DEN VIKTIGSTE LÆRDOMMEN ETTER MORTEN. DEN STORE RAUSHETEN!

Kjære Morten!❤️

Jeg savner deg. Sånn dypt inn i hjerteroten. Det har jeg gjort siden du dro, jeg visste da bilen dro avgårde med deg,  at den dro den avgårde men en av mine fineste og trofaste venner, jeg visste at din bortgang kom til å sette spor i hjertet og tilværelsen min, jeg visste savnet kom til og bli både sårt og stort. Jeg følte alltid du var litt mer min, enn venninnene mine som lever sine travle liv med ektefeller. Du visste som meg hvordan det var å leve alene, på godt og vondt selvfølgelig, men jeg følte alltid du forsto meg og ensomheten jeg av og til føler bedre enn de fleste andre. Å snakke med deg på slike kvelder var som og få et varmt ull pledd rundt seg av varme og kjærlighet. Det føltes nærmest som jeg satt i armkroken din. Jeg har aldri opplevd en så sterk kjærlighet og hengivenhet fra noen venn før som jeg følte du utstrålte til meg. Jeg savner det lyset og den varmen du ga livet mitt utrolig mye Morten.

Jeg lever godt og har det bra. Dette året har bydd på store gleder og opplevelser. Jeg har vært så stolt og glad. Det er så mye jeg ville fortalt deg, jeg vet du ville frydet deg på mine vegne. Jeg har fine, nære, gode relasjoner som gjør livet mitt godt. Du var opptatt av det, at jeg skulle finne rette mennesker som fortjente tiden min som du sa. Jeg vil aldri glemme hvordan du hjalp meg igjennom et dypt svik jeg selv opplevde, men også hvordan du fikk meg til å tilgi meg selv for å ha såret noen jeg er fryktelig glad i. Jeg er glad du rakk og se at jeg fikk tilgivelse fra henne, du visste mer enn noen annen hvor vondt jeg hadde det, det året jeg vendte henne ryggen.

Dere er litt like for meg dere to. Begge vennskap sitter dypt og inderlig i sjelen min, men sannheten var at jeg så deg nesten aldri. Det gjør jeg ikke med henne heller men hun er likevel den vennen som står meg aller nærmest.

Mange forstår ikke dybden av slike vennskap, jeg fikk såre kommentarer etter du døde, hvordan sorgen kunne føles så stor, så lite som jeg hadde sett deg. I lang, lang, lang tid slet jeg med å tilgi meg selv fordi jeg ikke gjorde mer for å se deg mer. Du spurte utallige ganger om jeg ville komme på besøk, sånn som jeg føler jeg gjør med enkelte i min krets.  Tårene triller hver eneste gang jeg tenker på det,  jeg vet du forsto at jeg alt med BPA timer og sånn, men den samvittigheten vil alltid ligge sårt i hjertet. Istedenfor å se deg som spurte konkret om å møtes, ventet og lengtet jeg etter andre lenger vekk. Jeg må ha skuffet deg, for til slutt stoppet du å spørre.

Jeg vet ikke om jeg har like stort hjertet som det du hadde Morten. Like varm. Jeg kan bli så sår enkelte ganger, ta ting altfor personlig, så mye at jeg bare har lyst til å trekke meg vekk.   Men jeg lover å forsøke og lære noe av rausheten din. Du var stor på den og det er det jo veldig viktig og være.   Det er sårbart men viktig det livet vi lever her på jorda, og er det en ting begravelsen din alltid vil minne meg om, er det at alle kan brått reise fra deg, selv de man elsket høyest i dette livet.❤️

HJERTET HAMRET AV SINNE, HVER OKTOBER. NÅ GLØDER DET I ROSA…..

I går hadde jeg en veldig hyggelig formiddag med to av mine nærmeste venninner. Vi hadde vår egen, private Rosa sløyfe lunsj. Både lys og servietter var kjøpt i støtte til den Rosa Sløyfe aksjonen.  Det hadde jeg ikke vært med på for 3 år siden, da var oktober bare en irritere og provoserende måned. 

Det er rart og tenke over hvordan vi mennesker forandrer oss, det er godt også for jeg tror det åpner oss litt mer. I går satt jeg der, på Rosa sløyfe lunsj med to av mine nærmeste venninner. Vi skravlet og lo som vi alltid pleier, men jeg må ærlig innrømme at jeg hadde litt andre tanker og litt tyngre følelser i meg også.   Jeg tenkte på det menneske jeg elsker høyest i livet, som stadig kjemper mot kvalme og utmattelse på grunn av cellegift. Jeg hadde bare sagt jeg skulle til bestevenninna mi på lunsj, ikke at den var rosa og at vi hadde kjøpt inn masse greier til inntekt for Rosa sløyfe aksjonen. Hvorfor skulle jeg? Da hun har kreft diagnoser langt, langt unna rampelyset og media.Hun hadde fortjent medalje for sin utrettelige kamp. Hun som alle andre kreftramma hadde fortjent og se ulike bygninger lyse opp til ære for dem også, ikke bare rosa og for brystkreft. Jeg kjenner jeg fremdeles kan bli sår når jeg tenker på det.

Men jeg satt der på lunsjen også fordi hjertet gløder mer rosa enn noen gang.  Det har det gjort siden 2017. Jeg klarer fremdeles ikke å tenke tilbake på en septemberdag det året uten å få tårer i øynene. Min aller kjæreste venninne, var blitt syk av denne “rosa diagnosen”. Det er først nå over et år senere jeg makter og ta innover meg hvor hardt jeg tok det at også hun ble syk, de siste 3 årene har jeg opplevd at ikke bare en men tre av mine aller nærmeste bli alvorlig syke, det gjør noe med deg. Det gjør deg både mer sårbar men også sterk. Venninnen min har vært et anker i livet mitt i årevis, og vil nok aldri fatte hvor redd jeg har vært for å miste henne.💔

Jeg er ikke alene om å være redd for å miste. Mammaen til Mia, venninnen min var nær ved og død av brystkreft. Kampen var beintøff og det var på hengene håret at hun overlevde. Det er idag 14 år siden. Det var det vi jentene snakket og jublet mest over i går, at forskningen på brystkreft har kommet så langt at de aller, aller fleste  overlever brystkreft idag. Det var godt å være sammen i går, disse jentene har stilt opp enormt mye for meg igjennom lange vennskap, men kanskje spesielt etter frykten rammet hjertet mitt etter at flere av mine nærmeste ble syke. Bestevenninnen ble også den som jeg krøp skjelvende og gråtkvalt inn i armene til da jeg fikk vite om venninnen som hadde fått brystkreft.

Livet har sine flodbølger men det meste roer seg. Jeg lever fremdeles nær mennesker med kreft, men livet mitt er roligere og skuldrene litt mer senka. Erfaringene jeg har fått de siste årene har gjort meg mer ydmyk og har fått meg til å reflektere mer over hva som er viktigst i livet. Å ha flest gode dager med dem man er glad i, kunne innrømme feil og tilgi fortere enn og krangle unødig lenge med noen. Spesielt jeg og bestevenninnen har kommet hverandre veldig nære de siste årene. Vi sier så si aldri hadet etter en telefonsamtale eller et møte uten å si : Glad i deg.❤️ Vi vet så smertelig hvorfor, vi har erfart hvor brutalt brått vi kan miste.  Det skulle ikke forundre meg om Rosa Lunsjen heretter blir en tradisjon heretter. Nettopp for å feire livet og herdne de som vi er så glad i.

 

OM JEG BARE KUNNE FORSTÅ….

Om jeg bare kunne forstå.

Ditt mørke. 

Din indre kamp. 

Du som kjemper til du omtrent kneler, men likevel holder ut den bitre, skjulte kamp.

Jeg holder om deg i tanker og sinn, når vi blir født er ingen av oss lovet et lyst og friskt sinn.

Jeg ville så gjerne tatt smerten din. 

Gang på gang kjemper du deg ut i lyset vennen min.

Om jeg bare kunne jage ditt tungsinn og de mørke demoner som plager deg så, om jeg helt inn til deg kunne nå, hadde da ting vært lettere og forstå?

Hvor tungt må det ikke være og føle at livets bagasje nesten er for tung å bære?

Hold ut, vær så snill og hold ut min kjære. 

Vi er mange som er glad i deg som vil være nærme.

Angst, depresjoner og mange diagnoser jeg ikke kjenner navnet på, de er mange de som kjemper mot psyken ja det er ikke få. 

Prøv og ikke døm det du ikke kan forstå.

Ikke pek og se ned på, for en dag kan det være deg som sliter,  selv om sjelen din er rolig og frisk nå.

La oss møte fordommer med kjærlighet, bare slik kan vi mennesker lære hverandre å kjenne med større ærlighet. 

Husk du som kjemper at du er omringet av kjærlighet. 

Bare med raushet og varme vil vi kunne skape større åpenhet.

10 Oktober er verdens dagen for psykisk helse. Gi av din tid og ditt hjertet.

Til deg :  Glem ALDRI at jeg elsker deg! ❤️❤️❤️