Dette blogg innlegget er skrevet som en tankevekker selv om kanskje noen blir fornærmet. 

 Ta deg sammen! Det er ikke synd på deg hvis du må sitte 2 uker hjemme i kartene.

Verden og Norge er i krise på grunn av Coronaviruset. Verden, Norge og hverdags samfunnet har på en måte fått litt nedsatt funksjonsevne på ubestemt tid. Hele verden får kjenne på kroppen i disse dager hvordan det er og leve med store begrensninger. Det er tøft men likevel blir jeg nesten sjokkert over hvor mange som uttrykker daglig på facebook at de går på veggen av kjedsomhet med to uker i karantene og ikke minst skaper det stor frustrasjon over å få kjøpt og levert matvarer osv. Mat og medisin levering snakkes om som en innarbeidet selvfølgelighet i disse dager, dette får kun fokus nå på grunn av verdens situasjonen med viruset. Det samfunnet generelt ikke gidder og ta innover seg er at det er mange mennesker som lever med lignende utfordringer hver eneste dag og det har vi gjort i årevis. Mange lever såpass begrenset at hvis ikke de har en assistent på jobb, får de verken handlet eller laget mat. Langt mindre kommet seg ut. Senest sist uke hadde jeg ikke assistent på jobb men jeg måtte til fastlegen. Jeg fikk det til, men allikevel fikk det personlige konsekvenser for meg som var tøffe.

Samfunnet og hvert enkeltmenneske er begrenset nå, vi fortviler over at livsutfoldelsen vår er satt på prøve. Men også her vil jeg vekke deg litt opp fra sytingen din.  Det sitter flere hundrevis i ufrivillig karantene hver eneste dag. Begrenset av mangel på assistanse mennesker som må velge mellom og toalettbesøk eller studier og jobb. Jeg vet det høres helt horribelt ut men dette er virkeligheten mange lever i.  Jeg har stor medfølelse og forståelse for deg som er redd for jobben din og økonomien din i disse tider. Men vi må alle puste med magen i en tid som dette, er du så heldig og kunne ha hjemmekontor er du i en privilegert situasjon mange lever kun på trygd og noen mye mindre enn det også i sitt vanlige liv uansett om verden er i krise eller ikke.

Skuffelsene kjennes på kroppen og i hjertet om dagen. Alle slags arrangementer blir avlyst. Det er kjipt. Men mange av oss som lever med assistanse har mott svelge mang en skuffelse på dette området lenge før vi ante om noe virus storm. Mange av de som lever med nedsatt funksjonevne er av ulike grunner mindre mobile hverdagen vår består av og telle timeantall vi har til rådighet nettopp for og kunne leve og oppleve både kultur og andre arrangement. Det skjer ofte at man må minske tiden man er et sted eller rett og slett avstå fra hele arrangementet fordi man ikke har nok timer assistanse eller det rett og slett er for kostbart og ha med seg en eller flere assistenter dit du skal. Jeg skriver dette for få deg som snart går på veggen av rastløshet til og reflektere litt ekstra over hvor fritt og til tilsynelatende ubegrenset liv DU lever til vanlig. Du reiser også kanskje til vanlig på to utenlands ferier i året!? Kanskje til og med flere. Jeg og mange, mange andre har sittet i ufrivillig reise karantne i årevis.

      Kanskje du også reflekterer litt ekstra om dagen på ditt syn på andre mennesker som lever ulikt som deg? Mennesker som du kanskje har et lite fordomsfullt skråblikk til fordi slik du ser det sitter vi hjemme og ser på Nettflix hele dagen lang og drikker te? Ingen vil innrømme det men fordommene mot mennesker med nedsatt funksjonsevnene, trygda og eller hjemmeværene florer. Jeg håper denne krisen og denne unntak tilstanden  verden er tvunget inn i kan gjøre folk litt mer oppmerksomme både mot hverandre og sitt eget syn og holdninger. Vi er alle bare mennesker som ønsker og leve så fritt og godt som mulig. Vask hender og hold deg hjemme. De aller fleste av dere får tilbake hverdagen når krisen er over. Et liv og en hverdag med en frihet og livsutfoldelse mange av oss har kjempet for i årevis.

Norge og verden er i krise på grunn av Corona viruset. Norge og flere land er stengt ned. Skoler, flyplasser uteliv og restaurant bransjen og sist men ikke minst underholdningsbransjen. 

Kultur. Hva hadde vel vel livet mitt vært uten min store lidenskap for sang, musikk, konserter og teater? Denne interessen, gleden og forkjærligheten har farget livet mitt og dagene mine i de vakreste toner og farger i årevis. Nå går det norske kulturlivet igjennom den største krisen noensinne. Det står og lese at denne bransjen kan tape over 200 millioner bare på 2 måneder.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kjenner skuffelsene svir i magen. Sist uke ble en konsert med Lewi Bergerud utsatt. 21 Mars  har  jeg også ventet på med fryd og lengsel da jeg endelig skulle jeg på en av mine største musikalfavoritter Chess som hadde premiere på Folketeatret i Oslo 13 Februar. Slike begivenheter er utrolig store og viktige gleder for meg, og det som gjør denne forestillingen  ekstra staselig for meg personlig er at min gode venninne Elisabeth Andreassen har en sentral rolle i stykket. Jeg håper  virkelig forestillingene blir flyttet på når denne stormen av en pandemi er over.Men uansett har jeg tatt det valget at jeg ikke kommer til og hente ut refusjon av mine kjøpe billetter, hverken når det gjelder CHESS, (Som jeg forøvrig har betalt dobbelt for men det er en annen historie som vi kan ta når ting har løyet) Stepen Ackles som jeg skulle med stort gledelig hjerte oppleve enda en gang denne våren. Jeg visste også denne kvelden ville bli en viktig og hjertevarm kveld tiden vil vise om også disse forestillingene blir flyttet på.  I august frykter jeg også og få min aller største konsertdrøm knust hvis ikke dette grusomme viruset er borte. Celine Dion. En drøm jeg har håpet på i 25 år!

Veldig mange men absolutt ikke alle har et veldig sterkt forhold til kultur og det og gå på konsert, show og teater. Noen lever også kanskje i den tro at de er søkkrike. Det er mange år siden jeg forsto at virkeligheten ikke nødvendigvis ikke er slik. Jeg har kjent både artister og bransjefolk innenfor norsk kulturliv i 20 år og vet det ligger enormt  mye jobb og økonomi så si bak hver eneste oppsetting, turne og eller gigg.  Artister, produksjonsselskap, bookingbyrå, managere osv det finnes både mange mennesker og detaljer i hverdagen til en artist som en vanlig publikummer ikke enser en tanke. De aller fleste av oss kjøper billetter kun med tanken på opplevelsen og underholdningsverdien i det uten og ha en anelse om hvor mye jobb som ligger bak for og få det til. Kultur i Norge er veldig viktig for mange, likevel opplever mange artister at de nærmest må krige for og bli forstått. I fjor gikk Bjørn Eidsvåg ut og kjempet mot radiokanalene fordi han opplever musikken hans blir altfor lite spilt i enkelte staskanaler. Du finner saken her.  Jeg håper kanalene bruker hjertet og viser solidaritet med norske artister i denne vanskelige tiden vi står i. Nå er tiden kommet for og stå sammen som et sterkt samfunn i forhold til alt av næring også denne bransjen som jeg dessverre er redd  mange tar litt for lett på som publikummer.

VÆR RAUS OG VIS SOLIDARITET VED OG IKKE KREVE PENGENE TILBAKE FRA BILLETTENE DU HAR KJØPT. 

Dette er tiden for og gi noe tilbake for den gleden, varmen og trøsten de så ofte fyller hjertene våre med.  Til alle artister som gleder mitt hjertet. Thank you for the music! Stay strong. ❤️

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den 5 Mars var det duket for den årlige konferansen til Mental Helse, som dette året gikk i dybden på problematikken rundt menn og selvmord. I den forbindelse ble kampanjen #Strongnotsilent# landsert. En kampanje som jeg med et engasjert og ømt hjerte er med og fronter.

Det er skapt et ideal om å være en sterk mann. Skammen over å ikke strekke til eller passe inn i et forventet ideal, stigmatiseringen rundt åpenhet om følelser, er med på å opprettholde at mange menn lider i stillhet og ikke søker hjelp i tide. For noen blir denne stillheten til et altoppslukende mørke som på tragisk vis ender med et selvmord. Vi håper at årets kampanje kan bidra til endring, og vise frem sterke menn som også kan snakke om følelser.De siste tallene fra Folkehelseinstituttet fra 2018 viser at 674 mennesker begikk selvmord i Norge. 472 av disse var menn. Det er 9 menn hver eneste uke. Vi kan ikke sitte stille og se på en slik utvikling.

Flertallet av disse mennene har ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet. Vi kan ikke sitte stille å se på en slik utvikling. Derfor samarbeider Mental Helse og Torp&Co Klinikken om #StrongNotSilent-kampanjen.

Solveig Kloppen ledet konferansen som besto av både fagkunnskap innenfor selvmord problematikk. Det vil si forskning og studier som er gjort rundt dette tema godt blanda med sterke, personlige beretninger blant annet av Norges mest kjente Grand Prix kommentator Jostein Pedersen og tidligere fotballproff Claus Lundekvam. Begge vet hva det vil si og leve i bratt oppoverbakke og kjenne mørket og smerten kvele seg rundt halsen på seg og begge kom med råsterke beretninger fra sine liv.

Her er noen fakta om menn og selvmord i Norge idag :

• Over 100 menn under 35 tar livet sitt hvert år.
• Flertallet av mennene som tar livet sitt har ikke vært i kontakt med hjelpeapparatet.
• Antagelsen av at selvmordet skyldes psykisk sykdom kan være et hinder for og identifisere selvmordsfare.
• Ofte avskåret som en impulsiv handling gjerne i kombinasjon av kjærlighetssorg, rus og finanskriser.
• Dårlig kompetanse hos fastleger.  Mangel på kunnskap på selvmord hos mennesker med høy mestringsevne blir trukket fram hos mange etterlatte med tanke på egne og helsepersonell muligheter til å identifisere en selvmords krise.
• Mangel på kunnskap om selvmord uten årsak i psykisk lidelse.
• Mange fremstår som om alt går på skinner fram til de tar livet sitt.
• Mange fremstår som om de har mange ønsker og planer i nær fremtid mens sannheten er at de har bestemt seg.

Ulike kjente personer har engasjert seg i kampanjen her ser du noen av dem. For meg personlig kom ønsket om å bidra i denne kampanjen etter og ha kjent både redsel og sorg på kroppen.Jeg var derfor ikke treg med og svare ja da jeg fikk en forespørsel fra Mental helse om å bidra. Jeg har flere nære venner som har selvmordsforsøk bak seg, helt fra jeg var ganske ung har jeg opplevd og få være en betrodd venn i flere venners livskriser. Betroelsene kom både via håndskrevende brev, tekstmeldinger og dype samtaler ansikt til ansikt. En veldig kjær venn forlot dessverre vår verden. Noe som rystet meg i flere år etterpå.Savnet rev og slet i meg.  Sannheten er at det alltid vil gjøre det.  Han hadde betydd noe helt spesielt for meg. Tårene renner mens jeg skriver nå, for det får meg også til å tenke på en nær barndomsvenninne som sleit store deler av tenårene og til langt ut i voksenlivet. Venner sviktet henne, men vi har vært nære helt fra barneskolen av, vårt vennskap og vårt bånd vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, fordi hun og vårt vennskap har lært meg hel del om det og være en raus, tålmodig og tolerant venn når krisen og sykdom rammer og jeg ventet alltid  på at hun fikk mindre restriksjoner  slik at vi kunne ringes og møtes uavhengig om hun var innlagt eller ikke, fant jeg alltid tid til å se venninna mi.

Jeg har alltid ønsket og stille opp og være der for vennene mine. Det kjennes som et dypt stikk i hjertet når jeg tenker på en kamerat jeg har kjent helt siden barndommen, som fikk en psykisk lidelse i ung alder og som jeg vet sliter ennå. Vi var gode, nære venner i mange, mange år og jeg er forsatt veldig glad i ham, men våre veier er stengt. Noe jeg synes er vondt og fryktelig sårt den dag idag for jeg kjenner jeg bryr meg veldig om han ennå. Jeg vil alltid gjøre det. Hvis du leser dette, vit at jeg alltid vil finnes her for deg.   💙

Jeg har alltid hatt et behov for og verne om vennene mine. I midten av tjueårene gikk en annen venninne av meg igjennom sitt livs verste år etter en svært traumatisk opplevelse. Jeg kommer aldri til og glemme de sorgfulle øynene hennes som fylte seg opp med tårer igjen og igjen, de lavtmeldte hiksta, telefonene som glødet både natt og dag dette året. Jeg visste hun var i en dyp og vanskelig krise og at det eneste jeg kunne gjøre var og holde meg nær henne, lytte og støtte. Igjen opplevde jeg at det ga meg noe. En lærdom. En dypere forståelse for et annet menneskes smerte og viktigheten av å stå der stø som et fjell.  Dette året gjorde noe med oss, det skapte et nært og helt spesielt bånd mellom oss som jeg bare vet vil vare livet ut.

Jeg bidrar i denne kampanjen som pårørende. Du kan lese min lille hjertetekst her. På kampanjen sin nettside kan du laste opp ditt eget bilde og være med og vise støtte DU OGSÅ! Det handler om liv og vi har ingen flere og miste.

 💙💙💙