5 MYTER OM SEX

Seksuell helse blant funksjonshemmede har lenge vært oversett og tabubelagt. Men nå står de unge frem og krever åpenhet. Mytene skal knuses!

Sex som funker. Det er navnet på rapporten som nylig kom fra organisasjonen Unge funksjonshemmede. – Endelig har ungdom satt ord på noe mange funksjonshemmede og kronisk syke kjenner seg igjen i, men som det ikke snakkes om, sier generalsekretær Synne Lerhol. Rapporten viser mangel på kunnskap og åpenhet om seksuell helse, også er det behov for et holdningsarbeid. I samfunnet generelt, og spesielt i helse-og skolesektoren. – Vi må utvide normalen slik at flere omfavnes av hva som er innenfor. Det er egentlig unormalt å være såkalt normal. Enten det handler om utseende, sykdom, funksjonsevne, legning, religion eller sosiale behov har de fleste av oss en ” annerledeshet”. Det er normalt å være ekstrovert, muslimsk og svaksynt jente. Det er normalt å være rullestolbruker og bifil. Det er normalt å være den du er. Organisasjonen konkluderer med at det finnes fem vanlige myter som mange møter utenfra, men som flere med nedsatt funksjonevne også tror på selv.  Hører mange nok ganger at du ikke burde ha barn eller at ingen nok vil bli med deg på date, er det lett å tro på det til slutt. For å knuse mytene om at enkelte ikke kan ha sex eller ikke har seksuelle følelser og erfaringer må vi snakke om hvordan ulike mennesker uttrykker og lever ut sin sin seksualitet. Så hva består mytene i, hvordan har de oppstått og hvordan en knuse dem?

Myte 1 : Funksjonshemmede føler seg ikke sexy og tenker ikke på sex

Alle har en seksualitet uavhengig av funksjonsnedsettelse, alder, kjønn og kultur.  Mennesker med funksjonsnedsettelse og kronisk sykdom er like ulike som alle andre. Noen liker sex og har det ofte, uavhengig av behov for tilrettelegging. Andre har sjeldnere sex og er intime på andre måte. Nærhet kommer i mange former, noen ganger er det nok med nærhet og kos. Andre ganger gir det nytelse å berøre erogene soner. Det virker som helsepersonell ikke har tatt dette innover seg. I rapporten kommer det fram at ungdommer blir spurt fra helsepersonell om hvorfor de skal ha prevensjon eller en graviditetstest Mange blir møtt med fordommer om at de ikke tenker på sex. Regjeringen la fram i 2017 frem et et 5- årig strategidokument om seksuell helse. Det var overordnende målet er å sikre god seksuell helse i hele befolkningen:  Der bekreftes utfordringene i helsesektoren:

” Tilbakemeldingen fra brukere, og undersøkelser blant brukere og helsepersonell, tyder på at det mangler både bevissthet og kunnskap om seksuell helse som helsefremmende resurs. Seksuell helse bør vektlegges i relevante profesjonsutdanninger som en del av en helhetlig helse-forståelse, og inkluderes i faglige retningslinjer i helse- og omsorgstjenesten”

– Mange i helsevesenet synes dette er litt flaut. De vet ikke når og hvordan de skal ta opp temaet, og derfor opplever kronisk syke og funksjonshemmede oftere enn andre at seksuell helse aldri blir tatt opp. Det er viktig og få fram flere sider ved denne myten.  Noen har god god selvfølelse, de godtar kroppen sin og egen seksualitet. Så er det noen som tror ingen vil like dem. I en søkende og sårbar ungdomstid kan slengbemerkninger gjøre deg usikker og uttrygg. Noen spør også at venner aldri spør om forelskelse, eller snakker med deg om forelskelse, eller snakker med dem i det hele tatt om seksualitet. Det er vanskelig.  Vi håper  å nyansere bildet for denne gruppen, og vise at mange har det bra.

Myte 2: Det er vanskelig å ha et parforhold.

Rapporten ” Sex som funker” viser at enkelte har vansker med å finne en partner, mens andre velger å ikke dele sin seksualitet. Informantene som har kjæreste, legger vekt på åpenhet, kommunikasjon og grensesetting er ekstra viktig for dem i parforholdet og for sexlivet. Det kan for eksempel være vanskelig å si nei til sex når en egentlig ikke vil, men må sette grenser for ikke å bli utslitt. Noen ønsker å finne en partner med lignende erfaringer mens andre ikke tenker det skal bety noe. – Det er like lett eller like vanskelig å ha et parforhold enten en er funksjonshemmet, kronisk syk eller frisk. Her er det viktig at en snakker sammen. Noen sier i rapporten at de ble en bedre kjæreste etter at de satt ord på hva de trenger. En må derfor våge å være åpen, selv om det kan være sårbart eller usexy å snakke om hva en trenger. Unge funksjonshemmede har nylig arrangert fotoutstillingen ” Jeg elsker” nettopp for å vise frem og knuse denne myten. De vil vise både for venner,familie og helsepersonell at det er mulig å ha både barn, kjæreste og være samboer selv om en er i rullestol eller har pose på magen. 

Myte 3 : Funksjonshemmede har ikke one night stands.

– Blant i infomantene i rapporten er det mennesker som er eller har vært seksuelt aktive, og unge som aldri har hatt sex. Noen er i kjærlighetsforhold andre er single. Så har funksjonshemmede one night stands? Det vet vi jo at de har. Så hvorfor kommer det opp som en myte? Trolig på grunn av myte nummer 1.Det er en oppfatning at denne gruppen ikke tenker på sex, og noen tror at dersom en sitter i rullestol, blir det en barriere for en one night stand. Det blir det ikke. Men det krever noen ganger organisering og tilrettelegging. Noen har for eksempel et godt system med assistanse eller hjelpemidler. Det er som sagt mange som har engangsaffærer, andre har det ikke. Akkurat som alle andre i Norge. Det handler jo ikke om diagnoser, men hvem du er som person, hvor trygg du er på deg selv og hvilke behov du har. Sex er mangfoldig. Funksjonshemmede som gruppe er en av de aller mest mangfoldige. Og de har bakgrunn fra alle samfunnslag.

Myte 4: Funksjonhemmede burde ikke få barn. 

Temaet er veldig vanskelig. Det er mange stigmaholdninger i samfunnet, som at man ikke skal videreføre arvelige sykdommer. Mange blir møtt med kommentarer fra sine nærmeste og helsepersonell om at de ikke bør få barn. En kvinne i rapporten mener at hennes med en sjelden diagnose derimot er en ressurs hvis hun skulle bli mor i fremtiden. Mens andre vil ikke at barna skal oppleve samme symptomer, usikkerhet eller fordommer de selv har opplevd.  Vi vet jo om mange som har fått barn, så myten stemmer ikke. Mange har blitt sett på individet de er, fått god hjelp av familie og hjelpeapparatet når de har ønsket barn. Det handler om individuell tilpassing. Å få eller ikke få barn er en veldig vanlig bekymring. Å få barn er en belastning for kroppen og en endring av livet. Enkelte, for eksempel bevegelseshemmede og kronisk syke er nervøse for hva en graviditet vil føre med seg. I  tillegg kan de bekymre seg for om de blir gode mødre. Emnet er svært tabubelagt og sårbart, både innad i en familie og helsevesenet . Åpenhet er viktig. Gi folk tid til å utforske hvem de er, om de vil ha barn eller ei. Dersom du har lyst på barn, bør du se på hvordan du kan organisere livet rundt dette. Ikke bare godta at “Det er for farlig for deg”og så punktum.  Det er så mange i helsevesenet som er involvert i livet ditt som er vant til og ha en mening om personers liv. Hvis noen legger føringer for deg, så krever det at du er tøff og selvbevisst.

Myte 5 : Eneste måte å oppnå nytelse på, er samleie eller onani.

I rapporten ønsker unge funksjonshemmede å normalisere hjelpemidler. Å kjøpe dem selv eller be om seksualtekniske hjelpemidler igjennom Nav, er en høy terskel for mange, selv om alle uavhengig av funksjonsevne kan bruke og ha nytte av slike. Ikke alle klarer å oppnå orgasme uten hjelpemidler.Kunnskap er viktig, og leger bør ikke være redde for å spørre om seksualitet, nytelse og hjelpemidler. Noen bruker hjelpemidler sammen med en partner. Andre bruker dem fordi de ikke har en partner, eller fordi på grunn av funksjonnedsettelsen trenger hjelp fra for eksempel vibrator. Likevel kan nytelse være menneskelig berøring. Alle har ulike måter å leve ut seksualitet på. Noen trenger sexolog eller psykolog for å få bedre selvbilde og råd om hva som funker.  Hjelpemidler eller leketøy som heter i den virkelige verden, er jo også godkjent av samfunnet igjennom Nav. Dette er noe store grupper har behov for. Det er flere ting som blir viktig for å knuse denne myten. –  Vi må utvide Navs tilbud. Andre land som Danmark, har et mye sterkere fokus på dette, mange bestiller leketøy fra utlandet. Vi må gjøre fastleger klar over at de har rekvisisjonsrett. Ergoterapeuter er også en kjempeviktig ressurs. De har fokus på mestring og hva de kan, ikke diagnosen. De skal også spørre om en har behov for hjelpemidler til seksuell aktivitet, og formidle det som finnes.

Leketøy fra Nav ( Kilde Hjelpemiddeldatabasen) 

Alle autoriserte leger i Norge kan bestille seksualtekniske hjelpemidler fra Nav. Bestillingen blir levert til leverandøren av hjelpemidlet, som sender hjelpemidlet direkte til bruker eller rekvirerende lege. Rammeavtalen omfatter hjelpemidler som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre funksjonsevnen for personer med varig, det vil si to år, nedsatt seksuell funksjonsevne på grunn av skade, lyte eller sykdom. Nav har ingen fullstendig oversikt over alt man kan søke om, det finnes et stort utvalg i Hjelpemiddeldatabasen. Noen eksempler er hjelpemidler for opplæring og hjelp under seksuelle aktiviteter, vibratorer for smertelindring og senger ,puter og polstret avlatning til rygg. Nav dekker ikke alle produktene.

Teksten er hentet fra Handikap nytt. 

Ros til Unge funksjonhemmede som tar et oppgjør med fordommene, knuser mytene og snakker høyt om noe som de aller fleste har følelser og tanker rundt.  

ALVORSPRAT MED DØDEN…… TA MEG FØRST!

DØDEN. Det er på tide vi tar en alvorsprat!  

Jeg har vært redd deg lenge. Redd for hvor du en dag skal føre meg hen? Men det som har plaget meg mest er alle de du har latt gå foran meg. I de siste fire årene har du ødelagt mang en natt for meg. I sorg men også redsel for hvem du tar neste gang? Det at du puster i nakken på min nærmeste, hater jeg deg for intenst for. Jeg ønsker ikke å dø men hva har jeg igjen å leve for hvis du tar de tryggeste og kjæreste jeg har!? Ikke prøv deg å begynne synge deilig er jorden, slekter skal følge slektes gang for i mange tilfeller stemmer det ikke likevel. Du tar for deg uansett som en ubuden gjest, kommer du ofte brasende inn igjennom døren til mennesker som ikke hadde ventet deg på mange år ennå. Joda, jeg vet du noen ganger befrier mennesker også, fra smerter og langvarig sykdom. Men jeg personlig forbinder deg bare med redsel og sorg. Du tok riktignok mine besteforeldre først, men selv det var en sterk opplevelse. Jeg husker jeg fant styrke og trøst i at jeg sikkert kom til og ha foreldrene mine lenge ennå. Jeg har dem ennå og jeg vet jeg er heldig. Jeg kjenner flere som har mistet dem da de var ganske unge. 

Men jeg blir reddere og reddere for hvert år for å miste dem.  At jeg en dag skal føle at jeg står ribbet til skinnet.  Uten min tryggeste tilhørighet. 

Jeg vet jeg ikke er alene om å leve alene. Men jeg er heller ikke så fri som kameraten min som lever uten barn og faste forpliktelser. Han kan reise ut i verden så mye han vil, den friheten får aldri jeg.  Selvfølgelig har jeg håp.Livsglede og styrke til å stå i livet. Jeg har lovet min nærmeste det.  Men jeg kjenner redselen for en dyp ensomhet og en dyp sorg over de brikkene jeg ennå ikke har fått på plass i livet, nå i de siste årene har jeg lurt på om det noensinne vil komme til å skje?

 

Er man gift og har barn har man noen  å leve for og med. Det har selvsagt også jeg men en slik relasjon gir en annen type nærhet og bindeledd enn om man lever alene har familie man ser innimellom.  For meg handler livet om familie og venner det og kunne føle seg så lykkelig i sitt eget liv at man har noe å strekke seg etter. Håpe på. Ønske seg. Kjempe for og engasjere seg i. Jeg har den gnisten ennå. Håpet om opplevelser, lys og glede. Jeg vil forsatt vise engasjement for å hjelpe andre.  Men av og til føles livet som en evig kamp. Kamp for assistanse og opplevelser mange tar som en selvfølge og dermed nesten litt forgitt. Livet skal handle om mer enn å telle timer, og vente og håpe på opplevelser som kanskje aldri kommer. Jeg vil så gjerne kunne leve her og nå som det så fint heter, men det er ikke dermed sagt at livet blir sånn. Jeg høres kanskje mørk ut nå, men jeg prøver heller å være realistisk. Livet blir slik man gjør det til sier du kanskje? Du har rett i det, og jeg skal prøve så godt jeg kan å leve best mulig som jeg har lovet moren min. Men enn og sterk jeg er, blir det ikke nødvendigvis lett, heller tvert i mot når jeg tenker meg om. Den dagen jeg sørger på det dypeste er det heller ikke ventet at en tsunami av kjærlighet skal skylle over meg, jeg som i flere år ventet på at folk i det hele tatt skulle komme på døra. Vel. Jeg har sluttet å vente og vet fra tidligere at sorg uansett er en ganske så rå og ensom prosess vi hver og en må jobbe oss igjennom. 

 

Så døden. Du har tatt grådig for deg blant de venner jeg var aller mest glad i. Det fikk meg til å innse at du kan ta alle jeg er glad i.  Jeg vet ingen unnslipper deg, men jeg ber deg, ikke hent flere nå, ikke la meg bli gammel,  med spasmer og smerter hvis ensomhet, gamle minner og lengsel etter de jeg elsket blir mine kjæreste eiendeler.

Da kan du like godt ta meg først!

22 JULI – DAGEN VI ALDRI GLEMMER, MEN VANSKELIG KAN FORSTÅ.

Jeg var lenge i tvil om den mye omtalte  22 Juli Utøya filmen var noe jeg ønsket å ikke minst orket å se. Etter 90 sterke minutter derimot er jeg ikke i tvil dette er en film man burde se for å kunne ta mer innover seg de grusomheter som skjedde på øya mange betraktet som det tryggeste stedet på jord. 

Jeg husker sjokkbildene som rullet over tv hele den kvelden og natten. Bilder av mennesker som løper skadd og livredde fra regjeringskvartalet, men aller mest bildene fra de mange sjokkskada ungdommene fra AUF sin sommerleir på Utøya. En sommerleir  som også en nær kamerat tilbrakte flere sommerdøgn i sine yngre dager.  Han husket spesielt Monica  Bøsei som populært ble kalt ” Mor Utøya”.  Hun betydde mye for ungdommene på leirene. Hun ble dessverre den første av de mange ofrene  som ble skutt på den politiske paradis øya. 

Regissøren Erik Poppe  er den som står bak spillefilmen om de panikkslagene 72 minuttene som utspilte seg på Utøya.Han gjør dette med en dyp respekt og verdighet ovenfor de mange hundre berørte av 22 juli. Det er rått, sterkt og til de grader hjerteskjærende og se panikken som vises over kinolerret.

Ungdom som løper for livet, forvirringen om det er krig eller en øvelse?  Dyp fortvilelse hvor ungdommene spør seg om politiet har gått helt amok? Du hører høye skudd igjennom store deler av filmen.  Du blir dradd med inn i et skrekkscenario vi som ikke var der aldri  vil forstå omfanget av. Men regissøren sørger for at du kjenner en stor klump i magen av frykt. Filmen er laget på en eneste tagning noe som gjorde at han dro skuespillene inn i en 5 dager lang boble. Kameraet følger Kaja minutt for minutt. En oppdiktet person som spilles av Andrea Berntzen på 20 år, som viser fremragende skuespillerprestasjoner igjennom hele filmen. I sin egen intense kamp for å overleve prøver hun også iherdig å hjelpe andre. Filmen gir mange sterke inntrykk, noe av det mest rørende er å se samholdet mellom ungdommene fra begynnelsen til slutt. De hjelper hverandre, pusher hverandre til og holde ut litt til og trøster hverandre på en utrolig fin måte noe jeg sikker på de også gjorde i virkeligheten.

Filmen sies og være veldig virkelighets nær mye takket være at tre overlevende fra øya var dypt involvert gjennom alle stadier av produksjonen. Poppe gjennomførte intervjuer med de overlevende, og de var også til stede under innspillingen og involvert i etterproduksjonen av filmen. Poppe er en begavet mann som virker først og fremst opptatt av å se mennesker for den de er og hvilke arr og historier de måtte bære på gir. Han virket som et lunt og varmt menneske med en stor ydmykhet. En proff  regissør som støttegruppa etter 22 juli har stor tillit til.  En mann som aldri har ønsket å gjøre et av Norges historiens største traumer til en underholdningsfilm. Men mer som en skarp  påminnelse om hva terror gjør med mennesker og hva den gjorde med oss som nasjon.   Erik holdt et lite foredrag om frykt sammen med Lisbeth Kristine Røyneland som er leder for støttegruppen til de etterlatte og berørte av 22 juli. Hun mistet selv sin 18 år gamle datter på Utøya. Hun fortalte blant annet at datteren hadde store skader på lungene, ikke som følge av skuddskader men rett og slett av frykt.  Det bør fortelle oss at frykten de ble påført den dagen var mer grusom enn vi noensinne kan klare og forestille oss. 

Jeg takket Erik for sin grufulle, sterke påminnelse om at vi aldri må glemme,  fordi det kan komme tider vi igjen må stå som en samlet nasjon og vise at vi dreper hat med kjærlighet!