Foto: CICILIE S. ANDERSEN, VG

Jeg leste blogger Martine Halvorsen sitt oppslag i VG i går du kan lese det her. Jeg har lest bloggen hennes lenge og synes det er utrolig fint og modig gjort av henne at hun er åpen om hvordan det føles å være ensom. Hun setter ord på det mange kan føle i mer eller mindre grad. Jeg også. Jeg har skrevet flere innlegg om dette her på bloggen.  ” Ikke ensom men likevel utenfor”  og ikke minst da “En vanskelig erkjennelse” hvor jeg erkjente for meg selv at jeg kanskje ikke er så godt  likt som man kanskje tror.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i Martine sine følelser.  Jeg også må daglig se sosiale medier fylles opp av bilder hvor mennesker gjør ting jeg på dette tidspunktet bare kan drømme om.  Venner eller par som drar på ferie hver for seg eller i gjenger. En virkelighet som så langt fra min virkelighet som det nesten kan komme. Både fordi jeg på dette tidspunktet ikke kan reise med assistent på ferie utenlands da kommunen jeg bor i forbyr det og fordi jeg til dags dato aldri har vært del av noen stor vennegjeng. Jeg vet det er ensomt og utrolig sårt og føle seg utenfor og lite inkludert. Jeg har kjent på dette store deler av hele oppveksten, ungdomstiden og ja også voksenlivet, men personlig er savnet etter en kjæreste større. Noe jeg mener å huske at Martine har? Det er viktig og huske på at alle har pluss og minuser i livet sitt og vet du ” skrytebilder” på facebook forteller ikke alltid sannheten.  Selv om man ser venner på tur med strålende smil på bilder betyr ikke det nødvendigvis at de har hatt det knirkefritt hele ferien.  Man diskuterer. Noen blir sure, slitne og irriterte hvis man går oppå hverandre hele døgnet i flere dager eller uker. 

Men det klart det svir i mellomgulvet å høre om vennegjenger på hyttetur, ferier og andre ting og å høre utsagn som ” Vi var bare 30 denne gangen”. Hjertet mitt synker til bunn. Jeg klarer knapt og samle 10 stk til en bursdag. Ofte ferre enn det også.  Jeg har gjort mye for og ha venner. Jeg har tålt mye. I ettertid ser jeg at jeg har akseptert altfor mye. Da jeg var i tenårene sa jeg til meg selv at jeg ikke kunne forvente mer jeg sitter jo tross alt i rullestol. Jeg blir aldri hipp. Jeg får bare være glad for de få gangene jeg blir godtatt “tenkte jeg.  Det var sjelden og helst hvis jeg kunne kjøpe dem med boller, kake og brus, konsert eller kino.  Slik var det i årevis.  Selv som voksen har jeg sittet og ventet forgjeves på mennesker som sa de skulle komme på besøk men som aldri dukket opp. Alltid med et lite håp. 

Jeg svelget utsagn som ” Jeg kan kanskje se deg 1 time i året.”  Jeg kommer aldri til å glemme hvor mye hjertet mitt ble knust av denne venninnen. Men sannheten er at jeg har mott senke forventningene mine. Jeg har mott lære på den harde måten hva vennskap er.  Jeg har mott godta at mange av de vennene jeg har mest kontakt med i hverdagen, mange av dem ser jeg veldig sjelden. Klart det stikker i hjertet av og til. Noen ganger kan jeg til og med se at de ferierer i nabobyene ved siden av meg uten at jeg får telefon om en halvtimes kaffe eller hvor lite det enn må være.  Jeg har sluttet å spørre.  Sluttet og forvente.  Jeg vet de er travle med jobb, barn og familie.  Jeg lar dem komme når de vil.For fakta er. Jeg ser dem kanskje ikke så ofte men de utrolig nære meg likevel. Tro det eller i men jeg kan ha ukentlig kontakt på nett og telefon med de samme menneskene. Jeg er uendelig glad i dem og jeg vet de også er glad i meg.  Det er ofte de jeg har de dypeste samtalene med og når livet smerter er det ofte de som ringer først. 

Da jeg var ensom som barn var foreldrene mine opptatt av å lære meg viktigheten av små gleder. De ga meg hobbyer. Kor. Kjørte meg på flere fritids aktiviteter og fritidsklubber og sannheten er at jeg kom fort i kontakt med folk utenom skolen. Foreldrene mine gjorde virkelig sitt beste og ga meg det beste. De ga meg interesser og engasjement. Best av alt ga de meg musikken.  En lidenskap, glede, trøst og styrke jeg vil ha så lenge jeg lever. Musikk ga meg venner igjennom kor, og lite visste verken foreldrene mine eller jeg at mine største favoritt artister skulle komme til å bli noen trygge og gode venner av meg ( Og nei ikke faen om det er fordi de synes de måtte være snill med ei  jente i rullestol.)

Musikk reddet sjelen min på en måte. Musikk er som en kjær venn igjennom glede og sorg. Det er viktig og finne gleder også igjennom ensomhet.  Små nære gleder som kan gjøre dagen litt bedre. Jeg tror også vi gjør ensomheten enda større og vondere fordi vi sammenligner livene til hverandre og forventer for mye både av andre og også  av oss selv.   Det jeg mener er at vi må slutte å ønske oss et bedre liv og heller sette pris på det og de vi har. 

Jeg vet jeg har tilgitt mer enn de fleste ville gjort. Men ensomheten har lært meg mye. Å se mennesker bak de berømte maskene og tørre og være den som står igjen når alle andre snur seg.  Men den har også lært meg at man skal ikke hige etter venner eller kjæreste for en hver pris. Man skal tilbringe tiden med mennesker gjør deg glad og trygg. Min reise etter vennskap har vært lang, sår og krevende. Nære venner er ikke en selvfølge.

Langt mindre en bestevenninne. Kjære Martine. Jeg tenker på deg. Stå på! Husk at svaret på lykkelig vennskap ikke nødvendigvis er å være med i stor venngjeng. 

Kreftforeningen slår alarm: Kreftsyke er avhengig av antibiotika, og vil dø dersom antibiotikaresistensen fortsetter å utvikle seg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvert år oppdages det over 30.000 nye krefttilfeller i Norge. I dag overlever syv av ti. Men slik vil det ikke se ut i fremtiden, dersom utviklingen av bakterier som er resistente mot antibiotika fortsetter, mener Kreftforeningen. 

 Antibiotikaresistens vil sette kreftbehandling flere tiår tilbake i tid. For den enkelte pasient vil dette bety at flere behandlingsalternativer for kreft vil forsvinne, flere vil dø og det vil bli vanskeligere å behandle kreft. Samtidig må pasientene må belage seg på flere bivirkninger og senskader, sier generalsekretær i Kreftforeningen, Anne-Lise Ryel.

Se Leger uten grenser sin film hvordan en verden uten antibiotika kan sette oss 70 år tilbake i tid. Virkelig skremmende fakta.

Én av fem kreftpasienter er avhengig av antibiotika for å overleve. Dette er fordi mange kreftsyke lett får infeksjoner.

Antibiotika brukes til å behandle infeksjoner, og skal drepe eller hemme vekst av bakterier. Men, fordi vi overforbruker antibiotika, blir stadig flere bakterier motstandsdyktige mot dette middelet. 

Dette kalles antibiotikaresistens, og er en vår tids største medisinske kriser. 

 Hvis en pasient får en infeksjon med resistente bakterier, så anslås det at dødeligheten dobles, sier professor og ekspert på antibiotikaresistens ved Universitetet i Oslo, Dag Berild.

Les også: Hvor farlig er antibiotikaresistente bakterier?

Kreftsyke rammes først

Han forklarer at det har vært en jevn trend de siste tiårene som viser en resistensøkning i de aller viktigste bakteriene i Norge. 

Ifølge Folkehelseinstituttet er én av ti nordmenn i dag smittet med en antibiotikaresistent bakterietype.

Kreftpasienter vil bli rammet først av dette. Det er fordi man er nødt til å slå ut immunforsvaret hos mange kreftsyke, for eksempel gjennom cellegift eller transplantasjoner. Da får de mye lettere infeksjoner, og må ha antibiotika for å behandle det, sier Berild.

 Det kan ende med at vi nesten ikke har behandlingsmuligheter igjen. Det er ikke tvil om at det kommer til å bli en økt dødelighet blant kreftsyke dersom denne utviklingen fortsetter, sier han.

Noen av dagens behandlingsformer vil være umulig å gjennomføre uten at leger kan gi antibiotika som er effektive mot infeksjoner. 

Dette gjelder blant annet akutt leukemi (blodkreft) og benmargskreft.
 Risikoen er aller størst hos dem som er svakest og får alvorlige sykdommer. For eksempel barn med leukemi vil ikke kunne få dagens behandling uten antibiotika, sier Ryel.

Overlevde med antibiotika

Hvert år får rundt 50 norske barn leukemi. Kaia (10) fra Stavanger var en av dem. Mamma Ingunn Jolma er overbevist om at datteren ikke ville overlevd uten antibiotika.

Kaia fikk infeksjoner nesten hver gang etter hun hadde fått cellegift, og måtte derfor få spesielt mye antibiotika.

 Jeg tør ikke tenke på hvor mange doser hun fikk. Men det var livsnødvendig for henne. Det er skremmende hvis ikke dette kan være en del av behandlingen i fremtiden, sier Jolma.

Det gikk bra med Kaia, og i dag er hun ti år. Men etter utallige netter på sykehuset med andre i samme situasjon, var det sterkt for familien å se barna det ikke gikk bra med.

Med alle midler vi putter i forskning og ny behandling for å få flere til å overleve, er det så synd om antibiotikaresistens skal slå beina under det, sier Jolma.

 

 

Må begrense bruken 

 Desto mer antibiotika vi bruker, jo mer resistente blir vi.

Vi må begrense bruken av antibiotika slik at vi også i fremtiden kan behandle folk som blir syke, som skal gjennom kreftbehandling eller større kirurgiske inngrep og risikerer infeksjoner. Antibiotika må reserveres alvorlig syke pasienter, sier Ryel i Kreftforeningen.

Norske myndigheter har utarbeidet en nasjonal strategi mot antibiotikaresistens. I denne skisseres det en plan som skal redusere antibiotikabruken i befolkningen med 30 prosent innen utløpet av 2020.

 Det er så viktig at vi prøver å motarbeide dette så tidlig som mulig. Alle må bidra og alle må bruke mindre antibiotika hvis vi skal klare det. For det er en god ting med dette: Hvis du reduserer bruken av antibiotika, kan vi i mange tilfeller reversere de resistente bakteriene.

Jeg støtter kreftsaken med hele hjertet. Men det som er skummelt å tenke på er at hvis det kommer en dag antibiotika ikke virker, kan vanlige sykdommer som lungebetennelse og betente sår bli dødelig. 

 

 

 

 

0 kommentarer

I sommer har hun har blitt hyllet som en dronning i Sandefjord. Det er absolutt ikke uten grunn.   Anmeldere har elsket det. Publikum har strømmet til. Raus, sterk og trygg sto hun alene på scenen i samme sal som hun giftet seg.   Det er ikke første gang hun har soloshow alene, men kanskje det er nettopp denne sommeren hun virkelig har blitt hørt og sett for den fantastiske artisten hun er.

Jeg har elsket stemmen hennes i 24 år. Vokst opp med den som en kjær venn i ensomhet, sorg og glede. Jeg har alltid skilt meg litt ut både med rullestol og interesser.  Men jeg har alltid stått trofast ved min musikksmak. Den har ikke alltid blitt forstått. Da jeg kom med en Bettan cd i fjerde klasse og ville høre  “Danse mot vår” var mine klassekamerater helt oppgitt. ” Så kjedelig! ”    Dette var riktignok unger på 10 år, men jeg har aldri sett på Elisabeth sin musikk som kjedelig. Voksen ja, men jeg har elsket både stemmen og det musikalske uttrykket siden jeg var barn. Stemmen traff meg  og har vokst frem som en musikalsk evig kjærlighet som aldri vil ta slutt.  Stemmen som har gledet, trøstet og styrket meg i store deler av oppveksten. En stemme som gir meg kraft. En artist det er trøkk i. En artist med erfaring og dybde som kan synge flere sjangere enn det folk kanskje er klar over.Country,folkemusikk og viser. Men du kan like gjerne høre henne synge opera, musikaler og nå også joik.   

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

  Sommershowet viet hun i store deler til  Evert Taube. Et riktig valg. Det ble en magisk stemning av låter som “Så  skimrande var aldrig havet”, “Sov på min arm” og ikke minst  “Så länge skutan kan gå.” Sterkt. Sangene gir rom for ettertanke og refleksjon over hvem og hva som er viktig  i ditt eget liv der man sitter stille og lytter.  Flere av sangene var nære, myke og enkle. Men det er viktig og påpekte at det var langt fra en melankolsk, dyster forestilling fra en sørgende enke, jeg vil nesten tvert i mot. Hun er smilende, spøkefull og lattermild. Det er en stødig balanse mellom de lyse og de mer ettertenksomme sangene. Det er det som imponerer og treffer oss. Det som gjør det så rørende.  Personlig fikk jeg en  ny Evert Tabue favoritt i den fengende låten “Fritiof och Carmencita”

Men hun spanderte også litt tid på andre menn som har betydd mye for henne i karrieren.  Hun sang Bjørn Skifs sin Härligt härligt, men farligt farligt og Jahn Teigen sin nydelige “Gi meg fri”.  Personlig smeltet og gråt hjertet mitt da hun sang en vakker, nedtonet version av Duett. En nydeligere hyllest kunne ikke Werner fått. Vår kjære felles venn som vi begge var så inderlig glad i. 

Men for oss som kjenner Elisabeth og har fulgt henne lenge, er det spesielt en mann vi tenker på når vi sitter der og er med igjennom hennes musikalske reise. Mannen som hverken var låtskriver eller trubadur, men som har betydd mer for henne enn noen annen. Hennes elskede Tor. Han som alltid var der. Mannen  som så ofte sto stolt og smilende i bakgrunnen på sin kones konserter.  Han så alltid så forelsket ut. Her kan du se og høre hennes egne ord da hun hyllet sin aller kjæreste fra scenen.   

Lite visste jeg at det siste innlegget jeg skrev ville skape så mye reaksjoner og oppmerksomhet. Jeg ønsket bare å fremme viktigheten av tilgjengelighet for rullestol, og understreker at jeg ikke på noen måte er ute etter og svarte noen og være sinnatagg. Så kjære Kurt, jeg er ikke sint og jeg vil garantert komme på konsertene dine igjen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har blitt kontaktet av både daglig leder av Foynhagen, Kurt sin agent og Kurt himself. Men jeg har tatt valget og bli hjemme og la noen andre “ta saken” og dra på konserten. Jeg har fått belyst noe viktig,  jeg skulle selvsagt  gjerne dratt på konserten, men jeg er rett og slett for redd for fall og for usikker på forholdene. Men jeg vet at dette nå vil bli sjekkes opp og lagt fram i en god dialog med de involverte. 

Ha forsatt en deilig musikalsk sommer!

Du leste riktig. Idag ble jeg anbefalt og ikke komme på konsert i Foynhagen i Tønsberg. ” Vi vil prøve og tilrettelegge og hjelpe til, men toalettene er oppe på et platå og man får ikke rullestol inn dit. Konserten er også stående, så jeg tror dere vil se lite. Beklager, men jeg vil nesten anbefale dere og ikke komme. “

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg sitter nesten målløs tilbake.  Glede og forventning blir forvandlet til en stein  i magen av skuffelse og irritasjon. Jeg hadde gledet meg til to enkelt konserter i sommer hvor den ene var med Kurt Nilsen.  Festivaler avstår jeg blankt, på grunn av dårlige toalettforhold og et hektisk folkehav. Jeg har prøvd, og sitter igjen med et grusomt kjedelig minne. Men jeg har aldri opplevd at en arrangør faktisk har frarådet meg fra komme. Jeg vet ikke hva jeg føler. Paff. Skuffet. Jeg føler som jeg har blitt tatt fra en glede.  En glede som betyr mer enn de fleste forstår. Konserter er for meg et pusterom. 2 timer hvor jeg stenger alle inntrykk, såre tanker og utfordringer ute. Sommer er en tid hvor jeg daglig må svelge den sorgen det er og ikke få kommet meg på ferie. Musikken kan de ihvertfall ikke ta fra meg, skrev jeg forrige innlegg. Men jammen fikk noen knust den gleden også. 

Universelt utforming er uhyre viktig for deltagelse, jobb og i denne forbindelse med fornøyelser. Det få vet er at jeg sitter med vond rygg etter et fall på et toalett på en annen konsert sist uke. Et toalett som det var umulig og komme inn med rullestol og hvor det ikke var håndtak og holde seg i det hele tatt. Det finnes ikke moro i det hele tatt. Man blir sta, oppjaga og stressa. Dette er  virkelig den siste type oppmerksomhet  og opplevelse man ønsker seg.  Kurt Nilsen skal jeg da alltids få hørt en annen gang, men da et sted det er tilrettelagt og hvor jeg føler meg velkommen.