Jeg hadde hørt ordene ” Jeg har fått kreft” før. Jeg kan ennå ikke tenke tilbake på den tiden uten å kjenne angsten i brystet og tårene presse på. Det knuste meg sønder og sammen i lang, lang tid da min aller nærmeste sa de ordene. Hjertet har aldri kommet seg etter det. Men at jeg også tre år senere skulle høre de samme ordene fra min aller kjæreste venninne det kom som lyn fra klar himmel.
Vi leser eller hører om kreft nesten hver dag. Alle kjenner noen med kreft eller som ihvertfall er berørt av det. Å vite hvordan det er å leve med kreft tror jeg er umulig hvis man ikke har opplevd det, på samme måte som jeg vil si det er å være pårørende. Man må ha virkelig kjent det på kroppen for virkelig å kunne forstå hvordan det er.
Jeg får tårer i øynene når jeg tenker på en novemberdag for fire år siden. Dagen da min største frykt ble bekreftet. Min aller nærmeste her i livet var blitt syk og det var alvorlig. Jeg hadde på en måte fått et lite forvarsel, jeg hadde sett hvor sliten og ut av form hun hadde vært i lang, lang tid.
Så da diagnosen kom ble jeg selvfølgelig både redd og sønderknust men jeg klarte faktisk også å tenke at nå får hun ihvertfall behandling til å bli bedre.
Men den første tiden var grusom. Det føltes som det hadde kommet en orkan inn i familien og livene våre. Jeg var redd. Sint og helt skjelven innvendig. Jeg husker den første kvelden som i tåke, men er det en ting som har brent seg fast og det var at min aller kjæreste venninne igjennom mange år ringte meg opp på sekundet etter jeg hadde knota ned en tekstmelding. At hun så fort og modig ville ringe varmer hjertet mitt hver gang jeg tenkte på det. Hun nølte ikke et sekund, jeg orket ikke snakke da, men vil huske akkurat denne handlingen for alltid. Det var venninnen min på sitt aller beste. Uredd. Rett på. Ærlig og varm. Jeg vil også for alltid huske hvem annen venninne som ble den første til å ta meg i armene etter denne grusomme nyheten. Du kan lese om akkurat den kvelden i et tidligere innlegg her. Det er ikke til å legge skjul på at det å se kreft på nært hold er tøft. Det er emosjonelt krevende, for alle men spesielt hvis det er noen av dine nærmeste av familie eller venner. Det jeg ønsker å formidle med dette innlegget er at man lærer å leve med det aller meste. Man tror det ikke i starten, men alt vil roe seg det vil bare ta litt tid.
Jeg husker jeg så på håravfall , spybøtter og sykehusopphold som litt skremmende da jeg hørte andre snakke om erfaringer, men som jeg erfarte, får man ofte en annen styrke når man selv opplever det eller som jeg er, blir vitne det. Men la det være sagt jeg har ligget mang en natt i senga å grått også. Uansett hva man står i og hva man møter i livet er man ikke like sterk og mottagelig bestandig. Jeg hadde for eksempel en periode hvor jeg hatet å få meninger om hvordan jeg skulle ta dette, leve i det og takle det. Jeg klikka i vinkel og gråt og tenkte inni meg : ” Faen kan dere ikke bare holde kjeft! ” Bestevenninnene mine fikk så øra flagra enn så godt ment det var.
Jeg vil ikke tegne noe glansbilde av hverken meg selv eller hvordan det er å dra hjem til min nærmeste, bære det i hjertet og leve som pårørende. Alt har sine pluss og minus, og til min store sorg kommer både reaksjoner og tunge perioder også tilbake etter og ha levd i dette en god stund. År. Jeg trodde det ikke, men det er ikke bare i starten det er vanskelig men slike stunder kommer også nå, kanskje sterkere enn før til og med.Men som jeg hele tiden også understreker alvorlige hendelser eller sykdom som i dette tilfelle kan også føre familie og nære venner tettere sammen. Jeg lever godt og tett med min nærmeste det har jeg alltid gjort. Vi ler, skravler, mimrer, griner og krangler og er inderlig glad i hverandre.
( Bilde er av en modell på Google)
Men at også min nærmeste venninne skulle komme å fortelle at hun hadde fått kreft var jeg totalt uforberedt på. Jeg fikk så sjokk at jeg fikk pustevansker og det knyter seg i magen bare av å minnes den kvelden. Heldigvis var jeg ikke alene da den grusomme beskjeden kom. Dette er samme venninne som tre år tidligere ringte meg opp på sekundet etter jeg fortalte om min nærmeste. Jeg klarte dessverre ikke gjøre det samme. Jeg hadde mer enn nok med å roe ned pusten. Min nære venninne, min egen selvvalgte “storesøster”. Jeg nærmest forguder dette menneske, tross at vi kan krangle så fillene fyker, er det ingen venn jeg har sterkere bånd med. Herregud! Hun som til og med skulle stå brud om en knapp måned, sto nå ovenfor noe helt annet og helt andre spørsmål enn hvem som skulle bake bryllupskaken. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg skrek meg igjennom den første natten etter sjokket kom. Jeg bannet, gråt og ba til gud om hverandre. Åhh som jeg tenkte på henne og ikke minst forloveden hennes. Når jeg som nær venninne og “lillesøster” reagerte så sterkt kan jeg ikke forstille meg hvilket sjokk det må ha vært for hennes kjære og nærmeste familie. 2 dager senere snakket vi sammen på telefon venninnen min og jeg. En samtale mellom to venninner som synes temaet vi snakket om var helt uvirkelig, ja jeg vil nesten si absurd. ” Faen vennen! Vi skal snakke om bryllup vi nå, ikke kreft!” Jeg prøver så hardt jeg kan, men klarer ikke holde gråten tilbake. Hun lytter og roer ned hulka mine med å si ” Vennen dette skal gå bra, jeg er heldig, om en måned får jeg gifte meg med mitt livs kjærlighet! Da skal vi feire livet Silje.” Jeg tørker tårene og vi snakker litt om dagen vi har gledet oss til så lenge. Jeg ber henne hilse så mye til sin kjære og når vi legger på er jeg et snev roligere. Aldri har ordene ” Jeg er glad i deg vært så viktig og riktig og si.
Fra første stund tenkte jeg det samme som hun hadde gjort med meg da kreften rammet min familie. Jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å vise at jeg var her for henne og kvinnen hun snart skulle gifte seg med. Jeg skulle være uredd. Vise støtte. Være der på den jeg måten man kan når man bor flere timer unna hverandre. Jeg glemmer ikke hvordan varme tårer trillet nedover kinnene mine, da hun kvitret sterk og positiv om at alt hadde gått bra og at hun var i god form etter forholdene bare få timer etter en operasjon hun måtte ta. Venninnen min har alltid hatt en sterk vilje, livsglede noe som bare kom enda mer fram etter hun ble syk. Så endelig kom dagen hvor vi kunne feire livet og kjærligheten. Å milde himmel for et vakkert bryllupet det var. En dag som selv for meg som gjest alltid vil vill stå som en av de sterkeste og vakreste dagene i mitt liv. Venninnen min har aldri sett lykkeligere eller vakrere ut enn den dagen. Det var så ufattelig sterkt, hvis man ikke visste det, var det umulig å se at denne vakre bruden faktisk hadde ligget på et operasjonsbord få uker før sin livs største dag. Det var emosjonelt for alle som var der. Et sterkt bevis på at livet kan gi sine vakre øyeblikk i tøffe og vanskelige tider.
Hverdagen derimot kommer dessverre fort når man står opp i krevende livssituasjoner. Våg å vise at du er der både for den som er syk og dens pårørende. Noe jeg selv har erfart at mange kvier seg for, selvfølgelig må man gi hverdagen litt av skylden for at det ikke er alltid like lett og finne tid bestandig, men man trenger ikke alltid tenke så stort. En tanke, en kort telefonsamtale eller en tekstmelding kan bety utrolig mye mer enn du tror. Det har venninnen min gjentatt gjennom hele året da det har plaget meg litt at jeg ikke like lett kan besøke henne som med bestevenninna jeg har her som bor i samme by som meg.
Hadde også vennen bodd her hadde jeg kunnet besøkt henne mer og stilt opp på en litt annen måte enn man kan når timelange avstander gjør det vanskeligere. Men vennen og jeg hadde også et veldig sterkt vennskap også før hun ble syk, så kontakten har vært nær hele veien, absolutt ukentlig og i perioder også nesten daglig. Ofte da cellegiften piplet inn i kroppen hennes snakket vi, skrev eller sendte vi snapchat til hverandre. Jeg elsker også å overaske de jeg er glad i når de minst venter det. Min nærmeste kan plutselig få blomster, kake eller eller et skilt hvor det står hvor glad jeg er i henne. Venninnen min har også blitt overasket med kort, gaver og brev igjennom hele året, noe jeg bestemte meg for den natten da jeg lå og ristet av gråt.
Det viktigste er selvsagt ikke å kjøpe gaver men når hun bor så langt unna meg ble det en av flere måter for meg å glede henne på.
Min venninne har et stort og godt nettverk og i mai i år tok et team av gode kolleger og gikk ” Stafett for livet” for livet i hennes navn. Et arrangement over 24 timer hvor flere lag løper stafett og samler inn penger. Laget til venninnen min samlet inn over 20 tusen til kreftsaken. I skrivende stund mens jeg skriver dette arrangeres samme type stafett i min naboby.
Kreftsaken ble min hjertesak for over 16 år siden da jeg mistet min mormor. Kreften skulle senere vise seg og ramme enda flere jeg er glad i. Er det noe som virkelig har gått opp for meg de siste årene er det at den kan ramme hvem som helst. Når som helst og hvor som helst.
Til deg som enten er venn eller pårørende vil jeg si dette:
- Ikke les om diagnosen eller prognoser på nettet. Det gjør sjokkfasen bare enda verre.
- La sjokket få roe seg før du deler det med omverden.
- Ikke føl at du må ha noe å komme med når du møter vennen din eller pårørende første gang etter du har fått vite hva som har skjedd. Det mest sårende man kan høre i sjokkfasen er “Det er jo ikke du som er syk så ikke ta det så tungt. “
- Er Du/ hun eller han døende eller?
- Pass deg for å sette tvil om hvor syk et menneske ser ut fra utsiden. Og sist men ikke minst la all diskusjoner om behandling ligge. Dette har du virkelig ikke noe med.
- Det skal være rom for å vise følelser, mulighet til å dele tanker og frykt, men vis også hensyn overfor den syke og ikke skrik ut til vennen din eller andre syke “Jeg er så redd du skal dø.” Er det noe de vet er det nettopp dette, og noen ganger kan det både være vondt og krevende at den syke må forholde seg til din angst og dine tårer når man har så utrolig nok med seg selv.
- La den syke eller pårørende fortelle ting av seg selv. Noen ganger blir de stille. La dem få tid til å fordøye både resultater og nyheter for seg selv eller med sine aller nærmeste. Dette er et utrolig punkt og huske på.
- Møt dem som seg selv. Våg å se den syke og dens pårørende rett i øynene. Se dem, lik dem og elsk dem som du alltid har gjort. Dette er noe Per Fugelli sa gjentatte ganger og det er utrolig sant og viktig.
- Våg å spørre hvordan den syke og dens pårørende egentlig har det og vent på de riktige svara ikke bare overfladiske og letteste.
- Tilby deg å hjelpe til med alt fra barnepass, kjøring til legetimer og behandling, klippe plen eller lage mat mulighetene er mange.
- ” Kjeft på de syke” sa Per Fugelli med et muntert smil, han ville ikke blitt tatt med silkehansker av noen. Han ville ha det så normalt som overhodet mulig og det og diskusjoner var bare forfriskende mente han.
- Gjør noe hyggelig for den syke eller dens pårørende som overhodet ikke forventes.
- Forvent deg humørsvingninger både hos den syke og deg selv, også lenge etter det verste sjokket har lagt seg.
- Ikke la ditt eget dårlig humør gå utover hverken den syke eller vennene dine. Det er så lett når man er lei seg, sliten og nedfor men det skaper bare avstand og drama mellom deg og mennesker du er glad i og livredd for å miste.
- Vær raus på gode ord som ” Jeg er glad i deg”. ” Jeg er her for deg”.
- Ikke skyv hverken den syke eller dens pårørende vekk fra deg fordi DU er redd. Du kan ende opp med å gjøre din livs tabbe.
- “Du aner ikke hva jeg går igjennom” Kanskje litt sårt og ta innover seg. Men hverken pårørende eller venner vil kunne forstå 100% hva den syke går igjennom og det samme gjelder pårørende. Det er mye som ikke blir sagt av begge parter.
- Vær tilstede enten med besøk eller andre kontaktmåter. Snakk sammen og bruk mye tid sammen hvis forholdene ligger slik til rette.
- Vær realistisk men ha alltid håp.
Febe du og jeg skal være venner for bestandig. Jeg slipper deg aldri!
