FRIHET FRARØVELSE……..

La oss snakke om frihet og frihet frarøvelse. La oss snakke om kameler.

 

Det er nå 2 år siden helse- og omsorgkomiteen i Larvik, her jeg bor, stemte i mot at vi skal få dra på utenlandsreise med kommunens BPA ordning. Saken som jeg kjempet så iherdig for, både via blogg og media, står helt stille idag. Interessen for å behandle saken på nytt politisk virker laber hos de aller fleste politikere her. De ser på dette nærmest som en fillesak de har lagt bak seg. Mens jeg og andre må leve med de begrensninger og bremser det setter for mitt liv og livsutfoldelse.

Noen mener kanskje også at dette er en kamel jeg burde ha svelget for lengst? Men så enkelt er det bare ikke, spesielt ikke nå på sommers tid hvor jeg våker opp til snapper fra mine venners feriereiser. Mine to aller nærmeste venninner er i skrivende stund i Tyrkia og Spania.  Det lengste jeg derimot har mulighet til å reise med assistent er harrytur til Strømstad i Sverige. Det kalles ikke “harry tur” for ingenting, og det føles ganske “harry” og ha en så begrenset frihet. 

 

Jeg får riktignok handlet mat og snop for en litt billigere penge. Men opplevelse av ferie og av og reise bort er ikke der. 

Klarer du å ta innover deg hvilken stor kamel dette er å svelge? Hvilken frihet frarøvelse det er og ta fra mennesker gleder og opplevelser ene og alene fordi man har et assistanse behov? Min bestevenninne er også født med nedsatt funksjons evne, men fordi hun klarer og gå og stå på egne bein uten behov for assistent kan hun ta verden for sine føtter. 

 

 Tidligere stortingsrepresentant Tove Linnea Brandvik hadde årets beste og tydeligste parole under Ulobas årlige Stolthetsparade i Oslo, sist lørdag. Tydeligere kan det ikke sies. Full frihet for faen! Klarere kan det ikke forståes. Mer presist enn dette blir det ikke. Takk Tove for klar tale og overbevisning. 

Lørdag ble også Stolthetsprisen tildelt Lars Ødegård, tidligere generalsekretær og nå rådgiver i Norges Handikapforbund. Han holdt en oppsiktsvekkende, knyttneve tale av de sjeldne. La meg få sitere noe av den :

Vår kamp for frihet må vi kjempe selv. Vi må kjempe så oppriktig og iherdig at vi vinner gehør for det som er åpenbart for oss, men som mange sliter med å forstå, ? at vi trenger likestilling  og ikke omsorg for å få vår frihet.

At vi forlanger råderett over våre egne liv, og ikke pleie til å mestre hverdagens mange små og store utfordringer.

Frihet, ? det lille ordet med det enormt store innholdet.

Frihet til å stå opp når vi vil. Til å gå på do når vi må. Til å besøke venner når vi ønsker. Til å ta oppvasken når det trengs. Å skifte bleie på minstemann når lukta tilsier det. Til å overraske kjæresten med et godt hjemmelaget måltid. Til å gi naboen en håndsrekning som gjengjeld for tidligere nabohjelp. Til å være et helt menneske. Til å leve hele liv, ? hele livet.

Jeg har mange ganger tenkt, ? hvorfor forstår ikke folk dette? Politikere, saksbehandlere, byråkrater, journalister og andre meningsbærere i samfunnet. Hvorfor er det så mange som ennå ikke forstår?

Er det fordi vi er urimelig i våre forventninger om likeverd og likestilling? Nei.

Er det fordi vi ikke evner å stå samlet i kampen for likeverd og likestilling? Nja, her er det nok mer enn ett poeng.

Er det fordi vi er for få og for snille til å skape demokratiske bølger ved Stortingsvalg? Her er det i alle fall mange poeng å dvele ved.

Eller det rett og slett fordi vårt krav om frihet handler om ting som er så selvfølgelig for andre at de ikke forstår hva vi snakker om. At retten til å gå på do når man må er så utenkelig å tenke seg som et krav om likeverd, likestilling og frihet at folk ikke evner å ta det inn over seg? Kanskje er det sånn?

Hvis det er sånn, så er det vi som må gjøre noe med det. Det er vi som må si det. Det er vi som må vise hva vår kamp for frihet handler om. Vi må slutte å gjøre det på en stakkarslig og sippete måte. Vi må slutte å si det på en bedende og bedrøvet måte. Vi må si det sterkt og tydelig. Vi må si det med overbevisning. Vi må stå sammen om det. Vi må slutte å grine over det vi ikke får. Vi må bli forbannet over å bli urettferdig behandlet. Vi må få andre til å innse at vi blir undertrykket og forskjellsbehandlet. Det er vi sjøl som må vekke folk av dvalen som gir dem inntrykk av at funksjonshemmede trenger omsorg når sannheten er at vi trenger frihet.

Lars sa det så korrekt og kraftfullt og la det være sagt jeg sipper ikke lenger. Dette er ikke hverken ment som et sippete og bedrøvet innlegg men mer som et opprop for en frihet jeg blir frarøvet. For jeg er ikke trist. Jeg er forbannet og det er det en ganske stor forskjell på. Jeg er sint fordi jeg kjenner på forskjell behandling hver eneste dag i disse ferietider. En frihet mange tar forgitt, kanskje nettopp fordi de aldri har kjent på kroppen  hvordan det er og bli frarøvet deler og gleder ved livet de aller fleste tar som en selvfølge.

Gi oss friheten til å eie vår frihet mens vi lever, når man er dau er det faen imeg for seint!

 

VENNINNA MI ER MED I “HVER GANG VI MØTES”.

 

Jeg har håpet på dette i flere år. Rettere sagt ventet på at det skulle skje. Tidspunktet hvor min fine, gode venninne skal bli hyllet på tv i den beste sendetid. Etter en fartstid som en av skandinavias​ største og mest folkekjære artister igjennom 39 år er det fortjent, på sin plass og på tide at hun får sin hyllest. 

Jeg snakker selvsagt om Elisabeth. Hvis du kjenner meg vet du at hun er en musikalsk “dronning” i mitt liv. Hvert eneste år har jeg sittet og tenkt hvis det er en artist som hadde fortjent en hyllest er det henne! Hun som tross alt er en av Nordens største artister og med en bred, variert og suksessfull karrière både i Sverige og Norge i 40 år! Ja, tenk hun sto faktisk på scenen før jeg ble født. Platene hennes er fulle av musikalske perler. Noen er veldig kjente, mens noen er mer ukjente men en ting er sikkert hun har sunget mange vakre sanger oppigjennom årene. Hva er det  hun ikke kan? Jeg har hørt henne synge alt fra Country, viser, opera til musikaler stemmen hennes behersker alt med glans. Hun har vært hele Norges ” Bettan” i årevis og hennes publikum vokser seg bare større. Hun er en artist med en stor formidlingsevne. Et menneske og en artist med en rørende tilstedeværelse til sitt publikum og sine medmennesker. En kjær stemme som gleder, trøster og som aldri slutter å imponere.

Her er noen av mine favoritter :

 I natt jag drömde (1992)

Hver gang jeg hører denne sangen treffer den meg. Jeg ser for meg en verden uten krig. Mennesker med jubelbrøl og glede. Siden vi starter på begynnelsen av 90 tallet var det i 91- 92 hun også sang seg inn i hjertet mitt. 

EZd5tGRKyTQ

Ängel I Natt

Elisabeth spilte den inn i 1985 men jeg hørte den først ti år senere på ” Bettans beste” jeg bet nok også merke til den etter Celine Dions “Power of love” året før, som er samme låt men med ulik tekst. Som ungdom og senere voksen ble Ängel I natt en kjærlighetsorg sang for meg. Jeg elsker den ennå og tenker forsatt på min store tape kjærlighet når jeg hører den.

qn02_VM5HPM

Da lyser en sol (1981) 

Denne sangen fant jeg også på Bettans beste. Men jeg kunne den allerede utenat fordi jeg hadde hatt den på kasett med barnestjerna Jannicke Irwin Abrahamsen. Utrolig hva man finner på Youtube her er Elisabeth 22 år. 

Flere sanger som er blant mine favoritter men som jeg dessverre ikke finner på youtube er  de svenske sangene Älskar, Älskar ej, Vennskapen består, Om jag lyssnar og Kvinne för dig. Dette er sanger jeg gjerne skulle hørt bli tolket, ikke bare de man forventer og har hørt om.

4tfTLr1sLg0

Men selvfølgelig elsker jeg også de sangene hun er mest kjent for her i Norge, Danse mot har tidligere fått et innlegg her på bloggen. Du finner det her.  I Evighet bringer fram gode, varme, glade, barndomsminner for meg. Det samme gjør Duett med Jan Werner.

ynMePisZAQY

Hjertet mitt fylles med vemod og enorm takknemlighet ovenfor disse to, der jeg satt som lita jente med et fullstendig knust og ensomt hjerte som barn. Folk som ikke har båret den type smerte kan umulig sette seg inn i og forstå hva musikken ga meg som barn, ungdom og nå også voksen. De hjalp meg, de trøstet og var der som to gamle venner eller skal vi si engler eller hjelpere lenge før jeg ble kjent med dem personlig.  Werner farget livet mitt for alltid som menneske også selv mange år etter sin død er livet mitt godt på grunn av HAM. At alt startet med kjærlighet for musikk er nesten ikke til å tro. 

 

Jeg elsker også country Bettan og hun har noen flotte album også innenfor denne sjangeren.  Favoritt er ​Long Ride HomeSoon You’ll Fly og ikke minst      A Fisherman’s Daughter der hun synger til pappaen sin. Den skulle jeg gjerne  hørt på “Hver gang vi møtes.” Ellers er min store country favoritt både med og uten Elisabeth Jackson som jeg fikk totalt dilla på etter Walk the line filmen om Johnny Cash.

xmQCMETD8-A

Elisabeth har oppigjennom årene hatt ulike duett partnere jeg vet om en annen Jan hun hadde en nydelig duett med, nemlig Jan Johansen. I 1996 sang han og Elisabeth duetten  Kommer tid, kommer vår. Jeg elsket den. Gudene vet hvorfor, jeg var bare 13 år og hadde aldri opplevd kjærlighetssorg på denne tiden. Men også denne sangen har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. 

JFPMPOSm13c
 

K1VuhwQqNwg

Jeg elsket albumet Kjærlighetsviser og “Tusen bitar” er en stor favoritt selv om den ikke er hennes. Albumet er utrolig nydelig og en stor favoritt. Trykk på bilde for å høre den.

Med Albumet “Spellemann” kom enda større favoritter.

sgXn5Tc0y7g

För kärlekens skull. Originalt sunget av Ted Gärdestad Elisabeth store forbilde som ungdom.

B6ITCSkf9iQ

Klinga mine klokkar er en fantastisk, glad favoritt. Jeg blir alltid så glad av den og har fantastiske gode minner fra den uforglemmelige konserten hun hadde med Alexander Rybak  jeg husker vi jublet høyt både foreldrene mine og jeg. 

XASZs9AjpPs

Besvärjelse ble en ny favoritt i 2016 da Elisabeth sang denne nydelige sangen til døtrene sine, og jeg satt arm i arm med min egen mor og nøt sangen og gamle minner med øynene fulle av tårer. Et vakkert minne fra en utrolig sterk kveld. 3 uker etter Tor gikk bort møtes vi. Det var et sterkt og følsomt møte vi fikk den kvelden. Jeg klemte henne med tårer i øynene.  Jeg kunne ikke få klemt henne nok. Tapre venn. Jeg har et inderlig håp om at denne perlen av en sang blir spilt inn med Elisabeth en dag.

VnPWFGsyaHM

De største favorittene til slutt. The Prayer. Tårene renner hver gang jeg hører denne. Minnene strømmer på. Tiden står stille. Jeg har hørt Elisabeth synge den med andre også etter Jan Werner gikk bort, Det blir aldri det samme og jeg har hørt tårer både i stemmen og sett de i øynene på Elisabeth også.

 
FIJbc1Qbznk

Soajit Vinger​. Joiken til Tor. Den er sterk og det er en  mektig opplevelse å se og høre den bli fremført live. Hun bærer den med som et dyrebart smykke til minne om mannen i sitt liv som hun elsket så høyt. Fine, rause, gode Tor. Mannen som bar sin kone på hendene til sin siste dag.

OtVClw2EzXM

Den største favoritten av dem alle til slutt.  Gabriellas sång​ sangen hun fant etter Werners død, med filmen “Så som i himmelen” og som hun lenge  sang til minne om han, men som for meg idag omhandler livet. Jeg har gjort den til min livs sang da den sier mye om mine tanker, mine kamper og mine lengsler i livet. Den dagen jeg dør, er det nettopp denne sangen som skal få følge meg til graven. 

Mens du blar deg igjennom dette dyp dykket av favoritter tenker du kanskje, ” Gud! Du er stort fan du.”  Det virker kanskje slik men sannheten er at det på en måte hører fortiden til. Sannheten er faktisk den, at jeg lytter lite til musikken hennes idag, ikke fordi jeg liker den mindre men mest fordi jeg har et annet forhold til både artisten og ikke minst menneske.  Det er meget avslappet og jordnært. Jeg lytter til musikken når jeg vil mimre om styrken musikken ga meg som barn, eller jeg er trist, syk eller søvnløs. Men aldri som før. Jeg har satt henne ned fra pidestallen jeg hadde henne på som barn, men på den måten har hun også kanskje kommet enda nærmere hjertet mitt. Vi er venner.  Fine venner og hun er ikke redd for å si det høyt til omverden heller. Men det fineste er samtalene vi deler, ærlige tanker og refleksjoner av og fra livet. En venn jeg vet jeg kan dele ting med. Vi har delt latter, tårer og sorg. Jeg vet jeg kan være 100% ærlig uten at hun liker meg noe mindre etterpå. Vi tør si ifra. Ja til og med og være uenige.Jeg hviler godt i den tilliten som er mellom oss idag. Vi har et naturlig og fint vennskap. Jeg sitter ikke akkurat starstruck og som et tent lys på konsertene hennes lenger. Det avslørte a mor sjøl da a tok meg i og skrive meldinger på mobilen under siste konsert. Jeg elsker at hun vil være litt “ekstramamma”  Hun er en venn jeg setter stor pris på, en venn som får meg til å føle meg som en prinsesse i sitt nærvær. En venn jeg kan elske så mye jeg vil uten at det gjør vondt!

 

 

JEG FØLER MEG UVERDIG………

Det har blitt hardere å skrive. Hardere å åpne seg dette året. Det er en mye lettere løsning å skrive om kultur eller nyheter enn å dele tanker og følelser fra mitt innerste. En del av meg er nok også redd for at det nærmest skal føles som om jeg skriver om og om igjen om det samme bare fra forskjellige vinkler og uttrykksform. 

 

Det er sommer, det er sol og glade tider. Ihvertfall utad. Innvendig er jeg mørk, sår og føler meg ofte uverdig. Utilstrekkelig. Nesten som et annen rangs menneske. Ta deg sammen, reis deg, se deg rundt og vis litt mer takknemlighet ovenfor livet du faktisk har og sist men ikke minst slutt å sammenlign deg med andre! Det er ikke en ting jeg ikke hørt før.  Det er sant men det er også vanskelig. Jeg er kjent for å være både sosial og utadvent. Jeg er ikke fremmed hverken å snakke høyt, tale eller engasjere meg i saker jeg brenner for. Det er viktig og det er givende men sannheten er også at jeg i flere sosiale settinger bevisst trekker meg tilbake og holder munn. Jeg er stille. Ikke fordi jeg kan snakke om samfunn og politikk og det måtte være, men fordi jeg føler meg mindreverdig enn dem. Du ville få sjokk  over hvem dette er,  at jeg føler slik ovenfor flere av mine nære rundt meg. Hev deg og vis deg hvem du er vil du kanskje si. Jeg prøver men noen mennesker gir jeg opp. Skammen og utilstrekkeligheten føles for stor. Ulikhetene. Avstanden føles for stor. Jeg kan lett føle meg uverdig og liten i forhold til dem. Jeg har så glansbilde av dem i hue og det livet de lever med gode jobber, hus, hytter, båt, biler og fete, eksotiske ferier at jeg blir nervøs og skamfull over og snakke om meg og mitt. Jeg blir beskjeden og stille, selv om det også skal sies at dette er mennesker jeg er glad i og som har en viktig plass i livet mitt, men sant skal sies kjenner de lite til den virkelige meg. Kanskje fordi de kunne prøvd litt hardere og jeg kunne turt og slippe dem litt lenger inn? For også de kan bli stotrende og usikker på hva de skal snakke med meg om. Jeg kjenner det i magen hver gang og lurer på hvordan deres bilde av meg egentlig er? Jeg tenker mye på det, for bilde av hvem jeg er og hvordan jeg egentlig tenker, føler og lever kommer jo lite fram når jeg for det meste blir stille i deres nærvær? Jeg skjønner dette må jobbes med, at mye også handler om hvordan jeg ser på meg selv. 

Have you ever felt some kind of emptiness inside
You will never measure up, to those people you
Must be strong, can’t show them that you’re weak.

 Teksten er hentet fra Lene Marlin’s “Disguise”.

En god beskrivelse på hvordan  jeg har følt det og fremdeles kan føle det innimellom. At samme hva jeg gjør, opplever, skriver og får til er det alltid noen jeg ser opp til som gjør mer, opplever mer eller og får ting til bedre enn meg. Disse tankene og følelsene går i bølger, men kjennes som kniver i hjertet av og til. “Du må ikke sammenligne deg med andre, du må godta ting som de er, ellers så blir det så sårt for deg vennen…… sier min kjæreste venninne til meg. Hun som i mange år har vært som en “storesøster” men som jeg likevel måtte lære meg og bli trygg på. Jeg følte meg uverdig både henne og min beste venninne, min barndoms venninne igjennom 26 år. Jeg har tider hvor jeg føler de er alt jeg ikke er, får til alt jeg ikke har gjort og hvor jeg ikke fatter og begriper at jeg er bra nok for dem.  Et annet eksempel på forskjeller mellom oss er at de får kjenne kjærligheten og samlivets gleder med sine utvalgte mens jeg, jeg sier elsker deg til et menneske jeg kan elske hele mitt liv men likevel aldri få.  Jeg føler meg patetisk, men jeg elsker dette menneske så sterkt, så ubetinget. Så ekte. Lenge var det fryktelig sårt og vondt. Men dette menneske fikk meg til å skjønne hva ekte følelser er. Idag er det mange år siden disse følelsene oppsto.   Men fremdeles blir jeg klam, nervøs, oppspilt og skjelver innvendig av å bare være i nærheten av dette vidunderlige menneske, jeg vet jeg kunne dratt til helvete og tilbake for at vedkommende skulle få alt en ville og være lykkelig. Men at aldri det  ble oss to lever jeg faktisk greit med idag. Det var en vakker lærdom om hva jeg vil ha og hva jeg faktisk fortjener. Jeg vil ikke ha et lunkent forhold. Jeg vil ha noe sterkt, ekte og spesielt som kan brenne i sjelen min livet ut. 

Samfunnet har mange sider. Mange kamper. Mye urett. Det er lett å føle seg uverdig da man ofte fra barnsben av kjemper for å bli sett med rett øyne. NHFU har i disse dager en kampanje der de unge kommer med sterke appeller om livet de lever, hvem de er, hva de tror på og hva de kjemper for. De kjemper for utdannelse, yrkesliv og samfunnsdeltagelse på ulike vis. De kjemper mot fordommer, merkelapper og båser man ofte opplever og få på seg og bli satt i som funksjonhemmet. Du kan høre og se flere av dem ved å trykke her. .

Generasjonene som vokser opp etter meg viker å være tøffere, skapere og mer selvbevisste enn det jeg følte jeg var. Med en tydeligere selvtillit krever de og bli både hørt og sett og godtatt som et like verdig menneske i dagens samfunn som funksjonsfriske. Det er riktig og jeg er med dem i kampen, Men motet mitt er ikke like friskt lenger, kreftene ferre og kampviljen er litt brent i begge ender. Jeg innser mer og mer at det er kamper som drar så ut i tid at løsningene langt der fremme vil komme andre til gode enn meg.   For meg holder det lenge å møte morgendages mange utfordringer med rak rygg og ekte tilstedeværelse. Å nyte livets gleder.  

 

For jeg har heldigvis mennesker i livet mitt som på sin helt unike måte gir meg lykkelige stunder. Øyeblikk der jeg kjenner at jeg lever et godt og verdig liv. Små, vidunderlige øyeblikk der jeg føler meg verdifull.