A- HA FOR EN FANTASTISK OPPLEVELSE……..

 

Foto : Ron Jansen

Den 6 juli ble jeg med på Kongsberg jazz Festival med en vennegjeng for å oppleve et av Norges beste band, selveste A-ha. Musikkelsker som jeg er takket jeg ja på sekundet, men fordi jeg hadde  dårlig erfaring med rullestol på andre festivaler jeg har vært på, var jeg både skeptisk og litt engstelig på hvordan dette skulle gå. 

 

Men la meg si det først som sist Kongsberg jazz festival innfridde på alle punkter fra første stund. Jeg var i himmelen. Alt lå til rette for at dette skulle bli en stor og uforglemmelig konsertopplevelse og DET ble det!

Foto : Ron Jansen

Et folkehav av mennesker gir en stemning som knapt kan beskrives med ord, Nærmere 11 tusen mennesker applaudere, jublet og sang for og med A-ha denne svale, deilige sommerkvelden. Man føler man er med i et stort, positivt fellesskap full av energisk glad energi. Jeg har som sagt alltid elsket musikk og jeg har mang en konsertopplevelse bak meg, men på grunn av dårlige erfaringer har jeg oppsøkt få festivaler eller store konsertarena de siste årene. Ene og alene på grunn av tilgjengelighet, dårlige HC toaletter og følelsen av å sitte i evig trengsel. Derfor er det ekstra hyggelig å si at denne konsertopplevelsen ble den mest positive og beste jeg har hatt på en festival noensinne. Jeg hadde virkelig ikke trodd dette på forhånd, men det jeg tenkte mens jeg satt der og jublet og koste meg til musikken, var at jeg vil tilbake hit.  Jeg vil oppleve flere konserter i dette formatet. Festivaler og folkehav gjør jo bare opplevelsen enda bedre og større, og når det var så godt  tilgjengelig og tilrettelagt som der med et stor og romslig HC toalett og stor arena for et  ubegrenset antall rullestoler, finnes det ikke en hindring og eller bekymring i verden. Bare pur ren musikalsk lykke. 

 : Foto Ron Jansen

 

A- ha var så flott live som jeg hørt flere både og nære har sagt i årevis. Det var full trøkk,  magisk og tøffe lyseffekter​ sceneshow fra første strofe og hitene kom som perler på en snor. 

Foto : Ron Jansen

Cry Wolf, Take on me og min personlige favoritt Crying in the rain for å nevne noen. 

Foto er privat.

Jeg ønsker å rette en stor takk til A-ha for en uforglemmelig fantastisk konsert og viktigst av alt Kongsberg jazz Festival som for meg personlig visket ut et hvert dårlig festival minne, og viste at med god tilgjengelighet kan man lett gi et hvert publikum den fantastiske, gode festival følelsen.

TUSEN HJERTELIG TAKK! At jeg kommer tilbake neste år, kan dere være sikker på <3 

 

 

 

EN SYRLIG TUNGE OG ET KNUST HJERTE……

 

Woman look out of office window thinking.

“Det må jo gå an å snakke om ting, uten at du skal ta sånn på vei og at det skal bli så mye “greier” ut av det? 

Det er så lett for den andre part og si og fremstille meg som en faens dramaqeen? Jeg tør påstå at jeg har en ganske god dose selvinnsikt. Jeg behandler mennesker bra, jeg vil faktisk påstå jeg gjør MYE for omgivelsene mine, ofte mer enn det jeg får tilbake, jeg svelger også mye for å holde fred. Jeg er helt ærlig mer enn flink nok til å holde den jævla “maska” i hverdagen. Så når jeg reagerer så har jeg ofte en grunn. Sommeren har vært sterk på godt og vondt. Mye på grunn at jeg har båret på et sår. Et følelsesmessig sår som det vil ta tid og la gro. Tillit som er brutt og vonde følelser som er gitt av vonde ord. Du skal få lov til å tenke og si mye om meg, men jeg skal ha frabedt og sett på som et menneske uten respekt og godhet for andre mennesker. Jeg har aldri og ville aldri tredd over en grense for å ødelegge andres menneskers liv, vennskap eller forhold. Aldri! Det er det verste snikk snakket jeg kan høre, og når man en dag hører det fra et menneske som du trodde kjente deg, ja da blir jeg forbanna, men mest av alt knust! 

Hvilke rett har andre mennesker enn hvor nær de måtte føle de står deg til å spytte på og søle til noe som utgangspunktet er like rent som rent vann?  Relasjoner som i utgangspunktet har trygge bærebjelker av tillit rundt seg. Jeg har dessverre opplevd det flere ganger, at menneskene rundt meg føler seg fri til å mene noe om mennesker jeg er fryktelig glad i og mine relasjoner til dem. Den siste tar fullstendig kaka. Den tok fullstendig pusten ut av meg. Jeg kunne aldri, aldri vært en part hvor det ble bedrevet utroskap! Hverken fysisk eller følelsesmessig bare tanken på at noen får seg til å tro det gjør meg så sint og kvalm at jeg har ikke ord. 

Kjenner du meg i det hele tatt når du i det hele tatt tar opp et sånt tema med meg? Vet du at det at jeg lever alene egentlig er mer eller mindre et eget valg? Jeg som synes det er veldig vanskelig å finne noen og i det hele tatt slappe av i “rollen” som kjæreste, ja da skal jeg love deg at det siste  man har i hue er tanker om å ha sex med en opptatt person med alt det kunne medført av mørke, tårer og faenskap! 

 

Jeg benekter ikke at jeg har kjent på hjertesorg i mitt liv. At det finnes både et og to mennesker jeg aldri fikk, som jeg alltid vil bære nær hjertet mitt men fra å bære noen med godhet i hjertet til å nærmest og bli beskyldt for og ha stygge hensikter, det er en helt forjævlig følelse. Å det er nettopp den følelsen jeg vil til livs i dette innlegget.  Jo visst må folk få ha sine meninger, sine erfaringer og sitt eget harde mørke men det er ikke dermed sagt det er riktig og kaste dine egne dårlige følelser og eller erfaringer etter andre som egentlig  bare har et ønske i livet og det er å leve i fred og fordragelighet med både sine gleder og sorger.  

En sval sommerkveld så jeg det menneske jeg elsker på avstand. Arm i arm med kjæresten sin. Jeg hørte latteren,  så nærheten og kjærligheten som lyse mellom to kjærester som jeg vet elsker hverandre høyere enn himmelen.  Jeg gråt bak ryggen på dem, og lå i sengen og gråt meg i søvn den natten. Ikke på grunn av den jeg aldri kan få, men på grunn av deg som i det hele tatt kan få deg til å tenke at jeg på noen som helst måte ville ødelagt noe hvis jeg hadde fått muligheten……. 

 

Vet du ikke at jeg mye heller dør av stille kjærlighetssorg?….. 

SOMMERENS MØRKESTE SKY.

 

Sommeren har vært varm og innholdsrik, men den har vært langtfra skyfri. Et savn og en  bitter anger har preget meg hele denne sommeren. 

 

Jeg tenker ofte : Åhh hva skulle jeg ikke gjort for å gjøre ting annerledes? Jeg skulle besøkt han, klemt han, ledd og sunget med ham….. Det finnes knapt en venn i min verden som hadde fortjent min tid mer enn han.  Min elskverdige, trofaste venn. Han var der alltid selv på avstand.  Jeg sliter med sorgen, ikke minst sinnet mot meg selv for at jeg ikke tok meg sammen, rettet meg opp i ryggen og bare bestemte meg for å besøke ham. Det er en anger jeg er redd jeg må leve med i lang tid fremover. For jeg savner ham sårt. Har så mye jeg skulle fortalt av opplevelser på godt og vondt. Det at han  dro, før jeg rakk å oppfylle ønske han så ofte spurte forsiktig om, er noe jeg slåss veldig med og tilgi meg selv for, alt  han ønsket var å se meg og få litt mer av min tid.  Jeg av alle burde ha lært hvor dyrebar den er. Burde jeg reflektert mer over at hans tid kanskje var i ferd med å renne ut? Jeg gjorde det, mange ganger også men skjøv de tyngste tankene unna. Dessverre. Jeg sa alltid til meg selv at selvsagt hadde vi mye tid igjen. Nå sitter jeg her med et sorgfylt  hjerte snart 6 måneder etter han dro og vet at virkeligheten var en annen.

Denne sommeren har nærmest gitt meg panikk angst for å ikke rekke, å se mennesker jeg kjenner. Jeg har organisert og fått til gjensyn med gamle venner jeg ikke har sett på 10- 15 år, alt i kjølevannet av sorgen og valg jeg aldri får gjort om igjen. Utad ser det ut som jeg har mitt livs beste og mest innholdsrike sommer, men ingen kjenner saltet av tårene mine om natten, skyldfølelsen og den altoppslukende frykten for å miste igjen. Ikke misforstå jeg er vennene mine evig takknemlig for hver time jeg har fått av dem i sommer. Virkelig! Men de mørke skyene er ikke vekk i mitt liv. De danser ertene over hodet på meg og mine. Truer med både med torden og lynnedslag, samtidig som som min venns hjerteskjærende begravelse sitter så sterkt i minne og tankene ennå. En av de verste og vondeste begravelser jeg har vært i.  Jeg er sliten av å kjenne på smerten i hjertet mitt. Men våger ikke annet enn å la den få slippe til når jeg har overskudd. Jeg vet jeg burde ta tak i smerten og sorgen og besøke min venns grav, men livets mange utfordringer gjør det til en ubeskrivelig tung ting å gjøre akkurat nå. Det er nettopp nå jeg ville hatt han her som mest, det er nå jeg ville vært i armene hans, hørt hans latter og gode og berolige ord. 

Å være sterk er noe man må. Men å smile har ikke vært like lett denne sommeren.  Det har kostet mer enn på lenge og gi mine nærmeste en sprudlende, glad og energisk Silje. Joda jeg har smilt og kost meg i øyeblikket men det ingen har visst hvor mye det har kostet av hverken krefter eller utmattelse, fordi jeg har ligget med kramper og spasmer både før og etter jeg har vært sosial. Senest sist helg gikk jeg på en skikkelig smell. Sommerens høydepunkt var kommet, min aller kjæreste venninne var kommet til byen. Vi bor langt unna hverandre, så for meg var dette viktig og noe jeg hadde gledet meg til i noe som føltes som en evighet. Men på grunn av flere omstendigheter hadde jeg det ikke bra hverken i kropp eller sjel dagene før. Jeg lå og rista av spasmer og sov halvannen time natten før og etter. Å møte vennen min var selvsagt vidunderlig, men jeg er fryktelig lei meg over og ikke og ha følt meg sterkere, gladere og mer meg selv, der jeg satt anspent, utslitt og ga henne alt jeg hadde, men likevel følte jeg det ikke var nok. Det jeg skulle gjort var å si ” Vennen hold rundt meg litt til, hold klemmen bare bitte litt lenger, du aner ikke hvor sliten og nedfor jeg er, men det jeg gjorde var å rette meg opp i ryggen og smile. Tårene og kvalmen kom så fort jeg var kommet innenfor døra hjemme.  Jeg hylskriker der jeg ser på bildet av den avdøde kameraten min. ” Ser du jeg prøver å gjøre rett med de som er igjen? Hikster jeg ut i den tause stua mi. Unnskyld kjære for at jeg aldri kom……

Sommeren er på hell for min del. Den har på mange måter vært god, men også hjerteskjærene. Både på det private plan men også mellom mennesker jeg har relasjoner til.  Nære mennesker sine handlinger, meninger og ord har gått hardere inn på meg i sommer enn jeg skulle ønske. Trygghet og tillit har fått seg både en og to knekker, selvfølgelig burde jeg også her reist meg og renset lufta med enkelte men jeg har rett og slett ikke ork.   Kanskje har det også føltes sterkere på grunn av at jeg er sliten og sår, men helt oppriktig jeg føler sommeren har gjort noe med meg, og at jeg ikke er den samme ved sommerens slutt. 

Det er 2 år siden jeg så kameraten min for det som skulle bli siste gang. Hadde jeg visst det jeg vet idag hadde jeg klemt han så mye, mye, mye lenger. 

Elsker deg Morten!