hennes liv og viktigst av alt hennes livskvalitet. Hun er absolutt ikke alene, vi er mange som kjemper de samme bitre kampene hver dag. Kampen om likestilling, verdighet og det og bli møtt med respekt for at dette er ens eget liv.
Bli med og signer på at mennesker med nedsatt funksjonevne får større frihet og ikke lenger skulle trenge og legge seg klokka 20.00. Du finner kampanjen her
Heier på deg med hele hjertet Hannah. ❤️ Tusen takk for at du makter å fronte denne saken. Vi er mange som er med deg!
Dette blogginnlegget dedikerer jeg til min avdøde venninne Tonje.❤️ Hun ble dessverre aldri hørt i denne bitre vonde kampen.
Se Hannah i NRK sitt debattprogram “Debatten” her.