HAPPY PRIDE. HILSEN IRENE!

Tenker i dag på at Pride er viktig!

Alle i samfunnet vårt bør bli akseptert og respektert av hverandre.

Pride er en måte å vise at selv om du elsker en person av samme kjønn, begge kjønn eller bare et eller annet kjønn, er dette innafor så lenge begge( eller flere), i et forhold samtykker.

Pride bør være et utstillingsvindu ut mot tvilere og fordømmere. Kanskje for å vise at homser og lesper ikke alltid er stereotype, kunne man kanskje gå Pride i ” jobbklær/uniform”?

Vi er leger, sykepleiere, vegarbeidere, sportsutøvere, butikkmedarbeider, renholdere, advokater, politikere, osv. Vi er mødre, fedre, tanter, onkler, besteforeldre, fattige og rike.

Du vil antageligvis ikke merke de aller fleste av oss i hverdagen. Vi er helt ” normale” mennesker med kjedelige a4 liv, med små lykkeøyeblikk innimellom som de aller fleste. Vi feirer høytider på samme måte som folk flest, drar på ferie, jobber, har gjeld, betaler skatt. Ja, vi får til og med barn. Ikke på den bibelske måten, men vi får det jaggu til uansett.

Det er ikke lakk, lær, lateks og menn i høyhælte sko som representerer de fleste av oss i hverdagen.

Tenk på det neste gang du får bilder i hodet av en halvnaken mann i skinnende tangatruse, oversminket og med høye hæler, når du hører ordet homo! Eller ei kortklipt, saggende, tatovertitrynet dame, med piercinger så hun ser ut som en vandrende jerniabutikk i trynet, når du hører ordet lespe.

Vi fleste går iblant dere…..Usynelige 👍👍

Ønsker ALLE en strålende PRIDE

Teksten er skrevet av Irene Hansebråten ❤️ Som er kona til min nærmeste venninne.

HVA JOBBER DU MED DA?

 

 

Jeg har tidligere skrevet innlegg om den skjulte skammen jeg føler ved å være ung ufør og arbeidsufør.  Du finner det tidligere innlegget her. I går kom jeg over Ida Vindstad sin flotte og meget treffende tekst om samme tema. Ida er kronisk syk og ufør på grunn av Crohns. Hun står bak den populære bloggen Chohnsglede. Jeg deler den fantastiske teksten hennes, til ettertanke og refleksjon. 

Hva jobber du med da? 👈🏼

En setning du har hørt før? ☺️ Hvorfor har jobben vår blitt en så stor del av vår identitet? Det som gjør oss trygge i sosiale sammenhenger er jo nettopp å ha en jobb å snakke om. For i sosiale sammenhenger vil du fort få spørsmålet:

🤔hva jobber du med? 🤔

Kan du svare så er du safe i forhold til videre samtale partner. For da kommer oppfølgings spørsmålene i fleng. Men kan du ikke svare med annet en syk/ufør, så stopper alt brutalt opp.

For mange år siden hatet jeg å bli med ut på steder der jeg kom til å møte nye folk. For om du er som meg, ufør eller langtids syk uten jobb så har du feil svar på det spørsmålet alle stiller med største selvfølgelighet. Å jeg hatet det. Hatet å få følelsen av å ikke være noe, ikke være av interesse til videre samtale.

Jeg har så mange ganger hatt hyggelige samtaler som fort har endt i pinlig stillhet, kremting og en unnskyldning fra samtale partneren for å forlate bordet.

For som jeg har snakket om før, du mister ikke bare jobben når du blir ufør/syk, du mister så uendelig mye mer. Plutselig er du ikke interessant lenger å klumpen i magen vokser, tårene presser på og følelsen av nok en gang å være et null er et faktum.

Men hvem er du egentlig? Er du jobben din? Er det, det du ønsker skal beskrive deg som person? Eller er du sykdommen din? Er du bare ufør? Er det det som bør bety noe om man er interessant eller ikke?

Jeg trodde virkelig det var meg som person det var noe galt med når andre trakk seg vekk fra meg eller klønete holdt noen “snakke om været” fraser bare for å være hyggelige. Er det virkelig slik at i det man står utenfor jobb så er man ikke lenger en del av samfunnet eller en som kan bidra til gode samtaler?

Svaret er jo selvfølgelig nei.

Å feilen ligger jo heller ikke hos personen som er syk. Jeg tror at i 99% av tilfellene er det ikke det at vi ikke jobber som stopper samtalen, men det at vi ikke er friske. Eller kanskje ikke det heller, men redselen for å si noe feil. For hva skal man si til noen som ikke er friske? Har du lov til å spørre hva det feiler en? Har man lov til å spørre hvordan det går? Kan man spørre om man savner å jobbe? Å vips så sitter den som først spurte hva du jobbet med, med nettopp samme følelse som du sitter med i det du før spørsmålet.

❤️

Når jeg begynte å tenke litt over dette ble det en åpenbaring for meg. For det var ikke frekkhet som avfeide meg med teite rare fraser, det var usikkerhet og uvitenhet.

Så hvem er jeg? Jeg er mamma, kjæreste, venn og nabo, jeg er engasjert, glad, distré og til tider fryktelig kontroll freak. Jeg er omsorgsfull, lettrørt, sta og pratsom. Jeg er meg! Joda, jeg er ufør men det gjør meg ikke til mindre inntresant. Heller motsatt. Så om du som gruer for disse spørsmålene klarer å tenke at det er nok ikke annet en redsel for å si noe feil som gjør at personene trekker seg bort i det du har svart. At du fortsatt har mulighet til å være mer en ufør bare du lar de se deg som nettopp det.

Ta kontrollen og LED de ut av det de er usikre på. Vis de at du har full kontroll både på situasjonen og på livet med sykdom.

Vi har ingenting å skamme oss for. ❤️

Å til dere som spør spørsmålet: HVA JOBBER DU MED, å får det svaret du ikke var forberedt på, dermed ikke vet hvordan du skal ta samtalen videre, ikke trekk deg ut som en feiging. Spør du, må du tåle svaret. Våg å spør videre eller velg et annet tema en jobb helt fra staten av. Jeg lover deg at det finnes så mye mer i et menneske en utdannelse/jobb.

For ofte er det ikke slik du tror, eller slik du er redd for. Forklaringen kan være en helt annen. Å tillater du deg å finne ut av hele sannheten vil du få en helt ny måte å se det på.

Rak i ryggen, smil og fortell dem hvem du er med stolthet og viten om at du er et helt unikt menneske som på tross av sykdom og utfordringer fortsetter å leve det livet du ønsker og fortjener.

😘😘😘😘

Crohnsglede – Ida. 🌸

Kjære Ida! Takk for at du med dette bidrar til å bryte ned den skjulte skammen. En skam jeg til og med har kjent ovenfor nærmeste familie og nærmeste venner. Det er bare ved og snakke mer åpent om det skammen og de vonde følelsene kan bli mindre. Å sammen blir vi også sterkere. ❤️ 

Du finner bloggen til Ida HER.

“JEG RINGER DEG HVIS JEG DØR! DU KOMMER DA IKKE SANT?”

 

Jeg har tenkt på henne siden jeg fikk vite hun var blitt syk. Ofte. Nesten hver uke.  Jeg har alltid likt henne for livsgleden, den sprudlende energien noe som igjenspeiler seg ofte både i fargeglade klær og sterk personlighet. 


Det har vært stille lenge nå. Hun ligger på et rom på Rikshospitalet. Damen jeg så ofte har tenkt på de siste månedene. Den fargesprakende damen med den hjertelige latteren, og gøyale påfunn Hun minner meg veldig om min tidligere nære venninne Hilde Skovdahl,  som også elsker farger, høy energi og masse latter og glede. Riktignok tok livet til Christine en bratt vending i november i fjor da hun fikk påvist en svært hissig kreftdiagnose med spredning.    Få uker senere ringte Christine en venn av seg, en journalist og spurte om han kunne tenke seg og lage en podcast med henne. Hun tenker at hvis det er slik at hun har begrenset tid igjen å leve, vil hun sette spor etter seg, om ikke annet for sine nærmeste.

 Men er det noe komikeren Christine Koht aldri trenger og bekymre seg for er det om hun har satt avtrykk. Man kan stadig lese om kjendiser som åpner seg om ulike vanskeligheter i livet, Christine er ikke den første eller dessverre siste som lever med kreft. Men jeg tør påstå at det finnes få mennesker som hadde latt omverden få ta del i en så privat kamp så åpent og ufiltrert som Christine Koht. Så åpent velger hun å være om sin helsetilstand at hun fraskriver flere av legene sine taushetsplikten.

Det knyter seg i magen på en, det er rått og brutalt. Dette er som journalisten så fint beskriver det tautrekking mellom liv og død. Bivirkninger som gir små og store kriser. Men også håp og viktige gleder. Alt fra å makte å gå i sin mor Kirsti  sin bursdag å holde tale, til gleden over og klare og spise å svelge knekkebrød.  Christine og hennes nærmeste snakker åpent om frykt, livet, kjærligheten og døden. Det finnes både lys, varme, latter og smertefull gråt mellom dem og mye av dette får vi lytterne høre. Men Christine som er Bipolar og tidligere rusmisbruker understreker samtidig ettertrykkelig at det er også mye i livet og fra livet hennes hun aldri har eller aldri kommer til å snakke om.

Jeg har aldri hatt gleden av oppleve Christine Koht på scenen. Jeg har ikke akkurat stått i køen for det heller for å være helt ærlig, men det er lenge siden jeg bet merke i henne. Kanskje fordi jeg ofte digger folk som tør skille seg ut. Tør å vise sine farger og være seg selv 110%. Det er noe veldig inspirerende ved disse menneskene. Valget om å være åpen kan også hjelpe andre. Du som kjenner meg personlig, spør deg kanskje hvorfor jeg orker å lytte på andres elendighet når jeg selv er nær pårørende til noen med kreft?  Du kan så si…. Men kanskje det er nettopp derfor jeg lytter. Kreft rammer så mange familier, og frykten den gir er smertelig igjenkjennelig uansett hvem som rammes. Det finnes mye trøst i å vite at mange opplever mye av det samme som en selv. Du finner den hjerteskjærene pocasten her

“Jeg ringer deg hvis jeg dør! Du kommer da ikke sant?” Spør Christine journalistvennen sin. Han lover på tro og ære og komme så fort han kan.  “Her skal vi le helt fram til begravelsen” spøker hun med kona og mammaen sin for å lette stemningen. La oss håpe det tar år før den telefonen må tas.

En telefon med et budskap jeg selv er livredd for å motta fra mennesker i mitt eget liv. 😢  

I morgen er dagen Christine har håpet på og kjempet for å få oppleve.  Fødselsdagen sin. Måtte det det bli en feiende flott feiring av livet.  Det vakre, skjøre livet vi  alle må passe oss for og ikke ta som en selvfølge. ❤️

GUTTEN MED DUENE….

 

Han har bursdag idag. Gutten med duene. Han som farget mange av dagene mine i barndommen. Jeg husker spesielt sommeren vi fylte 10 år som en glad og lykkelig sommer, mye takket være min barndomsvenn.

Raymond var en lyshåret, blond gutt med et litt ertene men godt blikk. Vi bodde i samme nabolag og det tok ikke lang tid før vi ble som erteris.  Jeg var overlykkelig og følte at livet hadde begynt på nytt etter og ha levd i ei lita bygd med ingen venner. Jeg blomstret som aldri før og fikk virkelig kjenne gleden over og ha venner.

Raymond ble på mange måter en fast følges venn. Vi lekte sammen etter skolen så å si hver dag. Vi hørte på musikk, koste med kaninene hans og så på duene til faren hans.

 Vi bygget hytte i skogen og tok med niste. Ganske så hyggelig var det. Hele sommeren syklet vi flere timer pr dag. Han med sin sykkel og jeg med min spesiallagde trehjulssykkel vi har mott vært litt av et syn men den sommeren da jeg fylte 10 år er uten tvil min lykkeligste barndom sommer . Sommerværet var fantastisk og vi var ute hver dag og jeg ble sjokoladebrun  og i veldig god form av all syklingen.  Raymond var trofast og snill og skjøv meg opp bakker og laget ostesmørbrød til oss. Jeg husker vi kranglet også og at jeg lugget han. Allikevel sto han trofast på døren dagen etter. Han ble nesten fast middagsgjest hjemme hos oss. Familien min tok han med på utflukter, riding og konserter. Jeg ble godt kjent med familien hans også. Spesielt søsteren hans som er fire år eldre enn oss. Av og til satt jeg på rommet sammen med henne og skravlet. Hun kunne masse om musikk og viste meg bilder av gutter hun synes var kjekke. Jeg husker hun tok opp masse musikk for meg også. Raymond var som sagt alltid snill men han hadde likevel alltid noe litt rampete over seg. Vi fant på masse rart. Stekte epler på bål i skogen. Røykte gress eller strå var det vel kanskje. En gang fant Raymond en sigar som han røykte på i skogen.  Jeg turde ikke. Han ble grønn i trynet og spydde som en gris.

Vi gikk også på slang, både eple, pære og moreller. Det var som oftest Raymond som hentet det til meg men det hende også at jeg våget å gjøre det selv. Kan dere tenke dere noe mer avslørende. Permobilen min var knallrød og umulig og ikke få øye på. Av og til kunne jeg se folk rett i øynene der de så på oss fra vinduene men jeg kan faktisk ikke husket vi fikk kjeft. De lot oss gjøre det og mange rett og slett smilte til meg. Jeg er veldig glad for dette i ettertid de lot meg få være barn.

Raymond og jeg hang mye for oss selv. Vi ble ertet for å være små kjærester men jeg forelsket meg i helt andre gutter enn han. Den ene gutten som jeg var litt betatt av gikk i klassen hans og det hendte vi hang litt sammen med ham. Jeg var i himmelen! Jeg hadde også en ”Prins” i min egen klasse jeg likte svært godt. Faktisk var han den aller første jeg forelsket meg i. Han også hang litt sammen med oss. Vi spilte blant annet fotball. Det vil si at jeg krabbet med sko på beina. Jeg storkoste meg. Jeg var så lykkelig. Jeg har alltid vært litt guttejente og følt meg mer akseptert av gutter enn jenter.

Men Raymond og jeg hadde også noen uhyggelige opplevelser. Jeg glemmer aldri vi hadde en grå bil etter oss og en mann rullet ned vindu og spurte om vi ville ha godteri. Bilen sirklet stille rundt oss lenge og vi ble utrolig redde og syklet og kjørte hjem til meg så fort vi bare orket. Bilen fulgte etter oss nesten helt hjem. Men da de så vi gikk inn hjemme forsvant den som dugg for solen.

Jeg elsket Raymond sine kaniner. De var så søte og jeg elsket og kose med dem.  Det var spesielt når det også kom babykaniner etter hvert. Vi lekte og koste masse med dem. En dag løp Raymond med den ene babykanin. Den var helt med på leken og Raymond frydet seg over å se hvor glad og fri den så ut. Den sprang og sprang før den plutselig falt om. Jeg glemme synet av det lille dyret som rister av krampe og dør rett foran øyene mine. Jeg holder pusten. Jeg klarer ikke bevege meg en millimeter engang. Raymond stakkars som ellers virker både sterk og tøff står og skjelver  som et aspeløv mens tårene renner nedover kinnene hans.

Jeg vil aldri glemme faren hans sin reaksjon han kjefter og smeller på sønnen sin. Han tar opp det lille dyret og kjefter på Raymond: Han er stein dæv! Skjønner du det gutt? Steindæv!  Raymond storgråter og er helt utrøstelig men faren hans er fremdeles rasende. Raymond  setter seg opp på bilen min og vi kjører hjem til meg og drikker kakao og spiser boller.

Det er så mange minner. De er nærmest som en perle på en snor. En gang fant vi hundre kr løs på bakken, vi delte 50/ 50 og gikk og kjøpet godteri for alt. Jeg husker også første gang jeg fikk dra på kino alene uten foreldre. Vi storkoste oss. Årene gikk og da vi kom i tenårene skli vi dessverre fra hverandre. Jeg søkte venninner og han fant sine og  gikk sin vei, overgangen gikk rolig og fint. Det hender vi støter på hverandre og sier hei og den dag idag husker jeg bursdagen hans. Jeg vil alltid huske på ham med et smil og være takknemlig for de glade stundene vi delte i barndommen.

Gratulerer så mye med dagen! 😊

MITT LIV!

 

 

Mitt liv

Min pust og mine hjerteslag.

Mine triumfer og mine nederlag.

Min glede blir alltid større ved å dele.

Jeg elsker glad latter og gode smil.

I slike stunder er det ekstra godt å være til.

Mine sorger, skuffelser og tvil.

Stunder hvor jeg lurer på om jeg er bra nok og om jeg strekker til?

Det sies at man skal elske seg selv. I tunge studer er det vanskelig og ikke bli hard og kritisk mot seg selv.

Mitt liv mine forutsetninger. Min styrke og mitt mot.

Jeg forventer ikke å forandre verden og utrette noe stort.

Men jeg vil leve livet mitt å føle at jeg har verdi. Jeg vil føle meg lykkelig og fri.

Mitt liv og mitt alene ved livets slutt må jeg også møte døden alene.

Livet er vakkert, underlig og stort. Selv om man er både svak og sterk må man huske på at livet i seg selv er et mesterverk.

Diktet ble skrevet i 2012.

JEG ER SÅ LEI AV Å FORSVARE VÅRT FORHOLD.

Jeg er så lei

Av hele tiden å forsvare vårt forhold

Ingen tror at jeg virkelig har valgt deg

Du kan jo bedre sier de

Vet bedre
Fortjener bedre
Men mitt liv ble fullstendig da jeg traff deg
Før deg
Snublet jeg
Jeg klarte ikke nyte livet
Redd for å falle
Ikke kunne gå ut
Med verdighet
Så traff jeg deg
Tvilende i starten
Jeg skjulte deg
Gjemte deg for andre
Ville ikke vite av deg
Heldigvis våknet jeg
Og vi er nå ett
Jeg kan ikke tenke meg et liv
Uten deg
Selv om det skjer at du hindrer meg
i å komme inn
Men det er ikke din skyld
Det er aldri din skyld
For det er ikke du som begrenser meg
Men barrierene og fordommene
Som er menneskeskapte
Sammen skal vi bryte disse
Forholdet vårt er trygt
Og for alltid

Rullestolen min 

Tekst: Helle-Viv Helle Magnerud

Kjære Helle- Viv! Jeg beundrer deg! Du er tøff, ærlig, omtenksom og et forbilde for mange.

Sterk, stolt og synlig. Mor til en voksen datter, i jobb og reiseglad. Takk for ditt bidrag til å gjøre BPA bedre og mer likestilt i Norge. Måtte det ikke bli så lenge til vi sees igjen!

DE FANTASTISKE SØSTRENE KÅSS FURUSETH.

 

 

Noen kjente mennesker fortjener sin plass i det såkalte rampelyset. Søstrene Cecilie og Else Kåss Furuseth er virkelig gode eksempler på dette. Sterke og modige har de på hver sin måte belyst viktigheten av åpenhet rundt psykisk helse. Bare slik kan forståelsen for psykiske lidelser bli større.

Jeg har nevnt Else i flere blogginnlegg allerede. Hun har belyst psykisk helse på en raus, åpen og ærlig måte. I 2015 så jeg Kondolerer for første gang og for noen få uker siden så jeg oppfølgeren Gratulerer.Begge gangene har jeg både blitt rørt og begeistret. Modig og sterk har hun laget to sterke forestillinger med morens og brorens selvmord som forhistorie. I 2018 laget hun også en dokumentarserie om selvmord. Noe hun senere det ble belønnet for ved og bli årets navn i VG. Noen vil kanskje mene at hun burde være “ferdig snakket” om denne tematikken men når så mange som 600 mennesker tar livet sitt hvert år, er forebygging og åpenhet om psykisk helse  viktigere enn noensinne. I showet “Gratulerer” ufarliggjør hun blant annet det å gå til psykolog, noe som for mange er tabu den dag idag. Hun gjør det hele på en så hjertelig, fengene og humoristisk måte at det gir deg både latterkrampe og kunnskap på samme tid. Jeg finner både lærdom, trøst og styrke i å høre Else snakke om livet. Jeg kan kjenne meg igjen i noe av det og det føles fint.

I Mars i år var det lillesøster Cecilie sin tur til å slå et slag for åpenhet rundt psykisk helse. Cecilie jobber i NRK og er programleder i den nye dokumentarserien “SINNSSYKT”. I serien møter Cecilie modige mennesker som forteller åpent om sin psykiske helse. Noen har møtt veggen etter og ha opplevd traumatiske ting, andre har levd med psykiske diagnoser en god stund. Cecilie har selv Bipolar lidelse noe hun holdt skjult i mange år. I serien går hun myter og  stigmatisering til livs. Serien er rørende, varm og tankevekkerne. Den er lærerik og den er raus. Raus fordi de modige menneskene deler mye fra sin hverdag for å gi oss seere et sterkt innblikk i hvordan det er å leve med en psykisk lidelse og eller en dyp traume. Du finner den knallfine serien HER



Cecilie har en egen episode i denne serien. Jeg kjenner tårene i øyekroken der man ser båndet mellom de to søstrene. De ler og har det fint sammen samtidig som de har evne til å snakke om det som er tøft og vanskelig. Else tar til tårene da hun snakker om hvor dårlig hun har sett Cecilie. Hun vil verne om lillesøster med hele hjertet sitt. Cecilie på sin side er ærlig i serien om at hun har hatt tider i livet sitt hvor hun har følt hun ikke har villet leve mer. Begge søstrene er nå nominert til Gullruten for sine ærlige dokumentarserier. Jeg heier på dem med stort iver fordi de snakker så ekte og sant om livet. Samfunnet trenger mennesker som bruker stemmene sine til viktige ting.Å snakke om vanskelige sider ved livet er riktig. Å lytte gir kunnskap og om mulig større forståelse ovenfor mennesker som sliter med andre ting enn oss selv.

Sammen kan vi bygge et rausere samfunn. ❤️

DET ER EN GAVE Å VÆRE ANNERLEDES

 

En uforglemmelig kveld med Tore Petterson, på en helt vanlig mandag fylte han verdensteatret i Sandefjord til siste rad. Han hadde publikum i sin hule hånd fra første stund. Ikke bare fordi han fikk oss til å skrattle men mest fordi han hadde en viktig historie å fortelle. 



Vi har  alle sett Tore Petterson på tv. Noen av oss smeltet for han allerede da han  og bestevennen Adam  var med i tvserien “Sofa” på NRK, andre først da han ble dommer i “Skal vi danse”. Idag har han også en egen podcast sammen med Adam som heter “Kommentarfeltet”.  Men visste du også at Tore holder foredrag?  Foreldrenettverket 13 + i Sandefjord var arrangører for denne kvelden. En kveld som skulle vise seg og bli både sterk og lærerik. Tore sitt foredrag handlet nemlig om mobbing.Noe Tore dessverre har lang og smertefull erfaring med fra oppveksten.

 

Idag derimot mener han det er en gave å være annerledes. Mannen er brennende engasjert. Tydelig og sterk. Det er nesten ikke til å fatte at den samme mannen som får salen til runge av latter og klappe begeistret, ble banket og slått i årevis. Ofte satt han og bekymret seg for hvordan han skulle komme seg fra matte timen til gym timen uten å bli banka opp. Dette tok mye mer energi og tanker fra ham enn det å følge nøye med i timen. Ofte sto også plageåndene og ventet på ham også etter skoletid. Både lærene og rektor visste om mobbingen uten og gjøre noe. Tore likte ikke fotball, han ville heller danse og synge. Noen mente kanskje at når han skilte seg ut litt måtte han regne med litt?  Men og ta han i å røyke det gjorde de hvis noen hadde satt seg ned og tatt en samtale med ham hadde de mest sannsynlig fått vite at det var da han sto og røykte noen først snakket til ham på fire måneder. Alt har en grunn. Jeg svelget hardt. Jeg kjente meg så godt igjen, jeg vet hvordan det er å gå ukevis og lure på om noen vil snakke med meg eller overse meg totalt store deler av barneskolen ble preget av det.Tore hadde 11 plageånder i oppveksten. De sto med balltre og gjetninger klare for å banke han utenfor en hver fest.  Kun 1 av dem lever idag.

Mobbing er ikke et problem men et symptom på at noe er galt mener Tore. Han visste ikke hvilke mørke hemmeligheter mobberene hans gikk og bar på. En vokste opp med en forelder i narkorus en annen opplevde at far slo den alkoholiserte moren hans.  Uansett hva som er grunnen til at noen begynner å mobbe mener Tore og jeg at dårlige holdninger er lært. Barn lytter til foreldre sine og ser opp til dem. Det kan være så lite som å himle med øynene når noen går forbi eller som jeg opplevde og få døra slengt i trynet ved et bursdagsselskap fordi bursdagsbarnet plutselig hadde ombestemt seg og ikke vil ha meg der likevel.  Den tause avstanden mellom meg og jevnaldrene er noe jeg kjente på i årevis. Tore tar et oppgjør med mange ting. Ulikheter.  Det ble gjort en undersøkelse for 2 år siden der  godt over 60 prosent av ungdomskole elever ønsket karakterer. Han mente det er de flinkeste elevene som har talt, de som stadig får skryt av lærerne for godt skolearbeid. ” De får skryt mens en annen får stadig påpekt hva han er svakest i.  ” Jeg trengte ikke høre 8 ganger om dagen at jeg var dum fordi jeg sleit i med matte. Vi må tørre og snu på spørsmålet av og til. Jeg trengte ikke den informasjonen. Jeg er ikke dum jeg er bare ikke god på de samme tingene som deg.” Han mener at hverken lærere eller ansatte i barnehager bør bli ansatt før de har tatt tak i sin egen bagasje. “Hvis du har opplevd mye dritt sjøl og bærer på mye kan det være vanskelig å være rasjonell  i en krevende situasjon” Sier han bestemt noe jeg er så hjertens enig i.


 

Det viktigste vi kan gi barn og unge er en grunnlinje som er OK. En indre selvsikkerhet. Selvtillit mener han er ytre styrt av prestasjoner, karakterer og likes. Det er et definisjons spørsmål selvfølgelig, men han mener at selvtillit er noe som bygges opp av menneskene rundt oss. Men at det er en grunnmur av selvsikkerhet som gir en god selvfølelse.  Det er ikke noe vits i at vi skal være helt like, vi er helt avhengig av at vi finner vår ting, at vi finner ut hvem vi er. Vi trenger alle typer mennesker. En kirurg kan ikke utføre en operasjon hvis ikke noen har vasket grundig og godt i operasjonsalen først. Vi må alle finne noe vi er gode på, og vi må bygge hverandre gode. Han slår et viktig slag for at barn og unge må følge sin egen vei, ikke følge etter hva “alle andre gjør.” Men at alle, unge som voksne må våge å være seg selv 100%.   Voksne mobber også og i det øyeblikket noen mobber eller gjør oss usikre blir vi som små barn. Mobbing skjer overalt på skolen og på arbeidsplasser. Det handler om hvordan vi behandler hverandre og hvordan vi ser hverandre og møter hverandre.

Tore er åpen, ærlig og uredd for å snakke om det meste, enten det er om sin egen mobbehistorie, økonomiske kniper eller at han er en fri, stolt og glad homo. Jeg beundrer han og motet hans. Alle har en historie. Noen ganger må vi sette oss ned å lytte for og forstå bakgrunnhistoriene til hvorfor mennesker er som de er. Han fortalte blant annet om en venninne som var mye syk. Hun klagde på helsa dag ut og dag inn. En dag fikk Tore nok og satte seg ned med henne og tok en ærlig prat med henne. Det viste seg da at hun hadde hatt en fraværende mor fra hun var liten, utenom da hun var syk, da stilte moren opp 100 % og så henne. Så lenge var det hun kjente best til, det var når hun var syk hun ble mest sett. Tore viste henne at hun har mange flere sider ved livet hun kan bli sett for.  Få anerkjennelse og bekreftelse på. Jeg synes det var så rørende gjort av ham at han tok seg tid til å få innsikt i historien og bakgrunnen til venninnen, det er noe vi alle bør bli flinkere til.

Tore  begeistrer med sitt foredrag. Kanskje han også provoserer litt men han våger og dele sine tanker om mange viktige tema. Til og med de unges kjønns drift og porno “vaner” snakker han uanstrengt og ærlig om, alt for å vekke tankene til de mange foreldre som sitter i salen.Voksne har et ansvar om å være gode moralske forbilder. Han legger vekt på hvor viktig det er å snakke med barna sine og sørge for at de har best mulig forhold til seg selv, sin egen kropp og egne grenser.    Tore sitt foredrag var varmt, tankevekkende og inspirerende. Jeg har alltid følt meg annerledes. Alltid skilt meg ut både på grunn av jeg sitter i rullestol, men vel så mye på grunn av at jeg har koreansk utseende, enkelte av mine livs valg og at jeg kan forelske meg dypt og inderlig i kvinner. Jeg har slitt med og akseptere min annerledeshet store deler av livet, jeg måtte bli voksen før jeg synes det var greiere. Det er derfor så herlig å oppleve mennesker som Tore som omfavner livets annerledeshet med stolthet og glede. For han har så rett når han sier at alle mennesker er født med en bankkonto full av verdi som aldri blir tom. Vi er den vi er og vi her for en grunn.

Kjære Tore ❤️. Takk for en uforglemmelig kveld og en viktig påminnelse om at det å være annerledes er en gave og ikke en byrde, en gave som bør omfavnes med stolthet!

VAR JEG EN BYRDE MAMMA?

 

Beina var spastiske og hodet hang. 

Selv om jeg var over året var det nærmest en baby du fikk på ditt fang. 

Det ble mange legebesøk og hard trening ble satt i gang. Du og pappa trente med meg dagen lang. 

Dere var positive og ga meg livsgnist, noen sorg over å ha fått et funksjonshemmet barn har dere aldri vist.  Det nydelige er at dere valgte meg helt bevisst 

Et hvert barn gir foreldrene sine litt bekymring og strev, jeg vet jeg med min funksjonshemning har gitt dere litt mer.

Men ingen foreldre vet hva barnets fremtid vil gi av utfordringer, kamp og slit. Ingen foreldre kan ta ungens fremtid for gitt. 

Det finnes mange kamper du må stå i som en mor.

Branner du vil verne barnet ditt fra. Når barnet ditt er nyfødt er fremtiden uviss også når barnet blir født funksjonsfrisk. 

Livet mitt ble innmari godt selv om det kom med en twist. 

Jeg har levd i lyset. Mine foreldre sine slitne tårer har de aldri vist. 

De har stått sammen med meg i alt. 

De har slåss for mine rettigheter og tatt meg i mot når jeg har falt. Burde jeg undre meg som voksen om jeg var en byrde oppi alt? Burde jeg føle sorg for at jeg har trengt foreldrene mine mer enn det som er normalt? 

Burde jeg unnskylde meg for hver kamp og tårer de har grått? Fordi de har hatt en datter som verken har stått eller gått? Som voksen feller jeg lett en tåre når jeg tenker på hvor stødige de for meg alltid har stått. 

 Hjertet mitt brister av inderlig kjærlighet. 

Sammen har vi alltid møtt livet med brutal ærlighet. 

Nå er  det dere som trenger meg. Nå er det min tur til å vise hvilken styrke og kjærlighet som bor i meg.  Det er det minste jeg kan gjøre etter alt dere har gjort for meg.

Kjære Mamma og pappa.

Min takknemlighet og kjærlighet har dere for alltid❤️

10 TING JEG GJERNE VIL OPPLEVE FØR JEG DØR.

Er det en ting vi mennesker vet med sikkerhet er det at vi skal dø. Her er de tingene jeg drømmer sterkest om å få oppleve før jeg ble lagt i en kiste. 





1. Å oppleve ekte kjærlighet en eneste gang i livet. Å våge å satse for rett og slett å finne ut av mitt eget nokså turbulente følelsesliv.

2. Reise til London å oppleve en musikal. Dette har vært en kampsak i flere år nå, da stivbente regler innenfor kommunal BPA hindrer meg i å få denne drømmen oppfylt.  Men en vakker dag håper jeg at jeg kan få oppleve min livs drømmereise.

3. Drømmen om å eie en liten hjerteknuser av en hund blir bare større og større. Jeg er vokst opp med hund og vet hvor mye kjærlighet, kos og ikke minst selskap man kan oppleve igjennom en hund. Om det blir realitet er uvisst men ønsket vokser seg bare sterkere og sterkere i hjertet og sjel.


4. Å få oppleve Celine Dion live.

Dette har jeg ønsket i årevis da hun er en av mine største favoritt sangerinner fra barndommen. Noe som er koselig å tenke på er at min avdøde venn Jan Werner fikk møte henne og fikk senere et personlig brev der hun skrøt hemningsløst av stemmen hans etter og hørt på en av Cdene hans.

5.  Å forsatt engasjere meg i samfunn og spesielt rettigheter og likestilling for funksjonshemmede. Det vil alltid være viktig og holde hode kvikkt og interessert og ikke minst å være med på å gjøre en forskjell for andre. Tanken er å kunne engasjere seg enda mer i organisasjons arbeid i fremtiden.

6. Å skrive en eller flere tekster som blir såpass merke til at mennesker kan finne styrke og trøst i nå men også etter min død.

7. Å oppleve øyeblikk og gode stunder der jeg kjenner på min egen frihet og selvstendighet på tross av at jeg lever et liv med assistanse vil det alltid være viktig for meg og bevare og opprettholde min frie vilje i mitt eget liv, uansett hvor kranglete kroppen blir og hvor mange assistenter som vil komme og gå i løpet av mitt liv vil jeg eie mitt eget liv og styre det selv så lenge jeg kan.

8. Å følge tantebarna så lenge jeg kan på livets vei, De 5 nydelige menneskene er noen av de jeg er aller mest glad i mitt liv. Jeg håper jeg får oppleve både at de gifter seg og får barn. Stundene jeg har med tantebarna er noe av det aller mest verdifulle livet mitt gir.

9. En gang i livet hadde vært stas å samle menneskene jeg er glad i til en stor fest. En fest med god mat, vin og masse god musikk. Kanskje jeg kunne få en helt spesiell venninne til å synge også. Da måtte du ha sunget “Allways there” vennen…. For det gjenspeiler så sterkt vennskapet vårt.

10.  Dette er nok gjensidig hos begge “søstrene” mine. Men jeg håper jeg får bevare vennskapene til mine aller beste og nærmeste venninner til jeg selv går i graven.

De er på hver sin måte helt uerstattelig for meg og jeg klarer ikke tanken på å skulle leve uten dem og alt de gode de tilføyer livet og hjertet mitt med. Birgitte vil jeg sitte på gamlehjemmet med. Febe er ankret mitt. Tryggheten min. Hun jeg vet nærmest vil være som en livbøye når livets største sorger vil prøve å ta knekken på hjertet mitt.