Kjære Morten!❤️
Jeg savner deg. Sånn dypt inn i hjerteroten. Det har jeg gjort siden du dro, jeg visste da bilen dro avgårde med deg, at den dro den avgårde men en av mine fineste og trofaste venner, jeg visste at din bortgang kom til å sette spor i hjertet og tilværelsen min, jeg visste savnet kom til og bli både sårt og stort. Jeg følte alltid du var litt mer min, enn venninnene mine som lever sine travle liv med ektefeller. Du visste som meg hvordan det var å leve alene, på godt og vondt selvfølgelig, men jeg følte alltid du forsto meg og ensomheten jeg av og til føler bedre enn de fleste andre. Å snakke med deg på slike kvelder var som og få et varmt ull pledd rundt seg av varme og kjærlighet. Det føltes nærmest som jeg satt i armkroken din. Jeg har aldri opplevd en så sterk kjærlighet og hengivenhet fra noen venn før som jeg følte du utstrålte til meg. Jeg savner det lyset og den varmen du ga livet mitt utrolig mye Morten.
Jeg lever godt og har det bra. Dette året har bydd på store gleder og opplevelser. Jeg har vært så stolt og glad. Det er så mye jeg ville fortalt deg, jeg vet du ville frydet deg på mine vegne. Jeg har fine, nære, gode relasjoner som gjør livet mitt godt. Du var opptatt av det, at jeg skulle finne rette mennesker som fortjente tiden min som du sa. Jeg vil aldri glemme hvordan du hjalp meg igjennom et dypt svik jeg selv opplevde, men også hvordan du fikk meg til å tilgi meg selv for å ha såret noen jeg er fryktelig glad i. Jeg er glad du rakk og se at jeg fikk tilgivelse fra henne, du visste mer enn noen annen hvor vondt jeg hadde det, det året jeg vendte henne ryggen.
Dere er litt like for meg dere to. Begge vennskap sitter dypt og inderlig i sjelen min, men sannheten var at jeg så deg nesten aldri. Det gjør jeg ikke med henne heller men hun er likevel den vennen som står meg aller nærmest.
Mange forstår ikke dybden av slike vennskap, jeg fikk såre kommentarer etter du døde, hvordan sorgen kunne føles så stor, så lite som jeg hadde sett deg. I lang, lang, lang tid slet jeg med å tilgi meg selv fordi jeg ikke gjorde mer for å se deg mer. Du spurte utallige ganger om jeg ville komme på besøk, sånn som jeg føler jeg gjør med enkelte i min krets. Tårene triller hver eneste gang jeg tenker på det, jeg vet du forsto at jeg alt med BPA timer og sånn, men den samvittigheten vil alltid ligge sårt i hjertet. Istedenfor å se deg som spurte konkret om å møtes, ventet og lengtet jeg etter andre lenger vekk. Jeg må ha skuffet deg, for til slutt stoppet du å spørre.
Jeg vet ikke om jeg har like stort hjertet som det du hadde Morten. Like varm. Jeg kan bli så sår enkelte ganger, ta ting altfor personlig, så mye at jeg bare har lyst til å trekke meg vekk. Men jeg lover å forsøke og lære noe av rausheten din. Du var stor på den og det er det jo veldig viktig og være. Det er sårbart men viktig det livet vi lever her på jorda, og er det en ting begravelsen din alltid vil minne meg om, er det at alle kan brått reise fra deg, selv de man elsket høyest i dette livet.❤️
